Bonde og Småbruker er medlemsavisa til Norsk Bonde- og Småbrukarlag. I siste utgave har Olav Randen, medlem i internasjonalt utvalg i organisasjonen, skrevet artikler over fire sider der det kommer en rekke angrep mot Israel. Randen har vært på tur til selvstyrte palestinske områder på Vestbredden i regi av Norsk Folkehjelp og Fagforbundet. En representant fra Bondelaget og to fra Senterpartiet skal også ha vært med på turen.
Hovedkilden til Randen er tydeligvis organisasjonen Union of Agricultural Work Committees (UAWC), som han også bruker to spalter på å presentere. Han nevner ikke at UAWC har tette bånd til PFLP, som både EU og USA har på sin liste over terrororganisasjoner. På 1970-tallet var PFLP en av de mest aktive terrororganisasjonene i verden, spesielt i form av flykapringer. De siste årene har PFLP også vært involvert i rakettangrep mot Israel. Mange arabiske medier har meldt at PFLP var ansvarlig for massakren av Fogel-familien i Itamar på Vestbredden 11. mars 2011.
I stedet for å arbeide for forhandlinger, normalisering og fred med Israel, arbeider UAWC for demonisering og boikott av verdens eneste jødiske stat.
Ekkoene av dette kommer nå ukritisk ut til alle medlemmene av Norsk Bonde- og Småbrukarlag, både i Randens artikler og i et leserinnlegg fra Senterpartiets politikere Anne Beathe Tvinnereim og Liv Signe Navarsete i samme utgave.
Faktasjekk på faktarammen
Under overskriften «Nokre fakta» begynner Randen slik: «Hausten 1947 vedtok FN at Palestina, som i tida før det låg under britisk kontroll, skulle delast i ein palestinsk og ein jødisk del. Formålet var at jødar skulle få sitt eige land. Staten Israel vart oppretta i mai året etter. FN gav dei 55 prosent av landet, men dei gjekk alt dette året til krig mot palestinerane og grannelanda og okkuperte 22 prosent meir. Trekvart million palestinerar mista sine heimar og vart flyktningar i eige land.»
Folkeforbundet hadde enstemmig vedtatt på begynnelsen av 1920-tallet at britene i mandatområdet Palestina skulle legge til rette for et jødisk nasjonalt hjemland i området. Da FN vedtok delingsforslaget i november 1947 betydde det mindre land for jødene enn de tidligere hadde fått løfter om. FNs forslag vedtok ikke deling i en palestinsk og en jødisk del, men i en arabisk og en jødisk del. Det var ikke Israel som gikk til krig, men araberne. I denne forsvarskrigen vant etter hvert Israel. I alle områdene som arabisk side vant kontroll over ble jøder fullstendig etnisk renset. I etterkant av krigen ble nærmere én million jøder jaget og presset ut av arabiske land.
Randen skriver: «Gaza er blant dei tettast folkesette områda i verda.»
Dette er en myte. Da MIFF undersøkte saken i 2014, fant vi at befolkningstettheten i Grünerløkka bydel i Oslo var dobbel så stor. Da MIFF gjorde en faktasjekk på Gilbert i 2012 fant vi at Singapore har en tetthet på 7300 innbyggere per kvadratkilometer og Hong Kong 6400. Innenfor kommunegrensene til Paris bor det over 2,2 millioner mennesker på mindre enn en tredel av Gazas areal. Paris er 105 kvadratkilometer og tettheten er med andre ord nesten fem ganger større enn på Gaza-stripen. Konklusjon: Det finnes et stort antall byer og områder i verden hvor mennesker bor mye tettere enn på Gaza-stripen.
I artiklene presenterer Randen ukritisk en serie anklager mot Israel. Den gamle antisemittiske anklagen fra middelalderen, om at jøder forgifter brønner, blir resirkulert. Israelere blir anklaget for å «spreie giftstoff i dei støypte bassenga der bonden samler vatn for tomatane han dyrkar». Det hører med til historien at palestinernes president Mahmoud Abbas tidligere har beklaget slike blodanklager, ifølge New York Times. Hvorfor forstår Arafats etterfølger bedre hva som kan skape antisemittisme enn redaktøren i Bonde og Småbruker?
Randen tegner et romantisk bilde av palestinske jordbrukere som jobber etter gamle metoder. Ifølge de palestinske bøndene han møtte, gjelder det å beskytte seg for modernitet, som de ser på som israelsk. «Forsvar inneber også at dei legg vekt på å forsvare seg og sitt yrke mot moderne, israelsk tenking.»
Det moderne israelske jordbruket blir gang på gang framstilt som noe skummelt:
«Israelsk agroindustri er eit eksperiment, der eigne og utanlandske matkjøparar er forsøkskaninar uten at dei veit om det. For det står ikkje på varedeklarasjonane om frukta og grønsakene er produserte i vekstjord eller steinull i eit drivhus.»
«Israels politikk saman med global oppvarming gjer at naturen truleg er i ferd med å endre seg frå å kunne nyttast med varsemd og gjennomtenkt forvaltning og til ein økologisk katastrofe.»
«Om israelsk agroindustri og landbruksforskning ligg i verdstopen når det gjeld teknologi, verkar det på meg som dei manglar heilskapsforståing og økologisk innsikt.»
Israelsk landbruk er sikkert langt fra fullkomment, men det produserer mat både til israelere og palestinere og andre – til ufattelig mange flere mennesker enn matproduksjonen som tidligere var i området. Israelsk landbruk gir også arbeid til titusenvis av palestinere.
Randen fremstiller seksdagerskrigen i 1967 som en krig Israel valgte for å få mer tilgang til vann og «nytt land for jødiske bosetninger». Dette er i beste fall en ekstrem ensidig historieskrivning. Sommeren 1967 ble Israel truet med utslettelse av sine arabiske naboer. Seksdagerskrigen var en forsvarskrig.
Israel blir tillagt hele ansvaret for palestinsk vannmangel. «Palestinske landsbyar som har hatt sine brønnar eller sitt rennande vatn, opplever at vasstilgangen blir mindre og mindre påliteleg og til sist uteblir heilt,» skriver Randen.
Da Israel erobret Vestbredden og Gazastripen var det bare 5 av 700 palestinske landsbyer og byer som hadde innlagt vann. I 2004 var 643 av 708 landsbyer og byer koblet til vann-nettet – noe som dekket 97 prosent av den palestinske befolkningen, skriver Ben-Dror Yemini i boken Løgnindustrien.
Professor Haim Gvirtzman ved Hebrew University forklarer i artikkelen ”Sannheten bak de palestinske vann-anklagene” hvordan han mener palestinerne selv kunne ha løst vannforsyningsproblematikken for lenge siden dersom de hadde ønsket det.
”De palestinske selvstyremyndighetene bruker vann som et våpen mot staten Israel. De er ikke interesserte i praktiske løsninger som kan løse vannmangelen hos det palestinske folket, men heller i å opprettholde mangelen og sverte Israel,” skriver han.
Ifølge ham kan årsakene til palestinernes vannmangel oppsummeres i seks punkter:
1. Store ubenyttede ressurser
2. Omfattende ureparerte lekkasjer
3. Bygger ikke renseanlegg
4. Vanner ikke med resirkulert vann
5. Ugunstige vanningsmetoder
6. Takker nei til avsaltingsanlegg
Les mer i artikkelen –
Bruker vann som våpen mot Israel. PS! Når norske medier skriver feil om Israel,
blir MIFF ofte oppmerksom på dette ved hjelp av tips fra leserne. Heldigvis
finnes det mange våkne bønder i Norge, for det er nesten ingen andre saker som
vi har mottatt så mange tips om som denne. Bøndene kjenner lusa på gangen.
