Mens Irans ambisjoner om hegemoni i Midtøsten er blitt belyst fra de fleste kanter, har Tyrkia i all stillhet økt sin militære tilstedeværelse så mye at det bekymrer «moderate» arabiske stater, spesielt Egypt og Saudi-Arabia, skriver spesialanalytiker Jacques Neriah i Jerusalem Center for Public Affairs.
Han mener Tyrkias militære styrke er undervurdert, i hvert fall helt siden invasjonen av Nord-Kypros i 1974. De siste årene har den syriske borgerkrigen, fremveksten av Islamsk Stat og spredning av radikal islamisme, i kombinasjon med en tyrkisk president som identifiserer seg med Det muslimske brorskap, bidratt til å få den arabiske verden til å se den mulige trusselen fra Tyrkia tydeligere.
Tyrkias militære involvering i Syria startet i februar 2015. Da gikk tyrkiske styrker 35 kilometer inn på syrisk territorium for å beskytte graven til Süleyman Shah, bestefaren til Osman I, grunnleggeren av det osmanske riket. Han døde i 1236. Tyrkias påskudd var å forsvare graven mot IS-soldater.
«I løpet av borgerkrigen har Tyrkia hjulpet «sine» opprørsfraksjoner, som kjemper mot Assad-regimet, ved å gi dem våpen, opptrening, beskyttelse og trygg passasje gjennom sitt territorium. Samtidig har Tyrkia funnet en måte å samarbeide med Russland og Iran, som beskytter Assad-regimet. Tyrkia klarte å få deres tillatelse til sin militære inngripen i den kurdiske Idlib-regionen ved Tyrkias sørvestlige grense mot Syria. Under påskudd av å skulle kjempe mot IS gikk tyrkiske styrker i august 2016 dypt inn på syrisk territorium, vest for Eufrat-elven. Operasjonen fikk kodenavnet «Operasjon Eufrat Skjold». De tyrkiske troppene stoppet først da de så amerikanske flagg i de kurdiske territoriene øst for Eufrat», skriver Neriah i analysen sin.
Men Tyrkia holdt fotfestet sitt og i januar 2018 gikk tyrkiske tropper til angrep på den kurdiske byen Afrin. Tyrkia sier de vil nedkjempe det kurdiske YPG-partiet, som de anser for å være en del av deres erkefiende PKK. Til tross for advarsler fra USA, Frankrike og NATO truer Tyrkias president Recep Erdoğan og hans ministere med å sende militæret videre østover for å utslette de selvstyrte kurdiske områdene fra Kobani til øst for Raqqa.
«Merkelig nok, samtidig som Tyrkia advarte mot IS og kurdiske PKK, brukte Tyrkia de samme argumentene til å ekspandere sin militære tilstedeværelse dypt inne på irakisk territorium. I året etter blitzkrigen mot IS og Mosuls fall flyttet Tyrkia en bataljon med stridsvogner øst for Mosul til den lille assyriske byen Bashiqa. Tyrkia presenterte dette som en gest ment for å trene opp kurdiske peshmerga-rekrutter i deres kamp mot IS.»
Involverer seg militært i mange land
Irak ba etterhvert Tyrkia om å trekke seg ut av Irak. Tyrkia svarte med å si at de ville trekke seg ut når IS var utslettet. Etter Mosuls fall og seieren over IS har ikke temaet dukket opp igjen. Irak ser plutselig på Tyrkia som en god medhjelper i å isolere den kurdiske enklaven som en «straff» for at de gjennomførte en folkeavstemming om uavhengighet. Regjeringen i Baghdad reagerte kraftig på at kurderne i Nord-Irak avholdt en folkeavstemming.
«Tyrkias militære har også egne politiske ambisjoner og mål. Tyrkias militære etterretning har blitt anklaget av egyptiske myndigheter for å være involvert i opprøret i Sinai, ved at de hjelper islamistene. Samtidig har libanesiske kilder sagt at tyrkiske agenter forsøker å destabilisere Libanon.»
Men det er ikke bare i sine naboland at Tyrkia har involvert seg militært, skriver Neriah. I motsetning til deres rolle i Syria, Irak, Libanon og Egypt har den tyrkiske militære tilstedeværelsen i Qatar en helt annen dimensjon. I forbindelse med en forsvarsavtale mellom de to landene utplasserte Tyrkia i 2014 en styrke på 4000 soldater i Qatar. Den fungerer som en forsikring mot at Saudi-Arabia skal blande seg inn i politikken og som avskrekking på Irans forsøk på å undergrave Qatars selvstendighet.
«Det er ingen tvil om at den tyrkiske tilstedeværelsen ble sett på som et hinder av saudiaraberne, som en stund vurderte å sende styrker inn i Qatar i forbindelse med blokaden de og resten av Golfrådet innførte mot Qatar.»
I forbindelse med Tyrkias politikk om å ekspandere sin militære makt og innflytelse åpnet landet i 2018 en militærbase i Somalia. Basen til 400 millioner kroner skal drives av tyrkerne og trene opp mellom 5000 og 10.000 militære rekrutter fra Somalia og andre afrikanske land.
Men det er ikke det eneste vestafrikanske landet Tyrkia nå involverer seg i med sine militære styrker. Etter at president Erdogan besøkte Sudan i desember 2017, har den sudanske regjeringen gått med på å leie ut Suakin-havnen ved Rødehavet. Tyrkia har forpliktet seg til å ruste opp havnen og gjenreise dens tidligere status som en viktig militær og sivil havn ved Rødehavet. Suakin, som er beskyttet av en naturlig bukt, var en gang hovedkvarteret til den osmanske flåten i Rødehavet.
Tyrkia møter motstand fra arabiske land
Opprettelsen av en tyrkisk marinebase i Sudan har skapt kraftige reaksjoner hos mange arabiske land. Egypt og Saudi-Arabia, som begge blir liggende tett på basen, kritiserer både Tyrkia og Sudan for etableringen. Sudanerne blir anklaget for å gi arabisk land til «det nye osmanske riket» og de omtaler Sudans president som en forræder. Saken har også påvirket en stor vannkrangel mellom Egypt og Etiopia, hvor Sudan støtter Etiopia.
Samtidig har Sudan gjort krav på det omstridte Halaib-triangelet mellom Sudan og Egypt. Et krav som blir avvist av Egypt. Sudan har også erklært Egypts overføring av de to øyene Sanafir og Tiran til Saudi-Arabia som ulovlig. Sudan mener øyene tilhører dem.
Sudan har svart med å støtte nabolandet Etiopia i forbindelse med at sistnevnte har bygget The Grand Ethiopian Renaissance Dam, som demmer opp Nilen. Det gjør at Egypt mister kontroll over vannmengden i den viktige hovedpulsåren. Krangelen rundt demningen har vært så stor at det har gått rykter om at egyptiske styrker har gjort seg klare til å angripe den etiopiske demningen. Sudan svarte med å gjøre sine styrker klare til å forsvare Etiopia.
Et møte mellom Etiopias statsminister og Egypts president Al-Sisi ser ut til å ha roet ned partene. Nå er alles øyner på Tyrkias neste skritt i regionen.
«For å oppsummere har Tyrkia under Erdogan økt sin militære makt ved å bruke de ulike hendelsene i Midtøsten som påskudd. Det ser ut til at militær makt blir brukt som et annet argument i Tyrkias politisk debatt med sine rivaler og allierte. I møte med makten til Iran, Russland, den amerikanskledede koalisjonen – og Israel – har Tyrkia følt at de ikke har hatt noe annet valg enn å vise muskler», skriver Neriah til slutt.
