Thomas Hylland Eriksen er professor i sosialantropologi ved Universitetet i Oslo og forsker ved STIAS, Stellenbosch. I 2011 ga Hylland Eriksen sin støtte til islamisters forsøk på å bryte sjøblokaden av Hamas-regimet på Gaza-stripen.
– Dette er et strålende initiativ som står hundre prosent i humanismens og medmenneskelighetens tegn, sa Hylland Eriksen den gang. Den lovlige sjøblokaden har hindret at våpen fritt har kunnet strømme inn til Gaza-stripen, og den har fått støtte fra EU-demokratiene som har Hamas på sin liste over terrororganisasjoner. I humanismens og medmenneskelighetens tegn lar Israel, etter kontroll, varer som ikke kan misbrukes militært fritt passere inn til Gaza.
15. april 2022 publiserte NRK Ytring en kronikk av Hylland Eriksen. Her lekser sosialantropologen opp omkring det de aller fleste av oss kjenner godt til på forhånd – at parter i konflikter har ulike virkelighetsbilder. Utover denne banebrytende oppdagelsen, bruker Hylland Eriksen sjansen til å sverte Israel.
Hylland Eriksen skriver: «Israel er et annet eksempel. Når det bygges veier på Vestbredden der bare israelske biler har lov til å kjøre, opplever palestinere det som en voldtekt og en ydmykelse.
Mange israelere betrakter derimot apartheidpolitikken overfor palestinerne som en nødvendig kamp for demokrati og mot terrorisme, fundamentalisme og barbari. De lærer også i ung alder å møte alle motforestillinger ved å påkalle holocaust og bruke ordet «antisemittisme» i enhver presset situasjon. Det stanser kjeften på de fleste.»
Først en kommentar til veiene. Fram til palestinerne begynte sin første intifada i slutten av 1987, kunne innbyggerne i Israel, Vestbredden og Gaza i prinsippet reise fritt i hele området uten noen kontroll. Første gang området var avstengt, var da Arafat stod fram på radio Monte Carlo (mye brukt radiostasjon den gangen) og oppfordret alle palestinere fra Vestbredden og Gaza til å knivdrepe israelere, og flere fulgte hans oppfordring.
Etter Oslo-avtalen ble sikkerhetstiltakene gradvis opphevet. Like før den andre intifadaen startet i september 2000, var situasjonen slik (beskrevet av Hirsch Goodman i Jerusalem Report): Nesten hver femte bil han møtte de fire gangene ukentlig han kjørte mellom Tel Aviv og Jerusalem, hadde palestinske skilt. Kanskje en av femti var fra Jordan. I kasinoet i Jeriko var det åpnet en kosher restaurant. Titusener av israelere handlet uten frykt i Jenin, Nablus, Tul Karm og gamlebyen i Jerusalem, særlig på sabbaten. Restauranter i Betlehem og Ramallah var fulle av israelere. Og det var “in” i Israel å ligge på stranden i Gaza i weekenden. Godt over 100.000 palestinere arbeidet i Israel hver dag. Kontrollen var mye lettere enn den måtte være siden.
Terroren tok for alvor av i 2001 og 2002. På det meste kom det opp i over hundre terrordrepte israelere i måneden, og trenden var økende. Det var klart at Arafat støttet terroren. Ikke noe samfunn kan leve med en slik situasjon. Israel hadde da to valg: Enten kapitulere (for eksempel med hensyn til “rett til å vende tilbake”) eller gjennomføre et system med sikkerhetstiltak, inkludert veier stengt for palestinerne og sikkerhetsgjerdet. Tiltakene utgjør et system som til sammen har utrettet det eksperter sa var umulig: Stanse selvmordsbombere og andre terrorister.
Men det store flertallet av israelerne, fra statsministeren og nedover, ser fram til den dagen da de igjen kan handle fritt i de palestinske områdene og palestinerne reise fritt i Israel. Hver eneste tiltak som blir anklaget for apartheid er en ren sikkerhetssak, som man egentlig ikke ønsker.
Les mer på temasiden: Hvorfor Israel ikke er en apartheid-stat. Flere av de store demokratiske landene har tydelig fordømt anklagene om at Israel er en apartheidstat.
Hylland Eriksen tar feil når han hevder at israelerne møter alle motforestillinger med å påkalle Holocaust og bruke ordet «antisemittisme» i enhver presset situasjon. Spørsmålet er om kritikken er demoniserende og om motforestillingene bygger på dobbeltstandard og er delegitimerende.
Hvilke andre land er det professoren anklager for apartheidpolitikk? Er det bare den jødiske staten, eller er det også mange titalls andre vestlige land i verden som har sikkerhetstiltak og lover som noen opplever diskriminerende eller begrensende? Er det bare den jødiske staten, eller er det arabiske, muslimske og andre ikke-demokratiske land som har institusjonalisert religiøs eller etnisk diskriminering på en rekke områder?
Israels svar på kritikk stanser ikke kjeften på de fleste, slik Hylland Eriksen hevder. De fleste land deltar derimot i organisert mobbing av Israel i FN-systemet.
Hylland Eriksen skriver også: «Rent faktisk har Palestina mistet det meste av sitt land siden 1947.»
Rent faktisk var Palestina ikke et land i 1947, men et britisk mandatområde. Palestina er et navn som aldri har eksistert på noen stat.
Palestinerne i mellomkrigstiden var både jøder og arabere som bodde i det britiske mandatområdet. Faktum er at de fleste jøder aksepterte å bli definert som palestinere, mens de aller fleste arabere i området definerte seg selv som arabere. Derfor kunne man, så sent som i desember 1945, få overskrifter i New York Times som «Arabere skal boikotte palestinske varer». Det var arabere som ville boikotte jødiske varer.
Araberne som bodde i landområdet Palestina etter første verdenskrig prøvde ikke å skape et uavhengig land for seg selv. Etter at det osmanske riket var borte var det ingen som hevdet at Palestina alltid hadde eksistert som en nasjon og at palestinerne var en distinkt etnisk identitet. I stedet understreket de at Palestina ikke var en nasjon og at Palestina alltid hadde vært en del av Syria. Araberne ønsket å forhindre at sionistene fikk en stat, så deres mål var å hinndre at regionen Palestina ble anerkjent av Storbritannia og Frankrike som en separat juridisk område. Dersom ikke sionistiske jøder hadde presset den britiske regjeringen til å skape et eget område for Palestina, ville araberne i området ikke hatt noen arabisk følelse for Filastin.
FNs delingsplan fra 1947 foreslo å dele mandatområdet Palestina i en jødisk del (56 prosent av gjenværende landområde) og en arabisk del. Den jødiske delen var dermed bare 13 prosent av det opprinnelige mandatområdet. FNs delingsplan la i virkeligheten opp til at araberne fikk to stater – den arabiske staten Jordan og den arabiske staten vest for Jordan-eleven. Etter Israels uavhengighetskrig i 1948 ble våpenhvilelinjene annerledes enn delingsplanens linjer, så jødene satt igjen med 18 prosent av det opprinnelige mandatområdet (78 prosent av landområdet vest for Jordan-elven). Les mer på temasiden Palestina.
