I oktober 2014 gikk landsmøtet i Musikernes fellesorganisasjon inn for «å arbeide for en boikott av israelske kulturinstitusjoner i ulovlige bosetninger på Vestbredden». Forbundsleder Hans Ole Rian, som også er aktiv politiker i SV, ønsket ikke å kommentere saken overfor MIFF den gang. Et MFO-medlem protesterte imot vedtaket, men fortalte at det er umulig å stå fram åpent med kritikk.
– Kultur-Norge styres i prinsippet av SV. Det ville være økonomisk selvmord for en musiker eller kunstner å protestere offentlig. Da blir det ingen bidrag og støtte vet du, sa den anonyme boikottkritikeren.
Det er grunn til å frykte at de falske tonene vil fortsette i ekkokammeret, konkluderte MIFF i 2014.
Faktasjekk
Vi fikk rett. Nå har Musikernes fellesorganisasjon publisert noen «råd» til sine medlemmer om boikotten.
Først siteres hele vedtaket fra oktober 2014. Deretter skriver MFO:
«MFO oppfordrer ikke til en generell boikott av Israel, men kun de ulovlige bosettingene på Vestbredden. Disse er som kjent i strid med folkeretten.»
Det er en utbredt oppfatning at jødiske bosetninger på Vestbredden er i strid med folkeretten. Dette blir selvsagt avvist av israelske myndigheter. Det blir også avvist av enkelte eksperter på folkerett. Det kan argumenteres for at Palestinamandatet og FN-resolusjon 242 til sammen gir Israel rett til å fortsette å bosette jøder i de omstridte områdene, til å beholder deler av dem etter en fredsløsning og til å kreve ekte folkerettslig fred i bytte for de delene som man etter avtale gir fra seg.
Da PLO fikk kontroll over deler av Vestbredden og Gaza på midten av 1990-tallet, innførte de dødsstraff for salg av eiendom til israelere. Men motstand mot jødisk boligbygging oppstod ikke på 1990-tallet, heller ikke etter at de første bosetningene begynte å ta form etter 1967. Den ble heller ikke født etter 1948, da Israel måtte bygge for å skape husrom for hundretusener av jødiske flyktninger fra arabiske land og Europa.
Den arabiske motstanden begynte lenge før. I august 1929 ble omkring 130 jøder drept og over 300 skadet i arabiske angrep og massakrer flere steder i det daværende britiske mandatområdet. Den gangen bodde det kun omlag 150.000 jøder i området som Folkeforbundet hadde vedtatt skulle tilrettelegges for etableringen av et jødisk nasjonalhjem.
86 år senere har antallet jøder økt med 40 ganger, til over seks millioner, men palestinske ledere (fra 1960-tallet har araberne i området skapt en identitet som palestinere) har fortsatt ikke godtatt at de må dele området mellom Middelhavet og Jordan-elven med en jødisk stat.
De burde ha forstått at Israel var kommet for å bli, etter at arabiske land jaget sine jøder til Israel og etter den militære seieren i 1967. Men en samlet arabisk verden avviste forhandlinger. Israel ble derfor sittende igjen med landområdene de lovlig vant kontroll over i forsvarskrigen.
Det var flere jødiske samfunn på Vestbredden før 1948, men ikke en eneste jøde kunne bo i området da det var under jordansk okkupasjon. Etter 1967 vendte noen jøder tilbake til sine eiendommer. Noen bosetninger ble etablert for å styrke Israels grenseforsvar. Andre ble befolket av jøder som var drevet av ønsket om å beholde mest mulig av Judea og Samaria, gamle jødiske kjerneområder. Noen påpeker, som riktig er, at også disse områdene var inkludert i området som Folkeforbundet ønsket å se skulle bli et jødisk nasjonalhjem.
I dag ser verdenssamfunnet annerledes på saken. Nær sagt alle regjeringer i verden ønsker å se en palestinsk stat etablert på Gaza og Vestbredden.
I stedet for å bruke dette gode utgangspunktet for forhandlinger med Israel, har palestinske ledere de siste årene valgt diplomatisk konfrontasjon og svertekampanjer mot Israel. Vesten har fortalt Israel: Hvis dere stanser bygging på Vestbredden kommer palestinerne tilbake til forhandlinger. Netanyahu-regjeringen prøvde. De ga ingen nye byggetillatelser på Vestbredden i to år, men palestinerne kom aldri til forhandlinger.
Kommentarer til MFOs råd
MFO lister opp fem råd «til deg som skal medvirke i et kulturarrangement i Israel. MIFF kommenterer dem punkt for punkt.
Første råd fra MFO lyder:
«Skaff deg en oversikt over hvor arrangementet skal finne sted. Skal du på turne i Israel, bør du sjekke kulturhusets beliggenhet. Ligger det på den palestinske siden av den såkalte “green line”, altså grensa fra før 1967, er det all grunn til å være varsom. Flere av de større bosetningene på Vestbredden har egne kulturhus som gjerne vil tilknytte seg internasjonale artister for å kunne befeste sin posisjon. De mest profilerte kulturhusene på okkupert land er «George&Irina Shaeffer cultural Center» i Ma’ale Adumim og «Ariel Regional Center for Performing Arts» i Ariel. Disse ulovlige bosettingene er strategisk svært viktige for Israels okkupasjon og utgjør noen av de største hindringene for en selvstendig palestinsk stat.»
MFO tar feil. Green-line er ingen grense. Fra arabisk side ble det i 1949 insistert på å slå fast i våpenhvileavtalen at våpenhvilelinjen ikke er en grense. Det må forhandles om hvor grensen skal gå.
I fjor lød første setning i MFOs landsmøtevedtak: «MFO ønsker å vise solidaritet med kunstnere og kulturarbeidere på tvers av landegrenser, ved å arbeide for en boikott av israelske kulturinstitusjoner i ulovlige bosettinger på Vestbredden.» Hvorfor er MFO så opptatt av å slå fast hvor en grense går, når de vil vise solidaritet «på tvers av landegrenser»?
Til tross for at Israel har bygd i over 40 år – og særlig i Ariel og Ma’ale Adumim som MFO nevner – dekker bosetningene, med innegjerdede og patruljerte arealer, kun tre (3!) prosent av Vestbreddens areal. Alle som ser på et kart, vil se at Ariel og Ma’ale Adumim ikke trenger å være et hinder for en selvstendig palestinsk stat. Enten kan grensen bli avklart slik at disse store bosetningsblokkene blir en del av Israel, eller så kan jødene som bor der bli statsborgere i en palestinsk stat (dersom palestinerne vil åpne for det).
Palestinerne har god mulighet til, for første gang i historien, å få sitt eget nasjonale hjemland, men bare dersom de velger å godta at Israel er kommet for å bli. De må gi opp kravet om å flytte millioner av palestinere inn i Israel, og de må akseptere en permanent og fredelig grense, ikke en som blir utgangspunkt for nye politiske krav eller skal gi bedre utgangspunkt for væpnet kamp. MFOs ensidige støtte til palestinernes krav, og deres stilltiende aksept for palestinernes dødsstraff for salg av eiendom til jøder og sterke fordømmelser mot jødisk boligbygging, hjelper ikke palestinerne til å innse dette.
Også et flertall av jødene i Israel ønsker at palestinerne skal få sin egen stat. Det er flere grunner, den viktigste er kanskje at de ikke vil la sine barn eller barnebarn risikere å bli en diskriminert minoritet under et muslimsk flertall. Israelerne har som betingelse for en palestinsk stat at den må leve i fred, slik FN-resolusjon 242 også fastslår. Så lenge det ikke kommer noen signaler om at palestinerne er villig til å gå med på dette, og israelerne erfarer at Vestens press ensidig legges på dem, forbeholder de seg retten til å fortsette å bygge nye hjem for sine unge familier.
Hittil er det meste av MIFFs kommentarer hentet fra artikkelen Hvorfor fortsetter Israel å bygge? fra 2012.
MFO skriver i sitt andre råd:
«Vær oppmerksom på at ulovlige bosettinger også finnes i Øst-Jerusalem, der okkupasjonen er svært intens. Musikere og artister oppfordres derfor til å være kritiske til kulturarrangementer som kan knyttes til okkupasjonen av Øst-Jerusalem.»
Israel har ikke bare okkupert Øst-Jerusalem, regjeringen har annektert området. I forhandlinger har israelske diplomater og politikere vist vilje til å dele Jerusalem – arabiske bydeler blir en del av en palestinsk stat og jødiske bydeler forblir en del av Israel. Det finnes en lang rekke landområder i verden som er omstridt. Advarer MFO også mot spilling i disse, eller er det bare i byen som har vært det jødiske folkets hovedstad de siste tre tusen år at en advarende pekefinger heves? Hva med tyrkiske kulturinstitusjoner som spiller på Nord-Kypros? Russiske som spiller på Krim? Britiske som spiller i Gibraltar? Vi kunne gjort listen mye lengre. Nei, MFO er ensidig opptatt av verdens eneste jødiske stat.
MFO skriver i sitt tredje og fjerde råd:
«Vær oppmerksom på israelske samarbeidspartneres forpliktelser. Som mottager av statlig støtte i Israel, kan det følge med forpliktelser om å ikke kunne nekte opptredener på kulturhus i ulovlige bosettinger på Vestbredden. Vær derfor kritisk når du går gjennom forpliktelsene til potensielle samarbeidspartnere i Israel.»
«Ved å samarbeide med organisasjoner som driver fredsskapende arbeid og fremmer forståelse og kulturell utveksling mellom israelere og palestinere kan du gi ditt lille bidrag på den lange veien mot en løsning av konflikten. Det er likevel grunn til å etterprøve den informasjonen du får. Israelske institusjoner kan godt se på seg selv som fredsskapende, samtidig som de jevnlig opptrer i de ulovlige bosettingene, og dermed bidrar til å styrke okkupasjonen.»
Dette høres i veldig stor grad ut som generell boikott av verdens eneste jødiske stat, men MFO insisterer jo på at de ikke oppfordrer til generell boikott… MFO definerer ikke hvem som er god nok. Er det bare israelere som ensidig jobber for et annet folks interesse som er verdige?
MFO skriver i sitt femte og siste råd:
«Norske musikere blir også ofte spurt om å stille på forskjellige solidaritetsarrangementer for Palestina. MFO erfarer at de fleste organisasjoner som støtter palestinerne eller arbeider for boikott av Israel skiller klart mellom staten Israels politikk og jødedom som kultur og religion. Men anti-semittisme finnes, både i Norge, i Midt-Østen og i andre land, og den må alltid avvises. Det er grunn til å være våken overfor antisemittiske holdninger der de måtte dukke opp. Det finnes aktører som har en uklar agenda, så vær bevisst på hva du støtter.»
Det er grunn til å stille seg skeptisk til MFOs erfaringer. Rapporten om antisemittisme fra 2012 viser en klar kobling mellom holdninger til konflikten mellom Israel og palestinerne og holdninger til jøder generelt. Graden av antisemittisme er størst blant de ivrigste støttespillerne til palestinerne. Det heter i rapporten:
“Ser vi på støtten til partene i konflikten, er det en tendens til at andelen med en eller flere høye verdier på de tre indeksene for negative oppfatninger av jøder, øker jo lengre vi kommer på skalaen fra dem som holder utelukkende med Israel til dem som holder utelukkende med palestinerne. Det er spesielt den lille gruppen som bare holder med palestinerne (2,3 prosent av utvalget), som skiller seg ut. Her er det 31 prosent med skåre 2–3 på antisemittismeindeksen, sammenliknet med 12 prosent for dem som holder mest med palestinerne og 9 prosent for dem som holder litt med palestinerne. For dem som holder med Israel forekommer nesten ikke to eller tre negative oppfatninger om jøder.”
Norske musikere som blir invitert til solidaritetsarrangementer for Palestina, bør stille ett viktig kontrollspørsmål: Støtter dere at Israel skal bestå som en jødisk stat, slik at det blir to stater for to folk, og ikke to arabiske og muslimske stater? Ut fra svaret kan de da ta en informert avgjørelse om de vil takke ja eller nei.
«Jødedom som kultur og religion,» skriver MFO. Faren er at anti-jødiske toner er så dominerende hos mange MFO-medlemmer at jødene ikke blir sett på som et folk, og dermed ikke som verdige til nasjonal selvråderett. Det er i hvert fall det som er grunntonen hos bosetningenes naboer på Vestbredden.
