Som den store undersøkelsen til Holocaust-senteret viste i 2012, kunne bare 33 % av den norske befolkningen avvise en påstand om at Israel behandler palestinerne slik jødene ble behandlet under 2. verdenskrig, altså med industrielt folkemord og med reelt mål om å drepe hver eneste en.
Man kan mene mye om konflikten mellom Israel og naboene. Man kan drøfte om Israel i noen tilfeller gjør krigsforbrytelser m.m. Men industrielt folkemord, utryddelse, er så langt fra realiteten at det er skremmende at 38 % mener at det stemmer og 29 % ikke kan svare. Det vil si: For noen av oss er det skremmende. For andre, ikke minst aktive medie- og skolefolk, er det tydeligvis et godt skritt på vei mot det som ser ut til å være målet: Alle skal hate Israel, den eneste staten i verden med jødisk flertall.
Bakgrunnsinformasjon
I Kringkastingsrådets enstemmige uttalelse om NRKs dekning av Gaza-krigen sommeren 2014, forekom følgende setning: «Kringkastingsrådet oppfordrer NRK til i større grad å formidle bakgrunnsinformasjon om Midtøsten mellom konfliktene.» (Uthevet her.)
Spørsmålet er hvilken bakgrunnsinformasjon som vil bli formidlet. Skal det være slik informasjon som de siste to generasjoner har forkvaklet nordmenns syn på Israel i den grad som HL-senterets måling fra 2012 avslørte? Redaktører og journalister som gjør prioriteringer ut fra antipatier mot Israel, har med denne uttalelsen fra Kringkastingsrådet nærmest fått frikort til å trappe opp den virksomheten som pisker opp jødehat, og som har gitt så glimrende resultater hittil i så måte. For det står jo ingenting der om at Israels versjon skal fram, og det vil de nok vokte seg vel for å komme fram med. Forresten trenger programskaperne neppe bry seg stort om Kringkastingsrådet uansett. I hvert fall ikke hvis rådet ønsker å begrense hatet til jødene.
Hva kommer så til å skje? La meg lage en oversikt over bakgrunnsinformasjon som NRK vil fortsette å fortie og fortsette å la gå i reprise.
Krigføring
Vi kommer neppe til å få programmer som seriøst belyser Israels krigføring sammenlignet med andre lands kriger. At Israel følger de samme reglene som Nato-styrker for hvem de skyter mot og bomber, bortsett fra at Israel forhåndsvarsler sivile mye mer, må ikke komme tydelig fram. Det kommer ikke noe seriøst om at like mange eller flere sivile og barn blir drept i andre konflikter, absolutt og relativt. At Israel følger krigens regler «godt over gjennomsnittlig». Dette er stoff som finnes tilgjengelig hele tiden i form av norske og utenlandske fagfolk som kan fortelle det. Men det må ikke ut på en slik måte at de 67 % nordmenn som ikke kan avvise at Israel driver folkemord, skulle bli i stand til å avvise det.
Det kommer ikke noe om at forsvarets egen undersøkelse sier noe om hvor mange afghanere norske soldater har drept. Og for all del er det ikke noe om at samme undersøkelse viser at norske og allierte soldater har drevet omfattende brudd på krigens lover, at 19 % av de norske soldatene har vært vitne til brutalitet mot sivile, fanger eller fengslede, at 42 % har sett ting som er moralsk betenkelig og 11 % har vært med på noe slikt. Ikke noe slikt må komme fram fra noe annet land enn Israel. For at folk skal få inntrykk av at Israel er nazistisk, er det to ting som er viktige: Man må melde og hinte om vold som israelske soldater og andre israelere driver. Og man må IKKE melde om noe slikt fra noen andre. Muligens kan man melde litt om marginale grupper (IS), men ikke Norge eller andre vestlige land. Denne linjen har vært fulgt hittil med stor suksess, som HL-undersøkelsen altså viser. Den blir nok videreført.
Flyktninger
Vi kommer fortsatt til å få stadige repriser og nye programmer hvor palestinske flyktninger fra 1948 er omtalt, om eiendommene de mistet og hvor fryktelig det er at de flyktet noen få mil innenfor samme språk- og kulturområde. Og fortsatt kommer vi ikke til å få høre om andre flyktninggrupper på 1900-tallet. Og i hvert fall ikke ett eneste ord om jødiske flyktninger fra muslimske land.
Folk skal fortsatt få inntrykk av Israel som (helst det eneste) landet som driver etnisk rensning. Som for krigføringens vedkommende er det da to faktorer som er viktige: a) Melde mye om flyktninger fra Israel. b) Ikke melde om andre flyktninger, særlig ikke fra «skikkelige» land. Og altså absolutt ikke at det har flyktet flere jøder fra arabiske land enn arabere fra Israel. Og at et flertall av jødene i Israel har bakgrunn i muslimske land.
Hva hindrer fred?
En dag fikk jeg en telefon fra en nordmann som ville gi tilbakemelding til MIFF. Han lurte på om jeg visste hva det er som hindrer fred. Jeg sa at det er at araberne ikke godtar en stat med jødisk flertall. Han sa «nei, nei, nei». Den eneste grunnen til at det ikke blir fred, er at Israel ikke er villig til å trekke seg tilbake fra Vestbredden. Hvis Israel gjør det, er det fred. Det jeg sa, var «bare tull».
Denne oppfatningen har det lykkes NRK og andre medier og undervisningsinstitusjoner å gi en stor del av folket, antakelig et betydelig flertall. Hvordan det gikk da Israel trakk seg helt ut av Gaza (rakett- og granatregn), har visst ingenting med saken å gjøre.
La oss derfor slå det fast: Den store hovedgrunnen til at det ikke er fred for lenge siden, er at araberne i alminnelighet og palestinerne i særdeleshet forlanger «rett til å vende tilbake».
«Rett til å vende tilbake»
Kravet er slik: Alle som har minst én stamperson (for eksempel en oldefar eller tippoldemor) som flyktet fra Israel i 1948, er «flyktning» uansett hvor i verden han/hun bor og hvor godt man har det der. Og når en slik «flyktning» selv får barn, er også de «flyktninger», selv om de er statsborgere i for eksempel Norge og tjener millioner av kroner i året.
Alle disse «flyktningene» (jeg har sett tall på opptil 12 millioner, UNRWA operer med tall på over 5 millioner) har individuell rett til selv å avgjøre om de vil flytte inn i Israel («vende tilbake»). Det betyr at når en slik «fred» er inngått som den araberne har foreslått og mange i Norge støtter, er Israel i løpet av kort tid blitt en stat med arabisk flertall.
Det sies riktignok at på langt nær alle som har denne «retten», vil gjøre seg bruk av den. Men de arabiske landene skyver på så godt de kan: Ingen slik «flyktning» som bor i noe arabisk land, får statsborgerskap der. Det gjelder også de som flyktet til Vestbredden i 1948 og har bodd der hele tida siden. Når Vestbredden blir en del av den palestinske staten, skal de «flyktningene» som bor der og har bodd der helt siden 1948 eller siden de ble født, IKKE få statsborgerskap der. De skal presses til å flytte inn i Israel for å skape arabisk flertall der.
På arabisk slås denne «retten» stadig fast til palestinere og andre arabere. Overfor Israel og Vesten forsøker man å snakke uklart slik at det skal virke mer fredsvennlig. Du kan finne eksempler på dynamikken i artikkelen Kravet om rett til å vende tilbake står fast.
I avtalen fra september 2014 som ble inngått mellom Fatah (som styrer Vestbredden) og Hamas (som styrer Gaza) var «rett til å vende tilbake til sine hjem» [i Israel] understreket.
Hvorfor har flyktningene ikke rett til å vende tilbake?
«Folkeretten» er det som er godtatt praksis stater imellom og i stater. Når det gjelder «rett til å vende tilbake», må vi derfor se på hvordan andre flyktningproblemer er blitt og blir løst. I tillegg kommer det faktum at det har flyktet flere jøder fra arabiske land enn arabere fra Israel, og at Israel ville tjene på et rettferdig erstatningsoppgjør. Det har vært en befolkningsutveksling.
Den kanskje tydeligste parallellen gjelder Kypros. Les gjerne denne artikkelen hvor FNs og EUs dobbeltmoral mellom Israel og Kypros blir avslørt.
Les også artikkelen Flyktninger har ingen allmenn rett til å vende tilbake.
Den kanskje mest grunnleggende artikkelen som tar opp hvorfor jødene har rett til å være i flertall i sitt land, er artikkelen Jødene har rett til landet.
Okkupasjon
Vi kommer fortsatt til å få høre at «okkupasjonen» er årsaken til konflikten og at hvis og når «okkupasjonen» opphører, er konflikten over. Og Israels svar kommer neppe til å komme fram:
a) Okkupasjonen er lovlig til det er inngått en fredsavtale.
b) israelere har bosatt bare 3 % av Vestbredden, ifølge Norsk Folkehjelp og andre anti-israelske organisasjoner.
c) Israel har gått med på forslag som ville gi en god løsning for alle, palestinerne har avvist dem.
Gamle massakrer
Vi kommer til å få høre om virkelige og påståtte massakrer som Israel kan knyttes til fra før Israel ble til i 1948 og oppover. Og selv om andre var de som utførte massakrene (Sabra og Shatilla), kommer fortsatt nesten hele fokuset til å legges på Israels indirekte skyld. Vi kommer fortsatt ikke til å få høre for eksempel at Frankrike drepte mellom 400.000 og 1,5 millioner arabere i Algerie i perioden 1954-62.
Andre temaer
Vi kommer til å få høre mye om «muren» og ulike israelske kontrolltiltak, men ingenting om hvorfor Israel var nødt til å gå til dette skrittet. Hvis de skulle nevne palestinsk terror, blir det presentert med ord som drar faktagrunnlaget i tvil («Israel hevder at det var terror»).
Vi kommer fortsatt til å få høre om den palestinske vannkrisen, men ingenting om de israelske forslagene til løsning, at vannforholdene med enkle og forholdsvis rimelige midler kan bli mye bedre.
Vi kommer ikke til å få høre at palestinske arbeidere har det bedre når de jobber i israelske bedrifter enn i palestinske.
Hvis det på noe tidspunkt skulle bli et visst oppstyr om denne ensidigheten, kan det tenkes at de intervjuer en person som kan gi Israel-vennlige synspunkter (som Terje Rød-Larsen under Gaza-krigen). Men det må ikke bli så mye at folk virkelig forstår hva som skjer. Og jo dårligere sendetid, desto bedre.
Det kommer fortsatt til å være en rekke «debatter» hvor alle deltakerne er anti-israelske. Dersom en talefør Israel-vennlig person deltar, må det være et flertall av anti-israelere, og programlederen må sørge for at Israel-vennen helst ikke får komme fram med sine beste argumenter.
Det må ikke komme fram at Israel på mange måter har løst verdens vannkrise ved en omfattende avsalting av sjøvann, en teknologi som også andre kan bruke, og ved uvanlig effektiv bruk av vannet.
Det må ikke komme fram om Israels høyteknologi, medisinsk forskning og andre felter hvor Israel bidrar til menneskeheten langt mer enn antallet israelere normalt skulle tilsi. Hvis det likevel skulle komme fram, må det vinkles slik at det viser hvor synd det er på Israels fiender, og hvor lett det er for Israel å bare gi innrømmelser.
Det må ikke komme fram hvor godt land Israel er å bo i, og hvilken standardheving de israelske araberne har hatt på mange felter. Hvor demokratisk Israel er, må ikke komme fram.
Og fortsatt kommer NRK-medarbeidere «dessverre» til å forsnakke seg av og til. Og alle forsnakkelsene går ut på at israelere skyter på alt som rører seg, teppebomber eller på annen måte dreper blindt tilfeldige palestinere, eller enda verre: Sikter bevisst på barn. Så dermed blir nok den neste undersøkelsen om norske holdninger enda «bedre»: Enda færre kan avvise at israelerne er som nazistene.
Målet er i sikte
Når dette bare får fortsette noen år til, nærmer man seg det som ser ut til å være målet for noen. Det er det daværende statssekretær Ingrid Fiskaa sa at hun drømte om: At FN bomber «utvalgte mål» i Israel, åpenbart for å tvinge Israel til å gjøre innrømmelser som gjør slutt på jødenes stat. SV ville nok støtte at norske bombefly skal være med der. Da kan endelig tingene bli som de skal være i Midtøsten: Jødene blir behandlet slik de kristne blir nå i arabiske land (drept i tusener og jaget i millioner). Det må forresten ikke meldes noe særlig om de kristnes situasjon, og den må i hvert fall ikke ses i sammenheng med jødenes. Det kunne skape noe forståelse for Israel.
Falsk profet?
Her har jeg kommet med en lang rekke spådommer. Mitt store håp er naturligvis at jeg er en falsk profet hva dette angår. At jeg kan be NRK og de andre store mediene (ja, for dette gjelder alle de store mediene) om tilgivelse for å ha mistrodd dem uten grunn.
Men per dags dato tyder det meste dessverre på at det jeg skriver, fortsatt vil stemme.
