Daniel Pipes er en ledende amerikansk konservativ. Han har fast spalte i Jerusalem Post. 22. juni tar han opp et viktig spørsmål: Kan det være en fordel for et muslimsk land at islamister (dvs. radikale muslimer som vil gjøre hele samfunnet islamistisk) får makten? Pipes tar opp ulike syn på saken, med utgangspunkt i synspunkter fra Reuel Gerecht. Gerecht er også en ledende amerikansk konservativ, og Pipes er enig med ham i mange saker. Men i denne saken ser de det ulikt. – Det følgende bygger på Pipes’ artikkel.
Islamismen er sin egen motgift
Gerecht mener at «islamismen er sin egen beste motgift» (slik også kommunismen i sin tid var). Han tar utgangspunkt i Iran og Algerie. I Iran kom islamistene til makten da sjahen ble styrtet i 1979. Det islamistiske styret har etter hvert ført til en omfattende misnøye som til og med er nådd høyt opp i det religiøse hierarkiet. Time magazine siterer en ung iraner som kaller samfunnet for «en total katastrofe» – ungdommen forsøker å opptre som om den islamske republikken ikke fantes. Gerecht sier: «26 år etter sjahens fall, er det slutt på den iranske jihadist-kulturen.»
I Algerie, derimot, gikk det annerledes. I 1992 lå islamistene an til å vinne valget. Men de militære gikk inn og stanset det. Det har ført til mange års borgerkrig med titusener av drepte. USA godtok dette, ut fra den tanken at et vanlig diktatur – uansett hvor ubehagelig det er – vil lettere kunne utvikle seg politisk i demokratisk retning enn valgte fundamentalister som ikke egentlig tror på demokrati.
Gerecht mener at det trolig ville vært bedre om Algerie hadde fått bli islamistisk i 1992. Det ville antakelig ha ført til at befolkningen etter hvert kom til å avvise den forenklede ideologien at Islam har alle svarene.
Gerecht mener derfor at USA ikke bør motarbeide at islamister får delta fritt ved valgene. Bare la dem komme til makten og bringe sin egen ideologi i vanry, slik som i Iran. Så vil deres ideologi havne i historiens søppelbøtte.
Islamisme er farlig
Pipes er uenig i disse konklusjonene. Det stemmer at islamismen er brakt i vanry i Iran. Men i mellomtiden har det foregått en seks år lang blodig krig mellom Irak og Iran (1982-88), og det har vært utrolig mye annen menneskelig lidelse. Og, ikke minst: Iran er i ferd med å utvikle atomvåpen, og kan dermed bli en meget alvorlig trussel mot omverdenen. Algerie utgjør ikke noe slikt problem.
[Like etter valget i Iran kan vi også nevne at det som kjennetegner et demokrati, ikke er at herskerne er kommet til makten ved valg, men at de kan gjennomføre senere valg på en måte som gir meningsmotstandere full frihet og gå fredelig av når de taper. Ved valget i Iran fikk seriøs opposisjon ikke en gang stille opp. For øvrig viste forrige periode at valgte folk ikke har så mye de skal ha sagt overfor de muslimske herskerne uansett.]
Pipes mener at det lett kan bli feil dersom frie valg skal være starten på en demokratisk prosess. Det ser vi tydelig i Iran. Han mener at USA først bør oppmuntre til en demokratisk utvikling som kan ta tiår: At folk får delta politisk, styrt av lover (med uavhengige domstoler), ytringsfrihet og religionsfrihet, rett til eiendom, rettigheter for minoriteter, rett til å danne frivillige organisasjoner (særlig politiske partier). Når denne prosessen er kommet tilstrekkelig langt (noe som kan ta tiår), kan frie valg finne sted.
