![- Det var ubehagelig å sette [MIFFs annonse på] trykk og det er ubehagelig å forsvare den. Men mest av alt er det nødvendig og riktig, skriver Bergens Tidende til Pressens Faglige Utvalg. (Illustrasjon: Faksmile av forsiden til Bergens Tidende 19. februar 2019)](https://miff.no/wp-content/uploads/2019/02/bergens-tidende.jpg)
KFUK-KFUM Global og Operasjon Dagsverk har sendt klage til Pressens Faglige Utvalg (PFU) mot ni aviser som trykket en opplysningsannonse fra MIFF høsten 2018. Både klagen og MIFFs tilsvar ble publisert på miff.no 15. februar. To av avisredaktørene er i dialog med klager om «minnelig ordning», de syv andre avviser klart i sine tilsvar at annonsen var noe brudd på pressens etiske retningslinjer.
Det burde selvsagt vært unødvendig for MIFF å rykke inn en helsides annonse med advarsel mot Operasjon Dagsverk høsten 2018. De norske avisene burde selv gjort kritisk journalistikk, og stilt blant annet disse spørsmålene:
- Hvorfor bruker OD Janna Jihad, fra en voldelig palestinsk klan på Vestbredden?
- Hvorfor forteller OD om palestinske flyktninger, men ingenting om jødene som ble tvunget på flukt fra arabiske land?
- Hvorfor viser ODs propagandafilm et kart hvor Israel er utslettet?
- Hvorfor må norske skoleelever jobbe til inntekt for organisasjoner som har bekreftet at de støtter politisk krav som vil gjøre slutt på Israel?
- Hvorfor fremstiller OD en jente som hyller terrorledere som fredsaktivist?
- Hvorfor bruker OD bilde av en jente som senest i oktober sa at hun kjemper for at Israel skal bli helt borte?
- Hvorfor skal skoleelever jobbe for OD, når lederen av den norske mottakerorganisasjonen innrømmer at OD-pengene frigjør penger til boikottarbeid?
Men ingen av de norske avisene gjorde noe med dette. Det er grunn til å tro at de heller ikke kommer til å gjøre noen kritisk journalistikk mot anti-israelske kampanjer i framtiden.
Avisenes svar til Pressens Faglige Utvalg røper hvordan noen avisredaksjoner tenker om MIFF. Her er fra Bergens Tidenes innledning:
«Innledningsvis vil BT understreke at det ikke er vanskelig å skjønne at annonsen skaper reaksjoner. Den kan fremstå som ensidig, uforsonlig og gir også uttrykk for et syn som ligger utenfor den politiske alfarvei. Men hensikten med meningsbrytning er jo ikke å unngå friksjon, tvert imot. Det gjelder på redaksjonell plass og det må også gjelde for politiske budskap på annonseplass. BT følger i så måte sin liberale tradisjon. Vi kan ikke skygge unna ubehaget kontroversielle ytringer medfører.»
Bergens Tidende fortsetter slik i konklusjonen:
«BT mener annonsen er et legitimt innlegg i Israel- og Palestina-debatten. Det må være riktig å si at MIFF er en organisasjon uten stort gjennomslag i norske mediehus. Da kan det være forståelig at man tyr til annonse for å få markert synspunkt. At MIFF sees på som en obskuritet i norsk offentlighet, er også i seg selv et argument for å gi organisasjonen et tilstrekkelig ytringsvern.
En god samfunnsdebatt er avhengig av at ytterpunktene også representeres i ordskiftet. Det gjelder både redaksjonelt og på annonseplass. I tråd med dette har BT blant annet publisert kronikk av Fjordman. Og i tråd med dette lar vi MIFF få rykke inn den innklagede annonsen.
Bergens Tidende synes på ingen måte dette er en elegant utformet annonse. Argumentasjonen er ikke påfallende raffinert, og retorikken er hard. Det var ubehagelig å sette den på trykk og det er ubehagelig å forsvare den.
Men mest av alt er det nødvendig og riktig.
BT avviser brudd på god presseskikk.»
Stavanger Aftenblad skriver i sitt svar til Pressens Faglige utvalg:
«Samtidig er annonsene helt legitime innlegg i en helt legitim debatt om israel- og palestinaspørsmålet. MIFF er en aktør som ikke har veldig stort gjennomslag i de store norske mediene. Slike meningsbærere har ofte et behov for å ytre seg gjennom annonser, og vi vil hevde at det nettopp av denne grunn er viktig at de har en god ytringsbeskyttelse.»
Det er jo hyggelig at Bergens Tidende og Stavanger Aftenblad vil gi Israel-venner spalteplass – i hvert fall når vi betaler for den. Men hvis de i sitt daglige redaksjonelle arbeid hadde vært mer opptatt av å bringe israelske argumenter og få fram ulike stemmer i den norske Midtøsten-debatten, kunne de framstått som mer hvite riddere for ytringsfriheten.
MIFF mener det var ubehagelig at seks årskull skoleelever måtte samle inn penger til grupper som diskriminerer verdens eneste jødiske stat og arbeider for ekstremt politisk krav som hindrer fredsløsning. Det var særdeles ubehagelig å se den ekstreme ensidighet som ble presentert inn i norske klasserom. Derfor var det nødvendig og riktig av MIFF å si fra. MIFF sa ikke bare fra gjennom avisannonser, men gjennom foredrag, filmer, direktesendinger og artikler.
