Fredag 10. juni gjorde Utenriksdepartementet kjent at «næringsmidler med opprinnelse i områder okkupert av Israel skal merkes med hvilket område produktet kommer fra, og at det kommer fra en israelsk bosetting dersom det er tilfelle».
Dette er et tiltak som Arbeiderpartiet, Rødt og SV har kjempet for i mange år. I 2017 ble et forslag om slik diskriminerende merking nedstemt med 64 mot 37 stemmer i Stortinget. I 2020 prøvde de seg på ny, men forslaget ble nedstemt. Nå har tydeligvis Senterpartiet latt seg presse til å gå med på dette.
I 2017 skrev MIFF om Arbeiderpartiets merkepolitikk:
«Arbeiderpartiets merking og advarsel mot bosettervarer er forkastelig. Vanlig praksis i vestlige land viser at det ikke er noe grunnlag i folkeretten for å forby økonomisk aktivitet i okkuperte områder. Avgjørelser ved flere europeiske domstoler bekrefter det samme. Merking og advarsler er vel ikke som bare rettes mot Israel og sionistiske jøder? Senest i oktober 2016 kunne MIFF avsløre en norsk nettside som formidler salg av boliger i bosetninger på okkupert land. Hvorfor har du ikke hørt om dette? Hvorfor reagerer ikke Arbeiderpartiet?
– Fordi de norske bosetternes naboer ikke er jøder, men tyrkere, og bosetningene ikke ligger i Judea og Samaria [Vestbredden], men på Nord-Kypros. På grunn av dobbeltstandard.
Hva med alle de de andre 150 land- og havområdene som er omstridt, ikke bare i Afrika og Asia, men også i Europa? Skal Arbeiderpartiet begynne å merke også disse varene? Skal norske regjeringer begynne å fraråde økonomisk samkvem med alle de partene i konflikter som vi mener gjør noe feil?»
Skal Norge la Telenor tilby tjenester til bosettere i Nagorno-Karabakh, samtidig som de merker produkter fra israelske bosettere og fraråder økonomisk samkvem? Skal Norge la Turkish Airlines, som daglig frakter bosettere inn og ut av Nord-Kypros, få lov til å operere på norske flyplasser? Skal Norge fraråde økonomisk samkvem med det svenske storselskapet Trelleborg, som har levert utstyr for vannforsyninger til Nord-Kypros? Vil Norge ha norsk industri med på å bryte alt norsk samarbeid med den tyske industrigiganten Siemens, som leverer vindenergi til okkupantmaktens industri i Vest-Sahara? Skal norske forbrukere slutte å bruke sportsklær og sko fra Adidas, som har butikker i russisk-okkuperte Krim og tyrkisk-okkuperte Nord-Kypros?
For mer info, les artikkelen Economic Dealings with Occupied Territories og rapporten Who Else Profits: The Scope of European and Multinational Business in the Occupied Territories.
I sin pressemelding fra 10. juni henviser Utenriksdepartementet til en avgjørelse i EU-domstolen fra 12. november 2019. Den «slår fast at matinformasjonsforordningen skal tolkes slik at næringsmidler fra områder okkupert av Israel må merkes særskilt slik at forbrukerne ikke blir villedet av manglende merking om produktenes opprinnelse». Dette er ikke en avgjørelse som Norge er forpliktet til å følge, og en rekke EU-land har valgt å ikke ta hensyn til avgjørelsen. Det er merkelig at Senterpartiet, som er så imot EU-politikk i Norge, blir med på å innføre en av de mest groteske EU-vedtakene fra de siste årene.
«Norge anser de israelske bosetningene på okkupert område som folkerettsstridige,» skriver Utenriksdepartementet. Dersom folkeretten blir anvendt rettferdig, er det ikke grunnlag for å si at bosetningene er ulovlige. Fakta viser at de israelske bosetningene heller ikke er det største hinderet for fred. De israelske bolig- og landsbruksområdene på Vestbredden dekker kun 2,7 prosent av arealet.
«Bosetningene er ikke hele og heller ikke hovedårsak til konflikten – selvfølgelig er de ikke det. Du kan heller ikke si at dersom de ble flyttet ville du hatt fred uten en mer omfattende avtale – det ville du ikke. Og vi forstår at i en sluttstatus-avtale, vil noen bosetninger bli del av Israel for å ta hensyn til de endringene som har funnet sted de siste 49 årene, inkludert nye demografiske realiteter på bakken,» sa John Kerry, president Barack Obamas utenriksminister, i 2016.
Når Utenriksdepartementet blir spurt om grunnlaget for en slik påstand, henviser de til FNs sikkerhetsråds resolusjoner 465 og 2334. Men begge disse resolusjonene er vedtatt etter kapittel VI i FN-charteret og er derfor ikke bindende og er ikke folkerett. Mange av FN-resolusjonene er resultatet av politiske hestehandler av verste sort, hvor arabiske og muslimske stater med sine allierte stort sett kan vedta det de vil. Resultatet blir heldigvis bare meningsytringer, ikke folkerett.
Utenriksdepartementet viser også til fjerde Genève-konvensjon av 1949 for å argumentere for at israelske bosetninger er ulovlige. Men den aktuelle paragrafen handler om forbud mot deportasjon og folkeforflytninger med tvang i oppgjøret etter andre verdenskrig. Den kan ikke anvendes på jøders frivillige bosetning i Judea og Samaria – det jødiske folkets historiske og religiøse kjerneland.
Den tidligere amerikanske visedirektøren i det amerikanske utenriksdepartementet, jusprofessor Eugene V. Rostow, skrev følgende i en artikkel publisert i The New Republic i 1990: «Jødenes rettigheter til å bosette seg i området er på alle måter like store som den lokale befolkningens rettigheter til å bo der». Bestemmelsene i artikkel 49, punkt 6, om tvungen folkeforflytning til okkuperte og suverene områder, skal ikke bli tolket som et forbud mot at personer frivillig returnerer til byer og landsbyer som de, eller deres stamfedre, med makt var blitt tvunget til å forlate. Den forbyr heller ikke at individer flytter til landjord som ikke har vært under lovlig kontroll av en stat og som ikke er underlagt privat eiendomsrett.
Etter en objektiv folkerett er Israels kontroll og bosetning på Vestbredden fullt lovlig. Skulle man velge å kalle kontrollen for okkupasjon, er det en lovlig okkupasjon, på linje med de alliertes okkupasjon av Tyskland og Japan etter andre verdenskrig. Det mange feilaktig omtaler som «1967-grensene» er ikke en grense, men våpenhvilelinjer fra 1949. Arabisk side nektet for at det skulle være grense.
Det palestinske lederskapet, ifølge den fortsatt gyldige Interimsavtalen fra 1995 (Oslo 2), samtykket til og aksepterte Israels fortsatte tilstedeværelse i Judea og Samaria i påvente av sluttstatusforhandlinger, uten noen restriksjoner for begge parter når det gjelder planlegging, soneinndeling eller oppføring av hjem og samfunn. Derav følger at påstander om at Israels nærvær i området er ulovlig, ikke har noe grunnlag. Les mer i artikkelen Ti punkter som oppsummerer Israels rettigheter på Vestbredden.
Les mer på temasiden: Hva du trenger å vite om israelske bosetninger.
