Kort etter henrettelsene kom Saddam Hussein med en kommentar som viste hva som egentlig lå bak. Han sa at partiet måtte finne flere spioner å henge, og at de måtte henges offentlig, slik at hele folket kan se dem og verden vite at vi er fast bestemt på å rense Irak for alle spioner og forrædere.
Saddam Hussein var allerede da den reelle lederen i Irak selv om han ikke hadde tittelen ennå. Han innrømmet altså nesten rett ut at regjeringen plukket ut folk, anklagde dem for å være spioner og hengte dem offentlig til skrekk og advarsel, uten at de hadde gjort det de var anklagd for. Og hvem var vel mer naturlige å plukke ut enn den svakeste og mest diskriminerte gruppen i Irak, nemlig de få jødene som da var igjen? De aller fleste jødene hadde flyktet til Israel og andre land ca. 20 år tidligere. Ca. 150.000 jøder flyktet fra Irak, etter at det hadde bodd jøder der siden lenge før Kristus.
Denne holdningen til jødene som bodde i Irak, viser også hvorfor det er nødvendig at jødene har en stat hvor de er flertall og ikke er brikker i de spill herskerne til enhver tid spiller. Om mange andre arabiske ledere nå uttrykker seg vagt om sitt ønske om å fjerne Israel fra kartet, er Saddam Hussein klar. Han har bygd opp et sett med myter som ut fra oldtida. Babylonerne og assyrerne, som begge holdt til i det som nå er Irak, erobret store riker i Midtøsten. Blant annet tok de kontrollen over Israel.
Saddam Hussein har i mange år fortalt sine irakere at araberne er det beste av alle folk, men irakerne er noe enda mer, for de har i tillegg arven etter babylonerne og assyrerne. Det er derfor helt naturlig at Irak er det ledende landet i den arabiske verden. Og om Israel heter det: «Irakerne er utvalgt til å gjøre enda en gang det som deres forfedre babylonerne og assyrerne gjorde, nemlig å forsvare nasjonens ære og befri Palestina.» Disse gamle rikene fordrev jødene fra sitt Israel, og det ligger i kortene at det er den slags «befrielse» Saddam Hussein ser for seg også nå.
