Lørdag 16. februar meldte Utenriksdepartementet i en pressemelding at de har utbetalt hele årets «kjernebidrag» til UNRWA.
– FNs organisasjon for palestinske flyktninger (UNRWA) er i en kritisk økonomisk situasjon og har store udekte behov. Derfor betaler vi som i fjor ut hele vårt kjernebidrag på 125 millioner kroner til UNRWA samlet i begynnelsen av året, sier utenriksminister Ine Eriksen Søreide.
– Det er avgjørende for stabiliteten i regionen at UNRWAs skoler forblir åpne og at de palestinske flyktningene får grunnleggende tjenester. I 2018 lyktes UNRWA med å mobilisere økte bidrag spesielt fra Gulf-giverlandene. Det er viktig at disse bidragene opprettholdes i 2019, og at giverlandene kommer tidlig på banen, legger Søreide til. I 2018 bidro Norge totalt med 294 millioner kroner til UNRWAs arbeid.
Det er grunn til å gjenta MIFFs kritikk fra september 2018 i artikkelen Hva var den største feilen regjeringen gjorde denne uken?
For det første er det ikke flyktninger UNRWA hjelper, de hjelper i første rekke barnebarn og aller mest oldebarn av flyktninger.
Men det største problemet med den norske bevilgningen er at UNRWA ikke bidrar til en løsning på konflikten, snarere tvert imot.
Det største problemet er UNRWAs oppdrag. Vi «gir assistanse, beskyttelse og politisk oppmerksomhet (advocacy)» til fem millioner palestinske flyktninger, “i påvente av en løsning på deres situasjon», skriver UNRWA. FNs forskjellsbehandling av flyktninger er åpent tilgjengelig for alle som sjekker de to organisasjonenes nettsteder.
UNHCR løser det ene flyktningproblemet etter det andre ved å integrere flyktningene der de er, eller med gjenbosetting i tredjeland. UNHCR løser situasjonen. De som før var flyktninger, er det ikke lenger. UNRWA bruker milliarder av kroner på å videreføre flyktningstatusen til palestinerne i generasjon etter generasjon. UNRWA sementerer situasjonen og er blitt en del av problemet.
Da Norge hadde formannskapet i UNHCRs gjenbosettingsgruppe våren 2006, arbeidet regjeringen for «å styrke UNHCRs saksbehandlingskapasitet (…), bidra til at flere nye land tar del i gjenbosettingsarbeidet, og arbeidet for en felles gjenbosettingsinnsats for å løse fastlåste flyktningsituasjoner» (St.prp. nr. 1, 06-07).
Palestinernes flyktningsituasjon har vært fastlåst lenger enn noen andre. Likevel er det ingen initiativ fra UNRWA til å gjøre en gjenbosettingsinnsats. UNRWA avsluttet de siste tegn på slik innsats i 1959. Norske regjeringer av skiftende farge har heller ikke gjort noe.
Så lenge Norge støtter UNRWA, er vi med på å gi næring til den helt urealistiske drømmen hos palestinerne om «rett til å vende tilbake» til det som i dag er Israel. Dette er en rett som ingen andre store flyktninggrupper har fått, langt mindre deres etterkommere i fjerde generasjon. Dersom Israel skulle bli tvunget til å åpne grensene for alle flyktningenes etterkommere, ville det gjøre slutt på den eneste jødiske staten i verden.
Ingen blir mer skadelidende for denne dobbeltstandarden enn palestinerne selv. UNRWAs arbeid har blåst bort insentiver til arbeid og investeringer i det palestinske samfunnet. UNRWA legger beslag på store menneskelige og økonomiske ressurser som kunne vært frigjort til å skape en lysere framtid for palestinerne.
Så lenge UNRWA fortsetter med sin nåværende agenda, burde all norsk støtte blitt stanset. Her er fem grunner til hvorfor det ville vært riktig.
– UNRWA opprettholder status quo, er korrupt, ineffektivt og hjelper ikke fred, skal Jared Kushner, USAs Midtøsten-forhandler, ha skrevet i en intern e-post 11. januar 2018.
Det er også avslørt at UNRWA opererer med ekstremt oppblåste tall.
Stans pengestrømmen til UNRWA-ansattes jødehat, skrev MIFF i 2015.