I den muntlige spørretimen onsdag 11. april fikk utenriksminister Ine Eriksen Søreide spørsmål om merking av produkter fra israelske bosetninger. Spørsmålet kom fra stortingsrepresentant Anniken Huitfeldt, leder i utenriks- og forsvarskomiteen for Arbeiderpartiet.
– Spørsmålet om merking av varer er et spørsmål som Utenriksdepartementet nå holder på å behandle. Det er interessant at dette spørsmålet også lå på tidligere utenriksminister Jonas Gahr Støres bord svært lenge uten å bli konkludert, og det er en av årsakene bak det at det ikke er et enkelt spørsmål. Men det er noe vi jobber med i Utenriksdepartementet nå, og vi håper å finne en snarlig løsning, sa Søreide Eriksen.
MIFF finner det underlig at dette spørsmålet er til behandling i departementet, når det ble avvist av et stort flertall på Stortinget så sent som i desember 2017.
MIFF har tidligere påpekt at forslaget om å merke israelske bosettervarer er grovt diskriminerende. Etter Arbeiderpartiets landsmøte i april 2017 skrev vi:
«Arbeiderpartiets merking og advarsel mot bosettervarer er forkastelig. Vanlig praksis i vestlige land viser at det ikke er noe grunnlag i folkeretten for å forby økonomisk aktivitet i okkuperte områder. Avgjørelser ved flere europeiske domstoler bekrefter det samme. Merking og advarsler er vel ikke som bare rettes mot Israel og sionistiske jøder?
Senest i oktober 2016 kunne MIFF avsløre en norsk nettside som formidler salg av boliger i bosetninger på okkupert land. Hvorfor har du ikke hørt om dette? Hvorfor reagerer ikke Arbeiderpartiet?
– Fordi de norske bosetternes naboer ikke er jøder, men tyrkere, og bosetningene ikke ligger i Judea og Samaria [Vestbredden], men på Nord-Kypros. På grunn av dobbeltstandard.
Hva med alle de de andre 150 land- og havområdene som er omstridt, ikke bare i Afrika og Asia, men også i Europa? Skal Arbeiderpartiet begynne å merke også disse varene? Skal norske regjeringer begynne å fraråde økonomisk samkvem med alle de partene i konflikter som vi mener gjør noe feil?
Arbeiderpartiet sier de er utålmodige, men her framstår de mer som tåpelige.»
I juni 2017 skrev MIFF artikkelen Vil Arbeiderpartiet advare mot Telenors service til bosettere? Her er et lite utdrag:
«Spørsmålet blir nå hva Arbeiderpartiet kommer til å gjøre med Telenor dersom de kommer inn i regjering. Skal de la Telenor tilby tjenester til bosettere i Nagorno-Karabakh, samtidig som de merker produkter fra israelske bosettere og fraråder økonomisk samkvem? Skal partiet la Turkish Airlines, som daglig frakter bosettere inn og ut av Nord-Kypros, få lov til å operere på norske flyplasser? Skal en Arbeiderparti-regjering fraråde økonomisk samkvem med det svenske storselskapet Trelleborg, som har levert utstyr for vannforsyninger til Nord-Kypros? Vil Arbeiderpartiet ha norsk industri med på å bryte alt norsk samarbeid med den tyske industrigiganten Siemens, som leverer vindenergi til okkupantmaktens industri i Vest-Sahara? Skal Arbeiderpartiets medlemmer slutte å bruke sportsklær og sko fra Adidas, som har butikker i russisk-okkuperte Krim og tyrkisk-okkuperte Nord-Kypros?
Arbeiderpartiet, Norsk Folkehjelp, Fagforbundet og Kirkens Nødhjelp er bare noen eksempler på norske aktører som lager stort oppstyr av forretningskontakt med bosettere – men bare når det er israelske bosettere. Det samme skjer i FNs Menneskerettighetsråd, hvor det jobbes med å lage en svarteliste over selskaper med kontakt til den israelske okkupasjonen. Samtidig gis det ikke oppmerksomhet til de store internasjonale selskapene med kontakt til for eksempel tyrkisk, russisk, armensk og marokkansk okkupasjon og bosetningsaktivitet.»
Heldigvis så flertallet i Stortinget dette hykleriet i fjor, så hvorfor roter departementet nå i saken?
Fullt referat fra spørretimen (hente fra stortinget.no)
Anniken Huitfeldt (A) []: Mitt spørsmål går til utenriksministeren og handler om Palestina.
Den brutale krigen i Syria har gått inn i sitt åttende år, og sivilbefolkningen har lidd mer enn nok. Men krigen i Syria har på sett og vis redusert den internasjonale oppmerksomheten mot den uløste konflikten mellom Israel og palestinerne. Utviklingen i Midtøsten de siste årene har nok også svekket det tradisjonelle argumentet om at en løsning på Israel–Palestina-konflikten utgjør en nøkkel til stabilitet og positiv utvikling i hele regionen. Likevel: Konflikten er uløst. Den uakseptable okkupasjonen og blokaden vedvarer.
I mai fyller staten Israel 70 år. Norge var blant de første landene til å anerkjenne Israel. Vi ønsker samarbeid med Israel og støtter Israels framtid som et liberalt demokrati. Men status som liberalt demokrati er dypt uforenlig med okkupasjonen av det palestinske land. I fjor kunne vi markere at Israels okkupasjon av Palestina hadde vart et halvt århundre.
En fredelig løsning på konflikten stiller krav til begge parter. Israel må bære et tydelig ansvar for befolkningen de holder under okkupasjon. Rakettangrep og terroranslag mot Israel må opphøre. I påsken tilspisset konflikten seg igjen på Gazastripen. Titusener av palestinere samlet seg i protest nær grensegjerdet. Langfredag skal 16 palestinere ha blitt drept og over 1 400 såret. Hva er Norges holdning til Israels framferd overfor demonstrantene, og hvordan har denne holdningen blitt kommunisert til israelske myndigheter?
Utenriksminister Ine M. Eriksen Søreide []: Det er en dypt bekymringsfull situasjon, som dessverre har blitt verre den seinere tida. Det er all grunn til å anta at situasjonen også i de kommende ukene og månedene kan vise noe av den samme utviklingen, dessverre.
Fra norsk side har vi vært tydelig på at det er uakseptabelt å skyte med skarpt mot sivile. Vi har vært veldig tydelig på at det må til en troverdig gjennomgang av det som har skjedd. Det følger også av den internasjonale humanitærretten at alle land har en forpliktelse til å gjennomføre undersøkelser når det er mulige brudd på humanitærretten.
Men vi har også vært veldig klare på at løsningen på denne konflikten bare kan finnes gjennom en framforhandlet løsning og en tostatsløsning. Derfor har vi det siste halve året brukt mange ressurser gjennom vårt formannskap i AHLC, den såkalte giverlandskomiteen for Palestina, på å forsøke å finne konkrete prosjekter som kan bidra til å bedre situasjonen for befolkningen på Gaza, samtidig som vi fortsetter å engasjere begge parter konstruktivt politisk.
Det vi opplevde i det ekstraordinære møtet vi sammenkalte til 31. januar, var at stemningen var – om man kan si det sånn – mer konstruktiv enn det vi kunne forvente. Vi har i tida etter det og fram til det ordinære møtet vi hadde 20. mars, brukt mye tid på nettopp de konkrete prosjektene på Gaza. Det ble mobilisert mye under møtet 20. mars. Det gjaldt særlig spørsmålet om vannrenseanlegg på Gaza, som i tillegg til elektrisitetsforsyning kanskje er noe av det viktigste for å bedre levekårene for befolkningen.
Når det er sagt, er det viktig å gjenta at den eneste måten å løse dette spørsmålet på er å få en framforhandlet tostatsløsning. Det er et anerkjent og kjent norsk standpunkt, som har vært der i alle år, og som også ligger til grunn for den politikken vi fører overfor både Israel og Palestina.
Anniken Huitfeldt (A) []: Ett virkemiddel er også forbrukermakt. Fra Arbeiderpartiets side er vi mot boikott av Israel, men positive til merking av produkter som er tilvirket i ulovlige bosettinger, for å gi konsumentene mulighet til ikke å kjøpe disse varene. Israelsk verdiskapning på okkupert land er heller ikke omfattet av handelsavtalen Norge har med EFTA og Israel.
23. juli 2014 sa daværende utenriksminister til Dagsrevyen at han ville ta initiativ til å utrede en merkeordning, og han lovet å konkludere raskt. Det er snart fire år siden. Når kan vi forvente at det foreligger en konklusjon på spørsmålet om innføring av en norsk merkeordning på varer produsert på okkupert område?
Utenriksminister Ine M. Eriksen Søreide []: Jeg er også glad for at Arbeiderpartiet legger til grunn at boikott ikke er et velegnet virkemiddel. Dialog er et betydelig bedre virkemiddel enn boikott. Når det er sagt, er spørsmålet om merking av varer er et spørsmål som Utenriksdepartementet nå holder på å behandle. Det er interessant at dette spørsmålet også lå på tidligere utenriksminister Jonas Gahr Støres bord svært lenge uten å bli konkludert, og det er en av årsakene bak det at det ikke er et enkelt spørsmål. Men det er noe vi jobber med i Utenriksdepartementet nå, og vi håper å finne en snarlig løsning.
Presidenten: Jette F. Christensen – til oppfølgingsspørsmål.
Jette F. Christensen (A) []: Denne konflikten produserer bare to ting: flyktninger og håpløshet. FNs UNRWA sin hjelp til palestinske flyktninger har vært uvurderlig gjennom generasjoner både når det kommer til utdannelse, helsehjelp, sosiale tjenester og mat, og virker stabiliserende på områdene flyktningene befinner seg i. Derfor er det kritisk at USA har kuttet en tredjedel av all støtte som organisasjonen mottar, 65 mill. dollar av sitt planlagte bidrag.
På et møte om den økonomiske situasjonen til denne organisasjonen, i Roma i mars, uttalte statssekretær Halvorsen – som sant er – at det er nødvendig med ytterligere tiltak som sikrer at organisasjonen fortsetter å gjennomføre sitt mandat. Det er jeg helt enig i. Han sa at det vil vi diskutere i tiden som kommer. Mitt spørsmål til statsråden er om disse diskusjonene har kommet noe lenger, om en har kommet noen vei, når kjernebidraget gikk ned med 25 mill. kr i 2016. Vil det øke nå?
Utenriksminister Ine M. Eriksen Søreide []: Vi har økt vår støtte til UNRWA, og det er helt nødvendig, både fordi de bidrar til sikkerhet og stabilitet i regionen og ikke bare til den akutte hjelpen med f.eks. mat, utdanning og medisiner som er en helt avgjørende del av det. Vi har et kjernebidrag i 2018 på 125 mill. kr. Det utbetalte vi svært tidlig og i én omgang for å være sikre på at det kunne bidra til at tjenestene kunne fortsette å leveres. UNRWA er i en økonomisk situasjon nå som gjør at de frykter at de etter mai ikke vil være i stand til å levere den type tjenester som de gjør nå.
Det andre er at vi har gitt et bidrag til den humanitære delen på 105 mill. kr: Det er også et bidrag som vi betalte ut umiddelbart, og som jeg annonserte i forbindelse med konferansen i Roma. Bidragene til sammen gir betydelig støtte til UNRWA, at de kan levere de tjenestene som er så grunnleggende.