Gjennom mange år har MIFF vist hvordan Israel systematisk blir dekket ulikt av NTB i forhold til andre land. Alt det gale Israel måtte kunne beskyldes for dekkes mange ganger mer enn mye verre handlinger utført av naboene og andre land.
Torsdag 7. februar publiserte MIFF rapporten Not To Believe – NTBs svik mot redaksjoner og lesere. En oppsummering av rapporten er publisert av Journalisten.no, og NTB har gitt et svar.
I rapporten fra februar 2019 har vi gjort nye funn knyttet til dekningen av palestinske og jødiske flyktninger. Her følger et utdrag fra rapporten.
NTB og jødiske og palestinske flyktninger
Arabisk motstand mot opprettelse av en jødisk stat i Midtøsten skapte to flyktningstrømmer. Den ene var av arabere (senere omtalt som palestinere) som flyktet fra området som i mai 1948 ble til staten Israel. Den andre gruppen flyktninger var jøder som ble jaget ut av arabiske land. Faktum er at flere jøder har flyktet fra arabiske land enn arabere fra Israel.
Likevel, fra 1986 til og med 2018 har NTB nevnt «jødiske flyktninger» i bare 40 artikler, mens «palestinske flyktninger» er nevnt i hele 1035 artikler. Som tabellen viser, blir palestinske flyktninger stadig oftere omtalt av NTB, til tross for at det går stadig lengre tid siden de flyktet.
Når NTB omtaler «jødiske flyktninger» nevnes ikke jødene som måtte flykte fra økende diskriminering, trakassering og vold i den arabiske verden. MIFFs gjennomgang av NTB-artikler viser at uttrykket fra 1986 til 2018 er brukt utelukkende om jødiske flyktninger fra nazistene før og under andre verdenskrig, med ett unntak; Én gang i 1990 nevnes jødiske flyktninger fra Sovjetunionen.
Når NTB skriver om «palestinske flyktninger», er det fordi palestinske ledere og deres støttespillere i Norge kjemper for noe de kaller «rett til å vende tilbake» for alle flyktningene og deres etterkommere. De bygger kravet på resolusjon 194, som ble vedtatt i FNs generalforsamling 11. desember 1948.
Men når NTB skriver om dette, tar de ikke med fakta eller kritiske spørsmål som bygger på følgende argumenter:
Generalforsamlingens vedtak skaper aldri folkerett. Israels arabiske naboland – i full forståelse med araberne som siden skulle komme til å kalle seg palestinere – stemte IMOT resolusjonen. Ordlyden sier at de flyktningene som «ønsker å returnere til sine hjem og leve i fred med sine naboer, må få tillatelse til å gjøre det så snart som mulig». Det var ikke mulig, både fordi de fleste araberne ikke hadde en fredelig innstilling til Israel og fordi Israel – helt i tråd med vanlig folkerett – ikke tillot det. Det finnes en mengde flyktninggrupper, i tiårene før og etter 1948, som aldri fikk noen rett til å returnere. Faktum er at flyktninger ikke har en slik allmenn rett.
Rupert Colville, som tidligere var talsmann for FNs høykommissær for flyktninger, har presentert tre prinsipielle argumenter imot «rett til å vende tilbake». Her anvender vi dem for palestinske flyktninger.
- Tiden som er gått. FN og EU mener det har gått for lang tid for noen tilbakevending på Kypros for gresk-kyprioter og tyrkisk-kyprioter etter delingen av øya i 1974. Det har gått 26 år lengre tid for palestinerne.
- Fortsetter den opprinnelige, etniske konflikten? Ja.
- Har nye innbyggere flyttet inn i området? Jødiske flyktninger, mange av dem fra arabiske land, har overtatt eiendommene som araberne forlot. Det har flyktet flere jøder fra arabiske land enn arabere fra det som i dag er Israel. I et rettferdig erstatningsoppgjør har Israel mye til gode.
Etter alle disse kriteriene har palestinerne for lengst mistet retten til å «vende tilbake». Ingen andre grupper fra 1940-tallet blir i dag innrømmet noen slik «rett».
Dersom arabiske flyktninger hadde blitt behandlet som andre flyktninger, ville deres situasjon blitt løst i løpet av 1950-tallet, og senest i løpet av 1960-tallet. For araberne er flyktningstatusen opprettholdt og videreført i arv i fire, fem generasjoner. Bare et ørlite mindretall på noen få titall tusen eldre palestinere av de over fem millioner palestinere som er registrert av FN som flyktninger har i realiteten flyktet. FNs diskriminering av palestinske flyktninger er umoralsk. Norge er med på å opprettholde et raskt voksende filleproletariat der millioner av mennesker lever på andres almisser.
Indere i Sør-Afrika er en utsatt minoritet. Det var de også for 70 år siden. Men ingen krever at deres situasjon skal løses i tråd med resolusjon 265 fra FNs generalforsamling (vedtatt 14. mai 1949). Det er meningsløst å kreve at nesten 70 år gamle foreslåtte løsninger nå skal gjennomføres når de ble avvist umiddelbart av den parten som nå påberoper seg den og realitetsbildet har endret seg radikalt. FNs generalforsamling vedtok en mengde resolusjoner på slutten av 1940-tallet og 1950-tallet som palestinernes støttespillere ikke bryr seg det minste om. De bruker dobbeltstandard for å ramme Israel.
Hva betyr kravet om «rett til retur» i praksis?
Israel har omlag 9 millioner innbyggere. 2 millioner av dem er arabere, og rundt 6,5 millioner er jøder. Dersom mer enn 5 millioner palestinere skal ha «rett til å vende tilbake», betyr det derofr at jødene kommer i mindretall.
Det blir derfor selvmotsigende når noen sier at de er for «rett til å vende tilbake», samtidig som de vil at jødene skal ha sin egen stat.
Hvorfor trussel?
Hvorfor må jødene absolutt ha et sted hvor de er i flertall?
For det første har de krav på det, slik som alle andre nasjoner. Palestinere ser ofte ikke på jødene som en nasjon, men som tilhengere av en religion. Dette er grunnleggende feil, jødene er en av de eldste nasjoner som fortsatt eksisterer.
For det andre har jødene svært dårlig erfaring med alternativet. I nesten 2000 år har de ikke hatt sitt eget selvstendige land. I Europa endte historien i Holocausts redsler. I artikkelen Jødenes historie i arabiske land kan du lese hvordan jødene har hatt det som minoritet i arabiske land de siste 1400 årene. Erfaringene tilsier at de aldri bør vende tilbake til denne situasjonen. Spesielt ikke når man ser hvordan araberne behandler sine minoriteter. De siste årene er det også registrert et økende jødehat i Europa.
Truende framtid
Det er minst tre faktorer som gjør at jødene vil få det enda mye verre dersom de igjen skulle komme under arabisk dominans i det området som i dag er Israel.
1) Etter at Israel har eksistert i snart 70 år, har araberne – etter sin hevnlogikk – ufattelig mye å hevne.
2) Profeten Muhammed skal ha sagt, ifølge Hamas-charteret, at frelsens dag (oppstandelsen) ikke kan komme før muslimene dreper alle jøder. Dette forkynnes og gjengis på palestinsk TV.
3) Mange palestinere legger stor vekt på at de vil returnere til sitt gamle hjemsted og vil kreve å få de gamle eiendommene tilbake. Dette må nødvendigvis bety at jødene som bor der i dag, vil miste sine hjem.
Fine ord verdiløse
I det øyeblikket jødene mister den militære kontrollen, vil alle fine ord i erklæringer og avtaler være verdiløse. Jødene vil være i samme situasjon som andre minoriteter i de muslimske landene som har blitt slaktet ned for fote. I tillegg vil jødene, av årsakene nevnt ovenfor, være enda mer utsatt.
Norske LO, KFUK-KFUM Global og alle andre som går inn for «rett til å vende tilbake», støtter dermed at jødene på nytt skal bli en minoritet overalt. Det vil bli resultatet, hvis en slik «retur» skulle bli gjennomført.
De som går inn for denne politikken vet hva det betyr for den jødiske staten. De gjør det til tross for at de vet hvordan virkeligheten er – og bruker å være – for minoriteter i Midtøsten. De fleste som følger dette passivt, er forhåpentligvis ikke klar over hva de er med på.
Vi synes det er horribelt og uakseptabelt at akkurat nå, når jødehatet igjen er i full oppblomstring i Europa og som fører til at mange jøder ikke ser noen framtid i de europeiske landene, har norske støttespillere til palestinerne funnet det riktig å frata jødene det ørlille tilfluktsstedet de har. Israels areal er på bare 20.770 kvadratkilometer. Det er litt mindre enn Nord-Trøndelag fylke.
Jødene utgjorde 1 til 2 prosent av befolkningen i den arabiske verden før Israel ble opprettet. Arealet til Israel er på mindre enn 0,2 prosent av arealet til de arabiske land. Etter å ha blitt jaget fra 99,8 prosent av den arabiske verden, nekter jødene å åpne for en “returrett” som vil føre dem tilbake under muslimsk og arabisk dominans. Det vil si den situasjonen de flyktet fra.
Norske støttespillere for palestinerne kjemper for opprettelse av en palestinsk stat, selv om nåværende lov (!) for de palestinske selvstyremyndighetene (som ser på seg selv som en stat) sier at staten er arabisk og islamsk. Hvis deres politikk skal gjennomføres, vil verdens eneste jødiske stat bli borte og erstattet av arabisk stat nummer 23 og muslimsk stat nummer 58. Vi har aldri sett NTB stille norske støttespillere for palestinerne kritiske spørsmål ved dette hykleriet.
