Stortingsrepresentant Christian Tybring-Gjedde har sendt slik begrunnelse og spørsmål til utenriksminister Ine Eriksen Søreide:
«Utenriksministeren har ved flere anledninger uttalt at Israel bryter folkeretten. For eksempel sier hun i en uttalelse om Israels beslutning om å utvide bosetningen Givat Hamatos på Vestbredden 20. januar i år at Norge «anser bosetningene som brudd på internasjonal rett». Et annet eksempel er et svar på skriftlig spørsmål fra Bjørnar Moxnes datert 26.11.2018 der hun sier at «de israelske bosettingene på okkupert område er folkerettsstridige.»
Hva er det juridiske grunnlaget for utenriksministerens påstander om at Israel bryter folkeretten?»
Utenriksministeren gir et svar på tre avsnitt (uthevet i rammer), som MIFF kommenterer fortløpende.
Ine Eriksen Søreide: FNs sikkerhetsråd har i en rekke resolusjoner, og senest i resolusjon 2334 (2016), slått fast at etableringen av israelske bosettinger på palestinsk territorium okkupert av Israel siden 1967, inkludert Øst-Jerusalem, er rettslig ugyldig og utgjør et åpenbart brudd på folkeretten.
FNs sikkerhetsråds resolusjon 2334 er vedtatt etter kapittel VI i FN-charteret og er derfor ikke bindende og er ikke folkerett. Mange av FN-resolusjonene er resultatet av politiske hestehandler av verste sort, hvor arabiske og muslimske stater med sine allierte stort sett kan vedta det de vil. Resultatet blir heldigvis bare meningsytringer, ikke folkerett.
Givat Hamatos ligger innenfor kommunegrensene til Jerusalem, sør for byen, mellom bydelene Gilo og Har Homa.
Det folkerettslige grunnlaget for dette er reglene i internasjonal humanitærrett som omhandler okkupasjonssituasjoner, herunder IV. Genèvekonvensjon av 1949 om beskyttelse av sivile personer i krigstid, som i artikkel 49 paragraf 6 sier at en okkupasjonsmakt ikke skal deportere eller overføre deler av sin egen befolkning til okkupert område.
Den aktuelle paragrafen, som ble utarbeidet like etter andre verdenskrig, handler om forbud mot deportasjon og folkeforflytninger som man hadde sett i Europa før og under krigen (Tsjekkoslovakia, Polen, Ungarn). Den kan vanskelig anvendes på jøders frivillige bosetning i Judea og Samaria – det jødiske folkets historiske og religiøse kjerneland. Den eneste grunnen til at artikkel 49 misbrukes til å ramme Israel, er på grunn av politiske hestehandler i FN-systemet, ikke på grunn av noen folkerett.
Den tidligere amerikanske visedirektøren i det amerikanske utenriksdepartementet, jusprofessor Eugene V. Rostow, skrev følgende i en artikkel publisert i The New Republic i 1990: «Jødenes rettigheter til å bosette seg i området er på alle måter like store som den lokale befolkningens rettigheter til å bo der». Bestemmelsene i artikkel 49, punkt 6, om tvungen folkeforflytning til okkuperte og suverene områder, skal ikke bli tolket som et forbud mot at personer frivillig returnerer til byer og landsbyer som de, eller deres stamfedre, med makt var blitt tvunget til å forlate. Den forbyr heller ikke at individer flytter til landjord som ikke har vært under lovlig kontroll av en stat og som ikke er underlagt privat eiendomsrett.
Israel og PLO har avtalt å løse spørsmål om bosetninger og grenser i direkte forhandlinger. Så lenge palestinsk side nekter å forhandle og komme fram til et kompromiss, forbeholder Israel seg retten til å bygge i de områdene av Vestbredden som israelske myndigheter planlegger å beholde etter et fredsoppgjør. Vestbredden er et område hvor begge partene hevder rettigheter. Israel har gyldige krav på dette området ikke bare på grunn av de årtusenlange historiske røtter, men også fordi området ble utpekt som en del av mandatområdet for et jødisk nasjonalhjem av Folkeforbundet. Også fordi det ikke var noen legitim myndighet over området tidligere og Israel tok kontroll over området i en forsvarskrig. Løsningen må komme i form av forhandlinger, og ikke ved at den ene parten vrir og vender på en paragraf i Genèvekonvensjon for å isolere og straffe Israel diplomatisk.
Les mer i artikkelen Israelske bosetninger og folkeretten – hva svarer Israel.
Les mer i artikkelen Hvorfor det ikke ville være i strid med folkeretten om Israel hevdet suverenitet over deler av Vestbredden.
Den internasjonale domstol i Haag (ICJ) slår fast det samme i sin rådgivende uttalelse om lovligheten av den israelske separasjonsbarrieren i 2004. ICJ gjør det her klart at artikkel 49 paragraf 6 i IV. Genèvekonvensjon ikke bare omfatter deportasjoner og tvungne overføringer av befolkningsgrupper slik man så i andre verdenskrig, men også alle tiltak tatt av en okkupasjonsmakt for å organisere eller oppmuntre til forflytning av egen befolkning over i et okkupert område. ICJ slår så fast at Israel har gjennomført en politikk som innebærer etablering av bosettinger i okkupert palestinsk territorium, i strid med artikkel 49 paragraf 6. Domstolen konkluderer dermed med at de israelske bosettingene i de okkuperte palestinske områdene (inkludert Øst-Jerusalem) er etablert i strid med folkeretten.
ICJ kan gjerne lage sin egen definisjon på hva de mener artikkel 49 sier, men det blir ikke dermed folkerett, særlig ikke når det bare var snakk om en «rådgivende uttalelse» som en rekke av verdens fremste demokratier hadde stemt imot skulle utformes. Også Norge var kritisk til at saken ble henvist av FNs generalforsamling til ICJ og avstod fra å stemme for forslaget.
President Barack Obamas utenriksminister John Kerry sa det slik: «Bosetningene er ikke hele og heller ikke hovedårsak til konflikten – selvfølgelig er de ikke det. Du kan heller ikke si at dersom de ble flyttet ville du hatt fred uten en mer omfattende avtale – det ville du ikke. Og vi forstår at i en sluttstatus-avtale, vil noen bosetninger bli del av Israel for å ta hensyn til de endringene som har funnet sted de siste 49 årene, inkludert nye demografiske realiteter på bakken.» Det er det samme Trump-planen la opp til.
Norge burde derfor være særlig nøye med ikke å undergrave de folkerettslige prinsippene som ble etablert etter første verdenskrig. Jo mer norske ledere uriktig anklager Israel for brudd på folkeretten, jo lenger bort skyver man palestinerne fra forhandlinger som kan føre fram til kompromisser og en god løsning for alle i området. Samtidig åpner det for en ny forståelse av folkeretten omkring Svalbard, som Russland legger opp til. Norges Svalbard-politikk hviler tungt på en hundre år gammel avtale, som ble til i de samme konferanser som gav et internasjonalt løfte om en jødisk stat.
Jan Benjamin Rødner, MIFFs styremedlem, gir følgende kommentar til utenriksministerens svar:
«Moderne diplomati har fått det for seg at flertallsvedtak i FN danner folkerett. Det er en misforståelse, for ikke å si villedning. Det er selvsagt bra at nasjonene kommer sammen og drøfter samtidens problemer. Men det bærer galt av sted hvis man tillegger slike vedtak noen moralsk, enn si folkerettslig, vekt. Slike vedtak er resultatet av allianser og byttehandler av stemmer. I et slikt miljø har den enslige jødiske staten ingen mulighet for å bli hørt. De muslimske statene stemmer i det store og hele en bloc, sammen med tilsvarende allianser i den 3. verden. EU søker først og fremst å fremme egne handelsinteresser.
I dette er det symptomatisk at vårt UD holder hardnakket på den uriktige påstanden at vedtak i henhold til FN-paktens kap. VI er bindende, så som res. 2334 fra 2016 som utenriksministeren viser til. Den er rett og slett ikke bindende folkerett, men kun en meningsytring. For at den skulle blitt bindende, måtte den vært vedtatt i hht kap. VII, men ingen av de resolusjonene det kan vises til er vedtatt under det kapitlet. Eller med andre ord: FN er i stort monn en prateklubb hvor landene kan si og avgi stemme omtrent som de vil, og her er poenget, uten at det nødvendigvis får noen følger fordi det ikke er bindende og ikke danner folkerett. På den måten har den vestlige verden kunnet si mye rart man egentlig ikke mener fordi man får fordeler av det, først og fremst økonomiske. I mange år var det Vestens og Japans behov for olje som dikterte dette. De siste tiårene har det vært handelsinteresser, og behovet for å holde flyktninger ute. Det er typisk at atom-avtalen med Iran umiddelbart førte til en betydelig handel med Iran, især fra Frankrike og Tyskland. Da var det ikke så farlig at den bare betyr en kortvarig utsettelse av problemet og at Iran på denne måten fikk økonomiske muskler til å drive krig og terror, hva enten det har vært støtte til Hitzbollah og Hamas eller krigføring i Jemen og støtte til houthienes fremmarsj i Afrika. Den vestlige verden har helt siden 1. verdenskrig latt seg blende av fine ord fordi man ikke har vært beredt til å stå opp imot tyranner og despoter før det var for sent. Chamberlains «Fred for vår tid!» da han kom tilbake fra Berlin i 1938 og Europas villighet til å snu det blinde øyet til ved Irans mange avtalebrudd på atom-avtalen og PAs mange brudd på Oslo-avtalene er tragiske, men typiske eksempler på det samme.»
