18. juni publiserte VG en reportasje med tekst og bilder av Midtøsten-korrespondent Kyrre Lien, Den hellige kampen.
Reportasjen følger et typisk mønster når norske journalister for en gangs skyld gir mikrofonen til israelere – de velger noen av de mest ytterliggående stemmene. Denne gang har VG funnet noen representanter for såkalte «hill top»-youth, som etablerer små utposter på Vestbredden. Lien problematiserer dette fenomenet uten å nevne at det pågår en myer mer massiv palestinsk utbygging i de delene av Vestbredden som Oslo-avtalene gir Israel full kontroll over.
Men VGs artikkel er også skjemmet av alvorlige feil og plump propaganda.
Feil om stedsnavn
Stedsnavnene Lien nevner er «den israelske bosetningen Ain Issa på den okkuperte Vestbredden» og «den palestinske byen Sufir». Men prøver du å søke på disse navnene, finner du at Ain Issa er et sted i Syria som på arabisk betyr noe i retning av Jesu kilde (Spring of Jesus). Neppe et navn som jødiske bosettere velger på sitt bosted. Navnet figurerer heller ikke på listen til den bosetningskritiske organisasjonen Peace Now. Vi kan trygt slå fast at det ikke finnes noen israelsk bosetning med et slikt navn.
Google-søk gir heller ikke noen resultater på en palestinsk by som heter Sufir. Sørvest for Jerusalem er det en palestinsk landsby som heter Surif, men ifølge israelske eksperter som MIFF har vært i kontakt med, ser ikke bildene ut til å komme fra dette området. Det kan imidlertid ikke utelukkes. Uansett ser det ut til å være en feil benevnelse også på den palestinske byen.
Feil om Koranen
Mot slutten av reportasjen sier en av hill top-ungdommene: «Det er dem eller oss, til syvende og sist. Vi tror Gud skapte jorden og ønsket at jøder skulle være her. Vi følger bare ønsket til Gud.»
VGs journalist gjengir sin egen innvending slik: «Men det står i Koranen at de også har krav på dette landet.»
MIFF har spurt Kyrre Lien hvor han finner et slikt tekstavsnitt i Koranen. Så vidt MIFF kjenner til, er ikke palestinerne nevnt i Koranen. Vi leser snarere i Koranen at det blir sagt til Israels barn: «Slå dere ned i landet!» (Nattreisen, kapittel 17:105). Koranen lærer at Israels land er hjemlandet til det jødiske folk, og at Allah ga dem landet som en arv, mener for eksempel den islamske teologen Abdul Hadi Palazzi fra Italia.
Feil om palestinernes styring
VG skriver: «67 år gamle Yousef Baradaye tar et trekk av sigaretten og ser over mot den israelske teltleiren til «hilltop youth». Han er palestinsk og oppvokst på Vestbredden. Da han ble født, var store deler av det som i dag er kjent som Israel, styrt av palestinere.»
For 67 år siden – i 1955 – var det som i dag er kjent som Israel styrt av Israel. Det som i dag er kjent som Vestbredden ble styrt av Jordan, og det som i dag er kjent som Gaza ble styrt av Egypt. Syv år tidligere ble hele dette området styrt av britene. 38 år tidligere hadde dette området blitt styrt i flere hundre år av osmanerne. Aldri av palestinerne.
MIFF har spurt Kyrre Lien om hvilken del av det som i dag er Israel ble styrt av palestinerne i 1955.
«Jeg er for tiden på reportasjereise i Ukraina så har ikke anledning til å gå inn i detaljer i reportasjen,» svarer han.
Bruk av palestinernes løgnkart
Den aller mest alvorlige feilen i VGs reportasje er bruken av palestinernes løgnkart. VG skriver: «Israel-vennelige organisasjoner mener det gir en feil fremstilling og at det aldri har eksistert noen palestinsk stat. Hos dem blir det referert til som «palestinernes løgnkart».»
Dette uttrykket har Kyrre Lien antakeligvis plukket opp fra MIFF, men han gjengir ingen av MIFFs argumenter. Vi har forklart både i korthet (og med andre kart) og mer omfattende hvorfor kartene lyver.
Men la oss repetere hovedpunktene, ut fra de fire kartene som VG publiserte.
I 1947 var Palestina et britisk mandatområde. I 1922 hadde Folkeforbundet enstemmig gitt regjeringen i London mandat til å gi landet slike politiske, administrative og økonomiske forhold at det ville sikre etableringen av et jødisk nasjonalhjem. Bare en mindre andel av det britiske mandatområdet var privateid av arabere (som siden kalte seg palestinere), det meste var statsjord.
FNs delingsplan nevner ikke «Israel» eller «Palestina», som to ulike stater, men gikk inn for å dele Palestina-området i en jødisk og en arabisk stat (med Jerusalem og Betlehem som internasjonalt område). Disse grensene eksisterte aldri, fordi araberne avviste forslaget og startet krig. Etterhvert kastet også arabiske naboland seg inn i krigen mot den jødiske staten. 1 prosent av jødene i området ble drept, og alle jøder fordrevet fra Vestbredden og Øst-Jerusalem. Hadde ikke jødiske forsvarsstyrker vunnet, ville det aldri blitt noe Israel.
Det er helt feil å benevne Vestbredden og Gaza som «Palestina» i perioden 1949 til 1967. Vestbredden var annektert av Jordan, og Gaza var under tøff militær okkupasjon av Egypt. I sitt første charter anerkjente PLO de arabiske statenes kontroll over disse områdene (artikkel 24). Våpenhvileavtalen fra 1949 understreker at «den grønne linje» ikke er en grense. Den må avklares i forhandlinger.
De grønne flekkene viser hvor palestinerne for første gang i historien har hatt selvstyre siden midten av 1990-tallet. I 2005 trakk Israel seg helt ut av Gaza, men det har dessverre ført til flere angrep fra palestinerne der, ikke færre. De hvite områdene av Vestbredden er omstridt, israelske bosetninger dekker kun 3 prosent av arealet.
Til tross for hva de fire kartene vil lure deg til å tro, har palestinerne ikke blitt borte fra området. Nei, de har økt i antall med en faktor på ti de siste hundre årene. I større deler av Israel er palestinerne/ araberne i flertall eller stor minoritet – dette reflekteres ikke i VGs kart. Ettersom jødisk privateiendom vises i hvit farge på kart nr. 1, burde privateid arabisk eiendom vises i grønt på alle de andre kartene.
I forhandlinger både i 2001, 2008 og 2014 har Israel åpnet for en omfattende tilbaketrekning fra Vestbredden. Etter over 70 år med staten Israel og over 50 år med (lovlig!) israelsk okkupasjon, er palestinerne nærmere enn noen gang å få sin egen stat. Men palestinerne kan bare få sitt «Palestina» dersom de aksepterer å være naboer til en jødisk stat og ikke bruker landområder Israel forlater til å fortsette krig og terror. Hittil har de sagt NEI.
