Mandag 18. november annonserte utenriksminister Mike Pompeo at USA ikke ser på israelske bosetninger som ulovlige etter folkeretten. Uttalelsen kommer etter ett års granskning av det juridiske materialet av juridiske eksperter i Utenriksdepartementet.
Tirsdag 19. november rykket Jonas Gahr Støre, leder i Arbeiderpartiet, ut med kritikk av USA. Samme dag fulgte også utenriksminister Ine Eriksen Søreide etter med en pressemelding på regjeringen.no.
«Den norske holdningen til de israelske bosettingene ligger fast og er forankret i en rekke resolusjoner fra FNs sikkerhetsråd og vurderinger fra Den internasjonale domstolen i Haag. Regjeringen anser bosettingene som folkerettsstridige og et hinder for en fremforhandlet to-statsløsning,» innleder Søreide.
Israelske myndigheter – og en rekke eksperter på folkerett over hele verden – argumenterer for at israelske bosetninger IKKE er i strid med folkeretten. Det er dette også de juridiske ekspertene i de amerikanske utenriksdepartementet har kommet fram til etter ett års granskning.
Og her er flere argumenter:
- 10 punkter som oppsummerer Israels rettigheter på Vestbredden
- – Det er aldri blitt krevd av noe land å holde sine egne innbyggere borte fra et område de kontrollerer
- Det juridiske lappeteppet på Vestbredden
Landarealet til Vestbredden er 5640 kvadratkilometer, ifølge CIA World Factbook. «Israelske bosettere dyrker rundt 93 kvadratkilometer palestinsk jordbruksland, mens boligområdene i bosettingene utgjør rundt 60 kvadratkilometer,» meldte nyhetsbyrået NTB og NRK i slutten av 2016. Israelske bosetninger dekker altså 2,7 prosent av arealet. Dette samsvarer med opplysninger fra Fagforbundet og Norsk Folkehjelp – to av Norges mest Israel-fiendtlige organisasjoner. «Inngjerdete eller patruljerte områder av bosettingene dekker 3 prosent av Vestbredden,» skrev de i en rapport i 2012.
Det er ikke bosetningene som hindrer en fremforhandlet to-statsløsning, men det faktum at palestinsk lederskap de siste mange årene har nektet å forhandle. Det er ikke bosetningene som er det største hinderet for en løsning, men at det palestinske lederskapet «absolutt og kategorisk» avviser å anerkjenne Israel som en jødisk stat.
Utenriksministeren skriver videre:
«Hovedmålet med vårt langsiktige engasjement i konflikten mellom israelerne og palestinerne er å bidra til en forhandlet to-statsløsning der to stater lever side om side i fred innenfor sikre og internasjonalt anerkjente grenser. Kun en forhandlet to-statsløsning kan skape varig og bærekraftig fred.
Uttalelsene fra USAs utenriksminister Mike Pompeo om lovligheten av israelske bosettinger på Vestbredden, bringer oss ikke nærmere en politisk løsning på konflikten og kan også gjøre arbeidet for fred enda vanskeligere.»
Alle som hører hele Pompeos uttalelse (eller leser den), vil se at han understreket behovet for en fremforhandlet løsning. Men «folkeretten tvinger ikke fram en særskilt løsning», sa den amerikanske utenriksministeren. Det er tvang Støre og Søreide forsøker seg på – å tvinge jøder bort fra et område som er i deres historiske, religiøse og kulturelle kjerneland, bort fra områder som Folkeforbundet ønsket tett jødisk bosetning i.
I dag ser verdenssamfunnet annerledes på saken. Nær sagt alle regjeringer i verden ønsker å se en palestinsk stat etablert på Gaza og Vestbredden, og erklærer israelsk bosetning i området ulovlig.
I stedet for å bruke dette gode utgangspunktet for forhandlinger med Israel, har palestinske ledere valgt diplomatisk konfrontasjon og svertekampanjer mot Israel. Vesten har i årevis fortalt Israel: Hvis dere stanser bygging på Vestbredden kommer palestinerne tilbake til forhandlinger. Netanyahu-regjeringen prøvde. De ga ingen nye byggetillatelser på Vestbredden i to år, men palestinerne kom aldri til forhandlinger.
Palestinerne har fortsatt mulighet til å få sitt eget nasjonale hjemland, men bare dersom de velger å godta at Israel er kommet for å bli. De må gi opp kravet om å flytte millioner av palestinere inn i Israel, og de må akseptere en permanent og fredelig grense, ikke en som blir utgangspunkt for nye politiske krav eller skal gi bedre utgangspunkt for væpnet kamp. Norges støtte til palestinernes diplomatiske kamp, vår stilltiende aksept for palestinernes dødsstraff for salg av eiendom til jøder og våre fordømmelser mot jødisk boligbygging hjelper ikke palestinerne til å innse dette.
Også mange av jødene i Israel ønsker at palestinerne skal få sin egen stat. Det er flere grunner, den viktigste er kanskje at de ikke vil la sine barn eller barnebarn risikere å bli en diskriminert minoritet under et muslimsk flertall. Israelerne har som betingelse for en palestinsk stat at den må leve i fred, slik FN-resolusjon 242 også fastslår. Så lenge det ikke kommer noen signaler om at palestinerne er villig til å gå med på dette, og israelerne erfarer at Vestens press ensidig legges på dem, forbeholder de seg retten til å fortsette å bygge nye hjem for sine unge familier.
Les mer i artikkelen Hvorfor fortsetter Israel å bygge.
