Embla Karidotter er trommeslager i bandet Razika. Jentebandet fra Bergen kjemper for boikott av Israel og for større likestilling i musikkbransjen. Etter 8. mars 2017 foreslo MIFF at de kunne begynne med å kjempe for likestilling også for sine palestinske søstre.
Før valget 11. september spurte NRK Ytring «seks kjente norske mennesker» om hva de ville gjort hvis de var statsminister. Redaksjonen hadde nok en anelse om hva de kunne vente seg da de spurte Karidotter om å skrive en kronikk. Resultatet ble artikkelen «Stå opp for palestinerne».
Artikkelen inneholder et fascinerende antall rene tallfeil.
Apartheidstaten i Sør-Afrika varte ikke «i hele 54 år». Fra 1948 til 1991/1992 gikk det 44 år.
Jødene i det britiske mandatområdet Palestina erklærte seg ikke selvstendig «tre år senere» enn 1947. Det gikk mindre enn et halvt år fra delingsforslaget ble vedtatt i FNs generalforsamling 29. november 1947 til Israel erklærte sin uavhengighet 14. mai 1948.
Karidotter hevder palestinerne har blitt «undertrykt i snart 70 år». Undertrykte ikke britene fra 1917 til 1948? Hva med det osmanske riket i fire hundre år før den tid? Den gang hadde ikke araberne i området de minste utsikter til å få en «palestinsk stat». Men det teller kanskje ikke med siden Israel ikke kan få skylden?
Karidotter forteller at «europeiske jøder» flyttet til området fra «tidlig på 1900-tallet». De store innflyttingene begynte fra 1880-årene. Trommeslageren forteller ikke at nesten alle jøder er jaget og presset ut av den arabiske verden, og at den jødiske minoriteten (som utgjorde mellom 1 og 2 prosent av befolkningen i arabisk område) er presset inn på et landområde mindre enn 0,2 prosent av arabisk område.
Hva Karidotter ville gjøre
«Hvis jeg var statsminister, hadde jeg anerkjent Palestina som stat,» skriver Karidotter.
Da ville hun undergravd folkeretten og Oslo-avtalene. «Palestina» ville fortsatt med å være en fantasistat. Hamas ville fortsatt ha effektiv kontroll over Gaza-stripen. Hamas har et antisemittisk og nazi-inspirert charter, står på terrorlisten til en rekke land, tar til orde for Israels ødeleggelse, avviser eksisterende avtaler og forbereder seg på nye kriger. Ingenting av dette vil forsvinne med Karidotters anerkjennelse, snarere tvert imot. En ensidig anerkjennelse fra Norge vil bare styrke de minst kompromissvillige kreftene på begge sider og føre partene lengre fra hverandre. Det vil sannsynligvis resultere i mer, ikke mindre, blodsutgytelse.
Karidotter ville gjort mer om hun var statsminister: «Vi kan ikke samarbeide med israelsk oljeindustri som opererer på palestinsk jord. Vi kan ikke samarbeide med et land som okkuperer et annet land. Vi er først nødt til, bokstavelig talt, å få Palestina på kartet igjen.»
Når var Palestina egentlig på kartet? Da britene okkuperte landområdet fra 1917 til 1948? Den gang var både jøder og arabere som bodde i området palestinere. Palestina er et navn som aldri har eksistert på noen stat, bare eksistert som et geografisk område.
Listen over omstridte områder i verden – «land som okkuperer et annet land» – er utrolig lang. Det blir ikke mange land i verden igjen for Norge å samarbeide med dersom Karidotter er statsminister. Hun ser ut til å tro at israelske plattformer for utvinning av naturgass står i fjellene på Vestbredden, men vi kan berolige henne med å fortelle at de står innenfor israelsk økonomisk sone i Middelhavet. Vanlig praksis av vestlige land viser for øvrig at det ikke er noe grunnlag i folkeretten for å forby økonomisk aktivitet i okkuperte områder.
Endelig vil Karidotter «boikotte, deinvestere og sanksjonere». Det vil hun gjøre, ikke minst fordi hun tror på løgnen (se sammenligninger under) om at Israel er en apartheidstat som Sør-Afrika en gang var.
Karidotter kjemper for palestinernes «frihet». Palestinerne kunne fått «frihet» i sin egen stat allerede for 70 år siden – og mange ganger siden – om de bare ville være villig til å få frihet uten at det går på bekostning av det jødiske folkets frihet til å beholde verdens eneste jødiske stat. De fleste palestinerne ønsker seg en palestinsk stat fra Jordan-elven til Middelhavet hvor Israel er borte, og de sier de vil fortsette å kjempe for dette også om de (midlertidig) får sin egen stat på Vestbredden og Gaza-stripen.
Hvem er det som bør skamme seg? De som heier fram arabisk stat nummer 22 og muslimsk stat nummer 57, men som støtter at verdens eneste jødiske stat skal forsvinne. Er «friheten» Karidotter slår på tromme for i virkeligheten palestinernes rett til å kunne fortsette krigen til alle deres maksimalistiske krav er innfridd?
Løgnkoblingen til apartheid
Karidotter prøver å gjøre en kobling mellom apartheidstaten i Sør-Afrika og Israel. La oss gjøre noen raske sammenligninger:
Apartheid: Det hvite mindretallet nektet det svarte flertallet sør-afrikanere statsborgerskap og stemmerett. Sør-Afrikas første grunnlov slo fast at landet skal styres av et parlament med bare hvite representanter.
Israel: Det jødiske flertallet i staten Israel gir den arabiske minoriteten (ca. 20 prosent) fulle rettigheter som statsborgere, stemmerett og representanter i nasjonalforsamling og regjering.
Apartheid: Et politisk og økonomisk system hvor hvite understrykte mennesker med andre hudfarger. Alle sørafrikanere ble klassifisert etter rase: Enten hvit, inder, farget eller svart.
Israel: Det jødiske flertallet i Israel kommer fra helt ulike kanter av verden, og har alle ulike hudfarger, inkludert svarte. De fleste jødene i Israel har bakgrunn fra orientalske land. Israelske statsborgere blir ikke klassifisert etter rase, men etter religion.
Apartheid: Det hvite mindretallet gjorde alt for å forhindre de svarte i å engasjere seg politisk i organisasjoner og foreninger. En landlov fra 1913 nektet svarte å eie jord.
Israel: Det arabiske mindretallet har organisasjonsfrihet og ytringsfrihet, til tross for at flere av dem åpent sympatiserer med Israels fiender. Det arabiske mindretallet kan fritt kjøpe og eie jord. (Dødsstraff for salg av jord til jøder i PA.)
Apartheid: Ekteskap og seksuelle forhold mellom mennesker av forskjellig rase var forbudt.
Israel: Lovgivningen legger ingen hinder for ekteskap og seksuelle mellom jøder og arabiske statsborgere. (I forbindelse med intifadaen ble det innført restriksjoner for ekteskap med palestinere fra Vestbredden og Gaza.)
Apartheid: Hadde lover som gjorde det nesten umulig for ikke-hvite å få høyere utdannelse. [Iran nekter f. eks. baha’ier all høyere utdanning.]
Israel: Arabere i Israel har rett til høyere utdanning, og er overrepresentert i noen yrker. Diskriminering forekommer helt sikkert, men situasjonen for minoriteten i Israel er bedre enn for eksempel i Frankrike og Storbritannia.
Apartheid: En lov fra 1950 gav apartheid-regimet mulighet til å arrestere enhver som var mistenkt for å være ”kommunist” på ubestemt tid.
Israel: Har et velfungerende rettssystem som arbeider aktivt for å sikre de politiske rettighetene til minoriteter. Israel har tillatt arabiske Knesset-representanter å komme med fiendtlige erklæringer mot sin egen stat og store islamske demonstrasjoner.
Apartheid: Lover fra 1913 og 1926 reserverte mange jobber i statsadministrasjonen for hvite, og sikret at ikke-hvite skulle få dårligere betalt enn hvite.
Israel: Den arabiske minoriteten deltar på lik linje i arbeidslivet, med noen begrensninger for dem som ikke har sikkerhetsklarering (fordi de frivillig har valgt å nekte militærtjeneste).
Apartheid: Regimet begrenset de svartes bevegelsesfrihet kraftig.
Israel: Arabere har generelt full bevegelsesfrihet. På den andre side har jøder i flere år følt det utrygt å dra inn i arabiske byer.
Apartheid: Det svarte flertallet i Sør-Afrika kjempet generelt ikke for ødeleggelsen av Sør-Afrika som land, men bare for avvikling av aparheid-regimet.
Israel og Vestbredden/ Gaza: Et stort flertall palestinere på Vestbredden og Gaza-stripen mener Israel ikke har rett til å eksistere som en jødisk stat. Dette reflekteres spesielt i den store oppslutningen i den rasistiske terrorbevegelsen Hamas. Heller ikke Fatah aksepterer jødisk identitet.
Apartheid: Anti-apartheid-bevegelsen brukte vold som en siste utvei. Sør-Afrika var aldri i nærheten av å stå overfor den samme trusselen som Israel står overfor fra palestinske terrorgrupper, Iran og fiendtlige arabiske land.
Israel og Vestbredden/ Gaza: En del palestinske bevegelser bruker vold og terror som hovedstrategi, og de palestinske selvstyremyndighetene har ikke vist vilje til å stanse dette. Deres krig mot Israel er støttet militært og økonomisk av Iran og fiendtlige arabiske land.
Apartheid: Apartheid-regimet gjennomførte raseskille på strender, offentlige toaletter og parkbenker, uten at de undertrykte gruppene truet med eller benyttet terror.
Israel og Vestbredden/ Gaza: Voldelige opprør (intifadaer) har tvunget Israel til å innføre ulike restriksjoner for palestinerne, som veisperringer og sikkerhetsbarrieren. Israel bygger også egne veier for israelere, på grunn av angrep mot kjøretøy.
Apartheid: Det svarte flertallet i Sør-Afrika ble ikke tilbudt en egen stat.
Israel og Vestbredden/ Gaza: Palestinerne forkastet FNs delingsplan i 1947, forkastet president Bill Clintons forslag til etablering av en palestinsk stat i 2000/01 og forkastet Ehud Olmerts tilbud høsten 2008.
Apartheid: Apartheid-regimet la store hindringer for svartes utdanning.
Israel og Vestbredden/ Gaza: Palestinerne på Vestbredden og Gaza-stripen har ofte langt høyere utdanning enn arabere i nabolandene. På 1980-tallet fikk den palestinske ungdommen mer utdanning enn ungdom i Storbritannia. Utdanningen var finansiert av FN. PA driver sine egne skoler.
Apartheid: Det svarte flertallet i Sør-Afrika kunne bare drømme om selvstyreområder eller siviladministrasjon.
Israel og Vestbredden/ Gaza: De aller fleste palestinerne på Vestbredden og Gaza-stripen har vært under de palestinske selvstyremyndighetenes sivile kontroll siden midten av 1990-tallet.
Apartheid: De svarte i Sør-Afrika hadde ikke stemmerettigheter.
Israel og Vestbredden/ Gaza: Palestinerne på Vestbredden og Gaza-stripen har stemmerett til valg i de palestinske selvstyremyndighetene. For at det skulle være aktuelt med stemmerett i Israel ville det innbære en anneksjon av de okkuperte områdene.
Apartheid: Regimet begrenset de svartes bevegelsesfrihet kraftig.
Israel og Vestbredden/ Gaza: Israelske kontrollposter og veisperringer hindrer palestinernes bevegelsesfrihet, men sparer samtidig en mengde menneskeliv. Ofte blir selvmordsterrorister og andre militante palestinere stanset i disse sperringene. Jfr. flyplasskontroller.
Konklusjon: Som i alle andre vestlige land opplever etniske og religiøse minoriteter problemer i Israel. Særlig er problemene store for beduinene og de etiopiske jødene. Ingen av Israels tiltak overfor palestinerne på Vestbredden handler om hudfarge, men kontroll over en fremmed, tildels fiendtlig, befolkning i et omstridt område inntil fredsavtale definerer grenser og sikrer ro.
Mer om apartheidløgnen
Ta det fra en apartheid-bekjemper og venn av Nelson Mandela: – Apartheid-anklagen mot Israel er en oppkonstruert løgn. Ta det fra Jacques De Maio, leder for Den internasjonale Røde Kors-komiteen i Israel og i de palestinske selvstyremyndighetene: «Røde Kors kjenner veldig godt til det regimet som styrte Sør-Afrika under apartheidperioden, og vi svarer til alle dem som anklager Israel for det samme: Nei, det er ikke noe apartheid i Israel. Det er ikke noe regime som tror på en overlegen rase eller som nekter grunnleggende menneskerettigheter til én spesiell gruppe mennesker på grunn av deres påståtte underlegenhet. Det er en blodig nasjonal konflikt, hvor det mest fremtredende og tragiske er en årelang okkupasjon. Men det er ikke noe apartheid.»
Apartheid-anklagene mot Israel er ikke nye. Israel ble anklaget for apartheid lenge før kontrollpostene og sikkerhetsbarrieren kom opp på Vestbredden (for å stanse den palestinske terrorkrigen fra høsten 2000). Når noen veier på Vestbredden er blitt stengt for palestinsk-registrerte kjøretøy, er det fordi en rekke mennesker – jøder – ble drept på disse veiene av folk som hadde støtte av de valgte, palestinske myndighetene.
– Anklagene om at Israel er en apartheidstat er en falsk og ondsinnet en som forhindrer fred og harmoni, heller enn fremmer den, skriver dommer Richard Goldstone fra Sør-Afrika. Apartheid-løgnen mot Israel kan også knuses med bilder.
