Mandag 18. november annonserte
utenriksminister Mike Pompeo at USA ikke ser på israelske bosetninger som
ulovlige etter folkeretten. Uttalelsen kommer etter ett års granskning av
det juridiske materialet av juridiske eksperter i Utenriksdepartementet.
Tirsdag 19. november rykket
Jonas Gahr Støre, leder i Arbeiderpartiet, ut med kritikk av USA. Samme dag
fulgte også utenriksminister Ine Eriksen Søreide etter med
en pressemelding på regjeringen.no.
«Den norske holdningen til de
israelske bosettingene ligger fast og er forankret i en rekke resolusjoner fra
FNs sikkerhetsråd og vurderinger fra Den internasjonale domstolen i Haag. Regjeringen
anser bosettingene som folkerettsstridige og et hinder for en fremforhandlet
to-statsløsning,» innleder
Søreide.
Israelske myndigheter – og en rekke eksperter på folkerett over hele verden – argumenterer for at israelske bosetninger IKKE er i strid med folkeretten. Det er dette også de juridiske ekspertene i de amerikanske utenriksdepartementet har kommet fram til etter ett års granskning.
Og her er flere argumenter:
- 10 punkter som
oppsummerer Israels rettigheter på Vestbredden - – Det er aldri
blitt krevd av noe land å holde sine egne innbyggere borte fra et område de
kontrollerer - Det juridiske lappeteppet på
Vestbredden
Landarealet til
Vestbredden er 5640 kvadratkilometer, ifølge CIA World Factbook. «Israelske
bosettere dyrker rundt 93 kvadratkilometer palestinsk jordbruksland, mens boligområdene
i bosettingene utgjør rundt 60 kvadratkilometer,» meldte
nyhetsbyrået NTB og NRK i slutten av 2016. Israelske bosetninger dekker altså 2,7 prosent av
arealet. Dette samsvarer med opplysninger fra Fagforbundet og Norsk Folkehjelp –
to av Norges mest Israel-fiendtlige organisasjoner. «Inngjerdete eller patruljerte områder av
bosettingene dekker 3 prosent av Vestbredden,» skrev
de i en rapport i 2012.
Det
er ikke bosetningene som hindrer en fremforhandlet to-statsløsning, men det
faktum at palestinsk lederskap de siste mange årene har nektet å forhandle. Det
er ikke bosetningene som er det største hinderet for en løsning, men at det
palestinske lederskapet «absolutt og kategorisk» avviser å anerkjenne Israel
som en jødisk stat.
Utenriksministeren skriver videre:
«Hovedmålet med vårt langsiktige engasjement i konflikten
mellom israelerne og palestinerne er å bidra til en forhandlet to-statsløsning
der to stater lever side om side i fred innenfor sikre og internasjonalt
anerkjente grenser. Kun en forhandlet to-statsløsning kan skape varig og
bærekraftig fred.
Uttalelsene fra USAs utenriksminister Mike Pompeo om
lovligheten av israelske bosettinger på Vestbredden, bringer oss ikke nærmere
en politisk løsning på konflikten og kan også gjøre arbeidet for fred enda
vanskeligere.»
Alle som hører hele Pompeos uttalelse (eller
leser den), vil se at han understreket behovet for en fremforhandlet
løsning. Men «folkeretten
tvinger ikke fram en særskilt løsning», sa den amerikanske utenriksministeren.
Det er tvang Støre og Søreide forsøker seg på – å tvinge jøder bort fra et
område som er i deres historiske, religiøse og kulturelle kjerneland, bort fra
områder som Folkeforbundet ønsket tett jødisk bosetning i.
I dag ser verdenssamfunnet
annerledes på saken. Nær sagt alle regjeringer i verden ønsker å se en
palestinsk stat etablert på Gaza og Vestbredden, og erklærer israelsk bosetning
i området ulovlig.
I stedet for å bruke dette gode
utgangspunktet for forhandlinger med Israel, har palestinske ledere valgt
diplomatisk konfrontasjon og svertekampanjer mot Israel. Vesten har i årevis fortalt
Israel: Hvis dere stanser bygging på Vestbredden kommer palestinerne tilbake
til forhandlinger. Netanyahu-regjeringen prøvde. De ga ingen nye
byggetillatelser på Vestbredden i to år, men palestinerne kom aldri til
forhandlinger.
Palestinerne har fortsatt mulighet
til å få sitt eget nasjonale hjemland, men bare dersom de velger å godta at
Israel er kommet for å bli. De må gi opp kravet om å flytte millioner av
palestinere inn i Israel, og de må akseptere en permanent og fredelig grense,
ikke en som blir utgangspunkt for nye politiske krav eller skal gi bedre
utgangspunkt for væpnet kamp. Norges støtte til palestinernes diplomatiske kamp,
vår stilltiende aksept for palestinernes dødsstraff for salg av eiendom til
jøder og våre fordømmelser mot jødisk boligbygging hjelper ikke palestinerne
til å innse dette.
Også mange av jødene i Israel ønsker at palestinerne skal få sin egen stat. Det er flere grunner, den viktigste er kanskje at de ikke vil la sine barn eller barnebarn risikere å bli en diskriminert minoritet under et muslimsk flertall. Israelerne har som betingelse for en palestinsk stat at den må leve i fred, slik FN-resolusjon 242 også fastslår. Så lenge det ikke kommer noen signaler om at palestinerne er villig til å gå med på dette, og israelerne erfarer at Vestens press ensidig legges på dem, forbeholder de seg retten til å fortsette å bygge nye hjem for sine unge familier.
Les mer i artikkelen Hvorfor fortsetter Israel å bygge.
