Det er 29 midtøsten-reportasje i løpet av de åtte første ukene av intifadaen i fjor høst Dagen har gransket. De viktige delene av det nyhetsbildet Dagsrevyen har fortiet, handler om all den arabiske skytingen mot små israelske utposter fra innsiden av steinkastende arabiske tenåringsflokker. Dagens hovedkonklusjon er derfor at NRK har krenket den gamle journalistiske gullregelen om at «Facts are sacred, comments are free». For det er helt sentrale faktanyheter NRK har fortiet.
På den andre siden representerer Dagsrevyens intifada-dekning også en grov krenkelse av Redaktørplakatens krav om at mediene skal gjøre forskjell på reportasje og kommentar. I Lars Skgurd Sunnanås midtøsten-reportasjer er reportasje og kommentar systematisk og målbevisst blandet sammen.
I tillegg til dette har Dagens NRK-gransking bragt for dagen noen særlig skandaløse enkelt-reportasjer, så som dekningen av Ramallah-lynsjingen, dekningen av terrorbomben i Kfar Darom, de ensidig proarabiske helteportrettene og den skjeve presentasjonen av skytingen mellom Gilo og Beit Jalla (se egne artikler i dagens avis).
Nyere krigs-journalistik
Nå er krigs-journalistikk en egen sektor i journalist-fagen, en svært vanskelig sektor. I nyere journalistikk regnes Vietnamkrigen som ikke så lite av et vannskille. For da møtte en ny, kritisk journalist-generasjon opp ved slagmarkene og nektet å profilere reportasjene sine slik som de amerikanske generalene ville. Resultatet var at USA først tapte mediekrigen og deretter selve Vietnamkrigen.
I 1982 fant det sted to kriger som av mediene ble dekket på to innbyrdes helt uforenlige måter. Under Falklandskrigen var det ingen dag-for-dag-rapporterende journalister ved fronten. Derfor refererte mediene daglig to krigsversjoner, den ene fra Buenos Aires og den andre fra London. En måned senere dekket til dels de samme journalistene Libanonkrigen. Men da satt de på det PLO-kontrollerte Hotel Commodore i Beirut og gav verden ensidig bare PLOs versjon av hva som skjedde. I ettertid ble begge typer krigsjournalistikk utsatt for hard kritikk.
I 1991 dekket mediene Gulf-krigen på delvis samme måten som under Falklandskrigen. Man dekket både Bagdads versjon og Pentagons. Men man gav Pentagons versjon større tiltro. I ettertid ble mediedekningen sterkt kritisert.
I 1999 dekket mediene Kosovo-krigen. Da kjøpte man innledningsvis Natos påstand om en «humanitær intervensjon». Deretter rystet man seerne med bilder av Milosevic’s «etniske rensing». Men noen medier, blant annet Dagbladet i Norge, greide (delvis med amatør-hjelp) å praktisere en beundringsverdig nyansert type krigsjournalistikk, som dessuten har vist seg slitesterk også i ettertid.
Faren for antisemittisme
Det er en slik nyansert vilje til å få frem alle viktige fakta Dagen mener NRK Dagsrevyen nå mangler fullstendig i midtøstendekningen.
Dessuten er det ikke til å komme fra at all journalistikk som berører jøder, trenger et ekstra vern for ikke å havne i antisemittisme. Jødehat er en tankens to-trinnsrakett. Først lyver man på jøder. Så straffer man jødene kollektivt for de onde tingene man har løyet på dem.
Dagsrevyens intifada-dekning er et rystende bevisstløst eksempel på praktisering av det første av disse to trinnene. Det er av den grunn nesten ikke mulig å komme på intellektuelle argumenter som kan forsvare NRK mot anklager om implisitt jødehat.
Når det gjelder jødehat-rakettens annet trinn, er desssuten Arafats egne planer klare. Han vil ha medienes hjelp til å mobilisere FN-styrker (eller Nato-styrker) til å intervenere for å straffe Israel kollektivt for de «krigsforbrytelsene» man nå har løyet på den jødiske staten.
