«Utviklingsbyer»

Riksrevisjonen i Israel har utgitt en rapport om de såkalte "utviklingsbyene". Ordet blir betraktet som en vits i Israel: "Utviklingsbyene" er de byene hvor det nesten ikke har vært noen utvikling.

«Utviklingsbyene» ble opprettet da flyktningene fra arabiske land strømmet på i hundretusenvis, like etter at Israel var opprettet i 1948. De fleste av disse orientalske jødene var funksjonelle analfabeter. Mennene kunne lese bønnebøker og litt til på hebraisk, kvinnene ofte ikke en gang det. Det store unntaket, som gruppe betraktet, var jødene fra Irak. De var velutdannet og hadde ofte vært velstående. Ellers var det individuelle unntak.

 

Israel trengte å styrke bosetningen i grenseområdene av sikkerhetsmessige grunner, så innvandrerne ble i stor grad sendt dit, og der ble også mange av «utviklingsbyene» opprettet. Men en stor del av de europeiske innvandrerne trakk etter hvert mot de sentrale delene av Israel, de orientalske jødene ble stort sett igjen.

 

Orientalske jøder har generelt gjort det dårlig uansett hvor de bodde (med stadig flere unntak). De gjorde det bl. a. mye dårligere på skolen. Pedagoger vi har snakket med, mener at det ikke minst skyldes en forskjell i kulturen: I europeisk tradisjon lærer barna å stille spørsmål, å argumentere, foreldrene setter seg ned med dem og leser bøker osv. I arabisk tradisjon skulle barn «sees, men ikke høres». Å argumentere mot foreldrene er ansett for frekkhet. Den ulike holdningen antas å være i det minste et viktig element i forklaringen. Og ellers kan naturligvis velutdannede foreldre hjelpe sine bedre enn foreldre med dårlig utdanning.

 

«Utviklingsbyene» i Negev, i Beersheba-området, ligger enda dårligere an enn i landet ellers. I Ofakim er ledigheten på hele 18 %, dobbelt av landsgjennomsnittet. Og hele 50 % av dem som har jobb, tjener mindre enn det som regnes som minimumslønn. Disse «utviklingsbyene» ble lagt like ved velstående kibbutzer. Dermed hadde kibbutzene billig, ufaglært arbeidskraft. Det fungerte bra, på sitt vis, til palestinske og utenlandske arbeidere kom og var villige til å arbeide for enda lavere lønn. Da var det «bruk og kast», og ledigheten steg i «utviklingsbyene».

 

Rapporten fra riksrevisjonen refererer til 10 «spesialprogrammer» som skulle få byene på fote. Men alle programmene har vært mislykket – kanskje fordi det trengs penger for å lykkes. Programmet «Framskritt for Negev» skulle sprøyte inn investeringer på over 100 milliarder kroner på fem år. Resultatet ble 4-5 millioner kroner i året, altså en kvart promille!

 

Når Ehud Barak vant valget sist, var det ikke minst fordi han gav folk i «utviklingsbyene» inntrykk av han endelig ville gjøre noe som monner for dem. Så langt har skuffelsen vært stor.

Gi en gave til MIFFs arbeid for Israels sak

Med noen få klikk kan du gi med mobilen din.

Har du kommentarer til artikkelen?

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

This site is protected by reCAPTCHA and the Google Privacy Policy and Terms of Service apply.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Opplever du problemer med kommentarfeltet? Send en e-post til post@miff.no for å beskrive feilen.

Facebook
Twitter
Email
WhatsApp
0

Your Cart