I mai 2012 utga Fagforbundet og Norsk Folkehjelp rapporten Farlige forbindelser. Jøder som bor der de to norske organisasjonene ikke ønsker skal straffes økonomisk, kommenterte MIFF den gang. Mest skadelidende for deres aksjoner blir kanskje palestinske arbeidere som får sitt livsgrunnlag fra arbeid i israelske bosetninger?
Blant alle feilene og manglene i 2012-rapporten, fant vi den gang en viktig opplysning:
«Inngjerdete eller patruljerte områder av bosettingene dekker 3 prosent av Vestbredden,» stod det å lese i rapporten.
3 prosent! Visste du at det var dette det bråkes for? Til tross for alt du har hørt fra NRK og lest fra NTB de siste fire tiårene om vekst i bosetninger, er det snakk om tre prosent av arealet.
Det er verdt å gjenta med teskje. Bosetningene – med sin ytre periferi – fyller bare tre prosent av Vestbredden. Og det er ikke ifølge Israels utenriksdepartement. Det er ikke en pyntet statistikk fra en bosetterorganisasjon. Det er informasjon fra to av Norges mest anti-israelske organisasjoner.
I forrige uke kom en ny versjon av Farlige forbindelser. Opplysningen om de tre prosent er borte. Ble det for farlig?
I hylekoret mot Israels utbygging i bosetninger kommer det ikke fram at tillatelsene blir gitt i eksisterende, store bosetninger. Ingen større nye bosetninger er etablert siden 1997.
Palestinerne har derfor fortsatt mulighet til å få sitt eget nasjonale hjemland, men bare dersom de velger å godta at Israel er kommet for å bli. De må gi opp kravet om å flytte millioner av palestinere inn i Israel, og de må akseptere en permanent og fredelig grense, ikke en som blir utgangspunkt for nye politiske krav eller skal gi bedre utgangspunkt for væpnet kamp. Norsk stilltiende aksept for palestinernes dødsstraff for salg av eiendom til jøder og vår sterke fordømmelser mot jødisk boligbygging hjelper ikke palestinerne til å innse dette.
Også et flertall av jødene i Israel ønsker at palestinerne skal få sin egen stat. Det er flere grunner, den viktigste er kanskje at de ikke vil la sine barn eller barnebarn risikere å bli en diskriminert minoritet under et muslimsk flertall. Israelerne har som betingelse for en palestinsk stat at den må leve i fred, slik FN-resolusjon 242 også fastslår. Så lenge det ikke kommer noen signaler om at palestinerne er villig til å gå med på dette, og israelerne erfarer at Vestens press ensidig legges på dem, forbeholder de seg retten til å fortsette å bygge nye hjem for sine unge familier.
Les mer i artikkelen Hvorfor fortsetter israelerne å bygge?
Bakgrunn
Hele avsnittet i 2012-rapporten lød slik:
“Mens inngjerdete eller patruljerte områder av bosettingene dekker 3 prosent av Vestbredden, er 43 prosent av Vestbredden utilgjengelig for palestinere på grunn av at områdene er allokert til bosettingenes lokale og regionale «councils». Så godt som alt land som blir sett på som offentlig eller «state land» av Israel (27 prosent av Vestbredden), er allokert til bosettingene, og ikke tilgjengelig for den lokale befolkningen.”
MIFF kommenterte dette den gang slik:
Les det en gang til! Disse bosetningene, som verdenssamfunnet lager så mye støy om, dekker kun 3 (tre!) prosent av Vestbredden. Det tilsvarer et område på 170,4 kvadratkilometer. Vestbredden er 15 prosent større enn Akershus fylke. Sørum er 206 kvadratkilometer, eller 21 prosent større enn arealet til bosetningene. De israelske bosetningene tar altså ikke mer av Vestbredden enn Sørum kommune tar av Akershus fylke.
Det er riktig nok at større områder for øyeblikket er utilgjengelige for palestinerne, men dette vil jo endre seg straks de får en avtale om endelige grenser. Her kan du se det siste forslaget fra Israel, hvor nesten hele Vestbredden kan komme på palestinske hender. Netanyahus prinsipper for tilbaketrekning er noenlunde tilsvarende.
I 2015-rapporten står bare de 43 prosent igjen.
«Ifølge UN OCHA i 2012 er 43 prosent av Vestbredden i stor grad utilgjengelig for den okkuperte befolkningen fordi det er øremerket til bruk for bosettingene.»
