Sidsel Wolds arbeidsgiver kan i dag melde at NRK-journalisten får Ossietzky-prisen. Prisen gis av Norsk PEN for «fremragende innsats for ytringsfriheten», og deles normalt ut på Fengslede Forfatteres Dag.
Det tok ikke lang tid før nyheten ble kjent, før MIFF mottok spørsmål på Twitter: Hva mener dere om at Sidsel Wold får prisen?
Wold har kommet en lang vei siden hun i sin spede begynnelse på sin journalistiske karriere var medredaktør for MIFFs medlemsavis Midtøsten i fokus i 1985.
Norsk PEN har publisert begrunnelsen for pristildelingen på sin nettside. Det er denne det er verdt å kommentere.
«I flere år har Sidsel Wold rapportert fra Midtøsten og særlig om Israel-Palestina konflikten. Med engasjement, innlevelse, gode kunnskaper og omfattende kontaktflate har hun bidratt til viktige nyanser og god bredde i dekningen av konfliktene og utviklingen i området.»
Det er nettopp god bredde Sidsel Wold med rette er kritisert for ikke å ha. Hun er selv veldig åpen om at det er sider ved konflikten hun ikke dekker og stemmer fra området hun ikke formidler. Wold velger seg et «kompass» og dekker ut fra det, og er ikke så opptatt av balanse.
«Hva er balanse?» spurte hun tilhørerne under debatten i Litteraturhuset 27. august. «Og nå vil jeg at alle skal glemme Israel-Palestina-konflikten. Bare trekk ned rullegardinen, jeg skal gi noen andre eksempler. Hvordan skal man dekke en dag i Sør-Afrikas apartheid balansert? Hvordan skulle man dekke en dag under folkemordene i Rwanda balansert? Det er snakk om store forskjeller og maktforskjeller. Hvordan dekker man ISIL balansert? Hvordan dekker man en dag under krigen, altså Sachsenhausen, balansert? Jeg sammenligner ikke Israels regjering med nazistene nå, jeg gjør det ikke. Jeg bare spør om tankegangen balanse. Når en av verdens mektigste, mest avanserte hærer bomber løs på et klaustrofobisk lite område med fattige mennesker som har vært de aller fleste sperret inn i mange år, så er det ingen balanse, og da dekker man ikke det balansert. Det andre er at den dekningen jeg gjør fra Gaza, som jeg gjorde fra Gaza, det utfylles fra desken hjemme. Når jeg er i Gaza og rapporterer om barn som blir drept, så lager desken en sak på byråstoff at det er blitt skutt ut raketter fra Gaza.»
Wold hevder hun ikke sammenligner Israel med nazistene, men skaper samtidig assosiasjoner mellom Israel og apartheid, Israel og folkemord, Israel og islamistiske terrorister og Israel og nazistenes utryddelsesleirer. Dette er en vanlig brukt teknikk, og muligens det priskomiteen mener representerer «nyanser»?
Wold tilhører samme skole som NRK-kollega Odd Karsten Tveit. Også han har slått fast at balanse ikke er noe mål i dekningen.
Midtøsten-forsker Cecilie Hellestveit slo fast i 2011, etter analyse av NRK-program i tiden da Wold var korrespondent i Jerusalem, at NRKs narrativ «rommer på langt nær alle virkelighetsforståelsene som finne i og om konflikten».
Wold har uten tvil stort engasjement og innlevelse, og av og til har hun også bidratt med viktige nyanser. I januar 2014 leste hun den norske stemmen i det franske dokumentarprogrammet om Det muslimske brorskap. “Fra da av [fra 1953] var den israelsk-palestinske konflikten ikke bare en lokal konflikt mellom naboer. Nei, den ble til en hellig sak. For om hele regionen var å anse som islamsk, var Israel et fremmedelement,” leser Wold. Det er svært sjelden hun har fått med seg denne viktige nyansen i sine egne reportasjer.
Vi siterer videre fra begrunnelsen for pristildelingen:
«Norsk PEN vil understreke hennes evne til å formidle møter med enkeltmennesker og deres liv. Historier som er vesentlige for å forstå lange linjer, sterke følelser og konkrete konsekvenser av politisk maktspill. Samtidig som Sidsel Wold utsetter seg selv for fare, behersker hun den vanskelige kunsten å være krigsreporter med et bredere perspektiv enn dekning av de enkelte aksjoner og reaksjoner. Hennes reportasjer preges av bred kunnskap, god kjennskap til regionen og presise observasjoner i møte med mennesker, enten de utøver makt eller er ofre for voldsbruk og brutalitet.»
Wold sier selv at hun er avhengig av desken for å sette sine saker i et bredere perspektiv.
Det var særlig en helt upresis «observasjon» fra Sidsel Wolds side som vekket oppmerksomhet under sommerens krig. «Gaza-folk er livredde, for da vet de [ved en bakkeinvasjon] at det kommer inn masse nervøse israelske soldater som skyter på alt som rører seg,» sa Wold i Dagsrevyen 11. juli.
Upresis språkbruk er ikke fremmed for Wold. «Men du vet jo det at hver gang du hører et smell er det antakeligvis noen som dør,» sa hun i Dagsnytt 12. juli. Det var ikke bare upresist, men selvsagt helt feil.
La oss ta et eksempel til, fra debatten i Litteraturhuset. «Bygging av bosetninger på okkupert land er forbudt. Det står i Genève-konvensjonen,» sa Wold. Det står ikke noe slikt i Genève-konvensjonen. Artikkel 49 gjelder et forbud om tvangsflytting av mennesker inn eller ut av okkuperte områder, og alle som er interessert i å lese teksten vil se at verken bosetninger eller bygging er nevnt. Wold referer i virkeligheten til en tolkning av konvensjonen, men er så upresis at hun sier noe helt annet.
Wold er uten tvil kunnskapsrik om Midtøsten, men av og til håner hun lytternes hukommelse. «Netanyahu ville ikke snakke med palestinerne da de var splittet, men heller ikke når de samler seg,» sa hun 17. juni. Hel verden vet at Netanyahu snakket med palestinere i store deler av det foregående året, og at han har erklært vilje til forhandlinger uten forhåndsbetingelser gjentatte ganger siden 2009.
Av og til kan det også stilles spørsmål ved kunnskapen. Hamas hadde ingenting å tjene på å drepe tre jødiske bibelskoleelever, sa Sidsel Wold på NRK Dagsrevyen 1. juli. Hun gikk hardnakket imot israelske talsmenn som sa at Hamas stod bak. I ettertid har det vist seg hvem som hadde rett.
«Norsk PEN vil berømme Wold for hennes mot og integritet. Hun har gjennom flere år stått midt i stormen; både i de dramatiske hendelsene i Midt-Østen og i møte med kritikk her hjemme. Hennes styrke er evnen til å formidle ulike inntrykk fra de mennesker hun har møtt og det hun selv har sett og opplevd. Som hennes seere og lyttere blir vi gitt mulighet til å forstå mer av hvilke verdier, tradisjoner og opplevelser som former holdninger og begrunner beslutninger hos mennesker på begge sider av konflikten.»
Sidsel Wold ville vist større integritet dersom hun rettet opp feilen hun formidlet 28. mai 2013. «Ein ny praksis i Israel forbyr besøkande å reise til den okkuperte Vestbredden, der Jesu fødeby ligg,» skrev Wold. Alle vet at titalls nordmenn og tusenvis av turister ukentlig reiser inn i Vestbredden. Feilen ligger der fremdeles, men Wold nekter å rette.
Dersom kritikken av Wold de siste årene har vært en «storm», lurer vi på hva det skal kalles når norske redaksjoner jakter på politikere eller byråkrater i flokk. Wold på sin side har fått støttende artikler og store oppslag i de fleste store norske medier.
«I denne type sensitive konflikter er det umulig ikke å bli utsatt for kritikk. Men når kritikken mot en sannhetssøkende journalist tar form av hets og trakassering, har kritikerne gått langt over grensen.
«Norsk PEN mener Sidsel Wold fortjener en pris for sitt arbeid. Både på grunn av den innsats hun nedlegger for å sikre en bredest mulig formidling av inntrykk og konsekvenser av konflikten for vanlige mennesker, og fordi hun i dette arbeidet har måttet tåle skarp kritikk for å benytte sin ytringsfrihet. Sidsel Wolds reportasjer er tydelige, klare og profesjonelt gjennomført.»
I Litteraturhuset begynte Wold med å slå fast at hun ikke er utsatt for hets. Vi siterer ordrett hennes aller første ord i debatten.
«Det snakkes veldig mye om hets og mobbing av meg, av typen som jeg fikk her om dagen ‘Goebbels når jo deg ikke til knærne en gang’. For meg er dette hverdagskost. Jeg føler ikke at dette er hets, dette er for meg en del av en propagandakrig. Dette er ikke en hetskampanje mot meg, det er en del av en propagandakrig.»
Hvem vi skal tro, Norsk PEN eller Wold, får leseren selv avgjøre. Vi er glad for at Wold kunne fortelle i sommer at hun ikke hadde mottatt noen trusler. Hets og trakassering hører aldri hjemme, enten journalistene er sannhetssøkende eller ikke.
Det er de to siste setningene Norsk PEN for alvor avslører sin mangel på kompetanse. Ingen har kritisert Sidsel Wold for å bruke sin ytringsfrihet. Bortsett fra noen sinte og kanskje også noe usaklige e-poster og Twitter-meldinger, koster det ingen norske journalister å dekke Israel slik Wold gjør. Tvert imot, det sikrer forfremmelser, priser og stor popularitet både blant kollegaer og i det norske folk.
Sidsel Wold kan ytre og mene hva hun vil. Wold er kritisert fordi hun som journalist har brutt Vær Varsom-plakaten og NRK-plakaten. Wold er kritisert fordi hun som journalist fortier viktige nyanser, gir smal bredde og perspektiv og stenger av for innspill og kritikk.
Det er derfor ingen bombe at MIFF er uenig i priskomitéens konklusjon.
» Sidsel Wold er en verdig mottager av Ossietzkyprisen.»
