Som forut før alle norske stortingsvalg, trapper enkelte partier opp kampen om stemmene til de norske jødehaterne og de mange flere som tror på løgnbilder av Israel.
Arbeiderpartiet i Bergen vedtok i helgen å gå inn for full boikott av Israel. I dag vedtar Viken fylkeskommune – Norges mest folkerike fylke – «boikott av varer fra okkupert palestinsk land og Vest-Sahara», ifølge Klassekampen.
Her er brevet som MIFF har sendt til medlemmene av Viken fylkesting.
Til medlemmene av Vikens fylkesting,
Med Israel for fred (MIFF) er en medlemsorganisasjon med over 11.000 medlemmer i Norge, Danmark og Island. MIFF ønsker gjennom saklig og allsidig informasjon om Israel, det jødiske folk og Midtøsten å skape en dypere og større sympati for Israel og det jødiske folk.
Vi har fått opplyst at det i dag foreligger forslag om å gjøre slikt vedtak for Viken fylkeskommune: «Viken fylkeskommune skal ikke kjøpe varer eller tjenester som er produsert i/på okkupert områder i strid med folkeretten. Aktuelle leverandører skal redegjøre for at de tilfredsstiller disse kravene.»
Senest i mai 2020 slo Statens innkjøpssenter fast at en offentlig anskaffer «verken har rett eller plikt til» å gjøre utestengelse av noen på grunn av økonomisk aktivitet på Vestbredden.
I desember 2016 vedtok Det kristendemokratiske partiet i Tyskland (CDU) en resolusjon hvor alle former for Israel-boikott ble betegnet som antisemittisk. Argumentasjonsmønsteret og metodene til BDS-bevegelsen er antisemittiske, vedtok Tysklands tre ledende partier og to mainstream opposisjonspartier i 2019. All organisert Israel-boikott er jødehat, sa USAs spesialutsending for å bekjempe antisemittisme i 2019. Samme år sa også en FN-rapport at målene, aktivitetene og effektene av boikott-bevegelsen er fundamentalt antisemittiske.
1. Vikens forslag kan ikke anvendes mot Israel
Av diverse utspill i media er det klart at dette punktet er ment å ramme varer og tjenester fra israelske firma på Vestbredden.
Formuleringen får imidlertid ikke anvendelse på Vestbredden, ettersom Vestbredden ikke er «okkupert i strid med folkeretten». Israels administrasjon av A- og B- områdene på Vestbredden, som stipulert i Oslo-avtalene, er lovlig etter folkeretten inntil en varig fredsløsning. Det ovennevnte punktet er basert på en feil oppfatning når det forutsettes at Vestbredden er okkupert i strid med folkeretten og at produksjon av varer og tjenester fra israelske firma er i strid med folkeretten.
Vestbredden kom under israelsk kontroll i Seksdagerskrigen i 1967, da Israel svarte med lovlig selvforsvar på ulovlige angrep fra jordanske styrker som stod på Vestbredden som ulovlige okkupanter siden 1948. På tross av Israels oppfordringer til jordanske ledere om å holde seg utenfor krigen (gjennom daværende øverstkommanderende for FN-styrkene i området (UNTSO), general Odd Bull), rykket blant annet jordanske styrker fram mot utsatte flanker av Vest-Jerusalem, avfyrte granater mot Tel Aviv og bombet Netanya. Flere resolusjoner fra FNs sikkerhetsråd, inkludert 242 og 2334, anerkjenner implisitt at Israels okkupasjon av Vestbredden ikke er et brudd på internasjonal lov. Det samme gjelder saken om Israels sikkerhetsbarriere fra 2004 i Den internasjonale domstolen i Haag. Dersom domstolen hadde funnet at Israels administrasjon av området er ulovlig, hadde ikke domstolen trengt å vurdere noen andre sider ved saken.
Vi vil også påpeke at drift av næringsliv på Vestbredden med tillatelse av israelske myndigheter også er lovlig, slik det er blitt slått fast i Storbritannias Høyesterett i Richardson v DPP [2014] UKSC 8 og av Cour d’Appel de Versailles in AFPS v Alstom. Israelsk næringsliv på Vestbredden gir arbeid til titusener av palestinere med lønnsnivå flere ganger høyere enn det som blir gitt palestinere ved tilsvarende arbeidsplasser hos palestinske arbeidsgivere. De palestinske arbeidstakerne får arbeidsvilkår og rettigheter etter israelsk lovgivning. Disse jobbene gir livsgrunnlag for flere hundretusen palestinere.
Israelsk administrasjon av Golan-høydene er også lovlig inntil det foreligger en fredsavtale mellom Israel og Syria. Dette området kom som kjent under israelsk kontroll da Israel svarte lovlig på syriske angrep i 1967, koordinert med Egypt. Derfor gjelder byrådsplattformens punkt heller ikke for dette området.
Imidlertid kan formuleringen i byrådsplattformen tilsynelatende gjelde flere andre landområder enn de ovennevnte, selv om det synes klart at byrådet ikke har hatt til hensikt å ramme disse, på tross av at det der dreier seg om områder som faktisk er blitt okkupert i strid med internasjonal lov.
Vi vil på denne bakgrunn fremholde at Vikens innkjøpsmakt bare kan bli benyttet mot områder som er ulovlig okkupert, men ikke for Vestbredden og Golan-høydene, som er lovlig administrert av Israel.
2. Diskriminering utgjør brudd på Lov om likestilling og forbud mot diskriminering (Likestillingsloven)
Likestillingsloven skal ivareta Norges forpliktelser etter FNs rasediskrimineringskonvensjon. Målet med konvensjonen er å sørge for at grupper som forskjellsbehandles på grunn av rase, hudfarge og/eller etnisk opprinnelse har de samme rettighetene som alle andre.
Dersom forslaget blir anvendt bare på landområder administrert av Israel, og ikke på okkupasjonen av andre land, vil dette være diskriminering mot Israel og israelere som utgjør brudd på kapittel 2 i Likestillingsloven. En slik anvendelse vil også være et brudd på lovens § 24, som sier at «offentlige myndigheter skal arbeide aktivt, målrettet og planmessig for å oppfylle lovens formål».
Dersom Vikens innkjøpsmakt skulle bli brukt mot Israel og israelske firmaer, vil det bryte Lov om likestilling og forbud mot diskriminering.
3. Vikens forslag vil bryte med lover om offentlige anskaffelser
Etter norsk lov skal alle offentlige anskaffelser over 100.000 kroner, og etter EU Directive 2014/24 alle innkjøp over 1,3 millioner kroner, bli basert på økonomiske og tekniske forhold, ikke politiske vurderinger. Men også under disse grenseverdiene vil grunnleggende prinsipper for EØS-lovgivning gjelde i tråd med EU-kommisjonens Interpretative Communication fra 1. august 2006. Disse grunnleggende prinsippene inkluderer prinsippet om ikke-diskriminering nedfelt i artikkel 4 i EØS-avtalen.
Art. 57(4)(c) i EU Directive 2014/24 tillater at en anbudsmyndighet utelukker en anbudsgiver hvor innkjøper kan påvise at anbudsgiveren er «skyldig i alvorlig dårlig oppførsel i arbeidslivet, noe som gjør deres integritet tvilsom». Betingelsen «som gjør deres integritet tvilsom» er lagt til bestemmelsen her i kontrast med en lignende lov i Art. 45(2)(d) i det forutgående Directive 2004/18. Dette tillegget er tydeligvis lagt til med den hensikt å bare kunne utelukke anbudsgivere som man, på grunn av deres oppførsel, ikke kan forvente kan oppfylle kontrakten, som forklart i recital 101 og dommene fra EU Court of Justice i sakene C-267/18 Delta at para 26 og C-41/18 Meca at paras 29-30.
I tillegg, som påpekt i § 31 i dommen fra EU Court of Justice i den tidligere saken C-465/11 Forposta, avgjort under Directive 2004/18, «for å avgjøre om ‘alvorlig dårlig oppførsel’ er til stede, må, i prinsippet, en spesifikk og individuell vurdering av oppførselen til den økonomiske operatør i saken gjennomføres».
I dette tilfellet minner vi om at israelsk næringsliv på Vestbredden behandler sine palestinske ansatte på lik linje med sine israelske ansatte, betaler dem lønn flere ganger høyere enn palestinske arbeidsgivere (for tilsvarende jobb) og gir velferdsgoder i henhold til israelsk lov. På disse arbeidsplassene jobber palestinere side om side med israelere, hvilket fremmer fredelig sameksistens ved å gjøre israelere og palestinere kjent med hverandre. For mer detaljer, henviser vi til boken Defeating Denormalization – Shared Palestinian and Israeli Perspectives on a New Path to Peace utgitt av Jerusalem Center for Public Affairs.
For å kunne innføre restriksjoner er det ikke tilstrekkelig å undersøke et mulig handlingsrom. For at Viken skal kunne bruke sin innkjøpsmakt må kommunen kunne påvise «alvorlig dårlig oppførsel» hos israelsk næringsliv på Vestbredden som et resultat av en spesifikk og individuell vurdering av enkeltfirma som demonstrerer en særskilt dårlig oppførsel som gjør at deres integritet må trekkes i tvil. Vi legger til grunn at slike bevis ikke finnes. Tvert imot vil det bli anført at israelske arbeidsgivere ligger betydelig over palestinske når det gjelder ivaretagelse av de ansattes rettigheter og dermed utgjør et positivt og godt eksempel.
I tillegg må byrådet også undersøke om en innkjøpsstopp fra israelske firma på Vestbredden vil være i strid med Norges forpliktelser under WTOs regler om offentlige anskaffelser som både Norge og Israel er parter av.
Vi vil gjøre fylkesrådet oppmerksom på hva Statens innkjøpssenter sa i mai 2020: «Vår anskaffelsesjuridiske vurdering er at vi verken har rett eller plikt til å avvise Egencia fra konkurransen som følge av de omtalte forholdene,» skrev avdelingsdirektør Kjetil Østgård til magasinet Khrono da noen forsøkte å utestenge Egencia fordi deres morselskap hadde økonomisk aktivitet på Vestbredden.
Konklusjon
1) Punktet i byrådsplattformen gjelder områder som er ulovlig okkupert, og ikke Vestbredden og Golan-høydene, som er under lovlig administrasjon.
2) Å anvende dette punktet på Vestbredden og Golan-høydene uten å anvende det på andre omstridte områder vil bryte Lov om likestilling og forbud mot diskriminering.
3) Reguleringer av offentlige anskaffelser krever at kjøpsvurderingen blir tatt bare på økonomisk og teknisk grunnlag, ikke på politiske. Også under grenseverdiene som reguleringene gjelder for, må diskriminering unngås.
Vi går ut ifra at Viken ikke vil bruke sin innkjøpsmakt i strid med lover og konvensjoner og at kommunen derfor fortsatt vil handle varer og tjenester fra Vestbredden og Golan-høyden på like vilkår.
Vennlig hilsen,
Conrad Myrland, daglig leder MIFF
