Nei, det er ikke slik.
Etter at Israel erobret Vestbredden og Øst-Jerusalem i en forsvarskrig i 1967, ble det brukt flere måneder i forhandlinger på en resolusjonstekst fra FN.
Det følgende er et sitat fra artikkelen Resolusjon 242:
«Resolusjonen var et resultat av fem måneders intense forhandlinger. Hvert ord er nøye overveid.
Palestinerne har feilsitert resolusjonen slik at den skulle bety at Israel skal trekke seg tilbake til grensene fra juni 1967, før seksdagerskrigen. Men det stemmer ikke.
Lord Caradon var den britiske fadderen til resolusjonen. I et intervju med Israels radio i februar 1973 understreket han at Israel ikke hadde noen forpliktelse til noen [slik fullstendig tilbaketrekning. “Det avgjørende uttrykket,” sa han, “som ikke er tilstrekkelig anerkjent, er at tilbaketrekningen skal skje til sikre og anerkjente grenser. … vi så det ikke som vår oppgave å bestemme nøyaktig hvor grensen skulle være. Jeg kjenner grensen fra 1967 svært godt. Det er ikke en tilfredsstillende grense.”
Russerne, araberne og deres allierte gjorde alt mulig for å forandre utkastet til resolusjon slik at det skulle inkludere ordet “alle” før “områder” som Israel skulle trekke seg tilbake fra. Men deres forslag ble avvist.
Til slutt kontaktet den russiske statsministeren, Kosygin, selv den amerikanske presidenten, Lyndon Johnson, direkte for å be om at ordet “alle” ble tatt med foran “områder”. Dette ble bestemt avslått. Så spurte Kosygin om man ikke, som et kompromiss, kunne bruke bestemt form (“områdene”). Johnson avslo det også.
På et senere tidspunkt forklarte Johnson: “Det er ikke vi som skal si hvor andre nasjoner skal trekke grenser mellom dem som vil sikre hver av dem den største sikkerhet. Men det er klart at det ikke vil bringe fred å vende tilbake til situasjonen fra 4. juni 1967. Det må finnes sikre og det må finner anerkjente grenser. Slike grenser må avtales mellom de naboene som er innblandet.”
Full tilbaketrekning uaktuelt
47 år er gått siden den gang.
Er det slik at et samlet verdenssamfunn i dag krever full israelsk tilbaketrekning fra Øst-Jerusalem og Vestbredden?
Nei, det er ikke slik.
«I lys av nye realiteter på bakken, inkludert allerede eksisterende store israelske befolkningssenter, er det urealistisk å forvente at resultatet av sluttstatus-forhandlinger vil bli en full og hel tilbakevending til våpenhvilelinjene fra 1949, og alle tidligere forsøk på å forhandle en tostatsløsning har nådd den samme konklusjon,» skrev president George W. Bush i et brev til Israels statsminister Ariel Sharon i 2004.
Australias nåværende regjering snakker ikke om full tilbaketrekning.
– Jeg tror ikke det tjener saken å forhåndsdømme bosetningsspørsmålet dersom du forsøker å oppnå en fremforhandlet løsning. Ved å dømme aktiviteten som en krigsforbrytelse [slik mange arabere og vestlige støttespillere gjør], er det usannsynlig at det fremmer en forhandlet løsning, sa utenriksminister Julie Bishop januar 2014.
Hun vil ikke fordømme Israels initiativer til boligbygging utenfor ”den grønne linje”, og hun vil heller ikke oppfordre Israel til å fryse byggeplanene.
– Det faktum at bosetningene utvides, viser behovet man har på begge sider for raskt å oppnå en fredsavtale, sier hun.
På direkte spørsmål om hun er enig eller uenig i at israelske bosetninger utenfor linjene fra 1967 er ulovlige i henhold til folkeretten, svarte hun slik:
– Jeg vil gjerne se hvilken folkeretten som har erklært dem ulovlige.
Til og med palestinske forhandlere skal i forhandlinger ha godtatt at Israels skal beholde noen av bosetningsblokkene og jødiske bydeler i Øst-Jerusalem. «Vi ble mer eller mindre enige om at Israel beholder tre bosetningsblokker ved landbytte,» sa Israels daværende president Shimon Peres da han besøkte Norge i mai 2014. Senest i 2008 la daværende statsminister Ehud Olmert fram en fredsplan hvor Israel ga erstatningsområder for områdene av Vestbredden som Israel har tenkt å beholde.
Hvorfor fortsetter Israel å bygge?
Til tross for bygging i over 40 år, dekker innegjerdede og patruljerte områder av bosetningene kun 3 prosent av arealet av Vestbredden. De aller fleste bosetterne bor i bosetningsblokker nær opp til våpenhvilelinjen fra 1949. Utbyggingen de siste to tiår har i all hovedsak kommet som fortetting i områder som Israel uansett har tenkt å beholde.
NTB har rett i at verdenssamfunnet ønsker seg tilbaketrekninger. Men verdenssamfunnet gjorde også klart i resolusjonsteksten fra 1967 at det må bety opphør av all fiendtlighet og respekt for suvereniteten, den territorielle integriteten og den politiske uavhengigheten til hver stat i området. Inntil i dag har Israel ikke hatt sterke grunner til å tro at nye tilbaketrekninger vil gi opphør av all fiendtlighet.
De aller fleste regjeringer i verden ønsker å se en palestinsk stat etablert på Gaza og Vestbredden, og er svake i kraven til palestinsk side om å oppfylle de andre klausulene av 242.
I stedet for å bruke dette gode utgangspunktet for forhandlinger med Israel, har palestinske ledere valgt diplomatisk konfrontasjon og svertekampanjer mot Israel. Vesten har fortalt Israel: Hvis dere stanser bygging på Vestbredden kommer palestinerne tilbake til forhandlinger. Netanyahu-regjeringen prøvde da den kom til makten i 2009. De ga ingen nye byggetillatelser på Vestbredden i to år, men palestinerne kom aldri til forhandlinger.
I hylekoret mot Israels nye byggeplaner kommer det ikke fram at tillatelsene blir gitt i eksisterende, store bosetninger. Ingen større nye bosetninger er etablert siden 1997.
Palestinerne har fortsatt mulighet til å få sitt eget nasjonale hjemland, men bare dersom de velger å godta at Israel er kommet for å bli. De må gi opp kravet om å flytte millioner av palestinere inn i Israel, og de må akseptere en permanent og fredelig grense, ikke en som blir utgangspunkt for nye politiske krav eller skal gi bedre utgangspunkt for væpnet kamp. Norges stilltiende aksept for palestinernes dødsstraff for salg av eiendom til jøder og vår sterke fordømmelser mot jødisk boligbygging hjelper ikke palestinerne til å innse dette.
Også et flertall av jødene i Israel ønsker at palestinerne skal få sin egen stat. Det er flere grunner, den viktigste er kanskje at de ikke vil la sine barn eller barnebarn risikere å bli en diskriminert minoritet under et muslimsk flertall. Israelerne har som betingelse for en palestinsk stat at den må leve i fred, slik FN-resolusjon 242 også fastslår. Så lenge det ikke kommer noen signaler om at palestinerne er villig til å gå med på dette, og israelerne erfarer at Vestens press ensidig legges på dem, forbeholder de seg retten til å fortsette å bygge nye hjem for sine unge familier.
Les mer i artikkelen Hvorfor fortsetter Israel å bygge?
NTB-artikkelen som vi kritiserer i denne artikkelen kan du lese hos VG. MIFFs melding om den samme nyheten kan du lese ved å klikke her.
