Odd Karsten Tveit (født 1945) var utenrikskorrespondent for NRK i tre fireårsperioder, fra 1979 til 1983, fra 1990 til 1994 og fra 2003 til høsten 2007. Helt siden 1980-tallet er han blitt kritisert for sin skjeve dekning av alt som har med Israel å gjøre.
Tveits hangups fortsetter på forsterkning inn i pensjonisttilværelsen. Høsten 2020 har han kommet med en ny bok på Kagge forlag, «Midtøsten på 200 sider. Fra 1820 til i dag».
Boken gir bare delvis hva den lover. Forlaget skriver på baksiden at Tveit «skriver lett og spennende om 200 års historie». Teksten er i sannhet lett, med svært lite analyse og formet i stil med Tveits karakteristiske stakkato framføring. Men det er ikke to hundre års historie. Tveit springer med letthet over det meste som skjedde på 1800-tallet. I en lettlest bok på 200 sider kan man umulig få med alt, men prioriteringen av tiden etter første verdenskrig er tydelig. Når man ser hvilke temaer Tveit behandler, forstår man hvorfor det måtte bli slik. Hans største lidenskap er å fremstille Israel som forbryter og israelske ledere som kjeltringer, og da passer det dårlig å gå i dybden på 1800-tallet.
Midøsten er et enormt område på over syv millioner kvadratkilometer og en befolkning på om lag fire hundre millioner mennesker (og enda mer hvis man tar med mer av Nord-Afrika enn Egypt i definisjonen). Israel er et lite land på drøyt tyve tusen kvadratkilometer og ni millioner mennesker. Likevel lar Tveit så mye som en tredel av boken handle om sionistene og Israel.
Den samme massive overdekningen av Israel ser man i bruken av kart og illustrasjoner. Med unntak av et gammelt håndtegnet britisk kart over hele området først i boken, er alle andre kart i boken relatert til Israel. Det er ikke et eneste meningsfullt kart som illustrerer andre konflikter eller grenser. Av illustrasjoner er det flere bilder av lidende, sivile palestinere og/ eller krigshandlinger fra Israels side enn alle lignende typer bilder til sammen. Man kan virkelig lure på hva forlagets redaktører har tenkt på.
På side 179 har Tveit inkludert en serie på fire kart som han mener kan illustrere «historien om sionistenes politikk overfor palestinerne». Dette er kart som lyver. MIFF forklarte det i en grundig faktasjekk-artikkel i 2012 og i en kortere grafisk framstilling i 2016. Den venstreorienterte amerikanske tv-kanalen MSNBC har beklaget bruken av kartene, «de var ikke faktisk korrekte».
– Det første kartet viste området som om det var en palestinsk stat. Ordet over kartet var “Palestina”. Det så ut som det var fullt av arabere. Og deretter viste de neste kartene færre og færre, mindre og mindre land hele tiden. Totalt sett ble det fullstendig galt. Det var jo ingen stat kalt Palestina. I 1946 var dette et britisk mandatland. Storbritannia ble gitt kontroll over området av Folkeforbundet. På den tiden var det omkring en halv million jøder og en million arabere i området. Så kartet skulle i det minste ha reflektert den demografiske virkeligheten. Og det ga feil inntrykk, sa NBCs Midtøsten-korrespondent Martin Fletcher. Men Tveit har aldri vært redd for å skape feil inntrykk av Israel.
Odd Karsten Tveit «dveler litt mer ved grusomheter, rasistiske karakteristikker og religiøs fanatisme når han finner dem på den israelske siden», skrev Arne Ørum da Tveits bok «De skyldige» kom ut i 2015. (MIFF fant feil på feil også i den boken.) Mønsteret fra 2015 fortsetter i 2020. Israelske statministre blir stemplet som nådeløse diktator (David Ben-Gurion), «ikke særlig intellektuell (Golda Meir), «ikke en fredens mann» (Menachem Begin) og «krigsforbryter» (Shimon Peres). Som kontrast skriver Tveit om palestinernes leder: «Arafat var fleksibel som få».
Fra andre konflikter skriver Tveit i boken om tall for døde og flyktninger som er ti og hundre ganger større enn tallene fra Israels konflikter, men likevel er det israelerne som blir demonisert av hans penn. «De israelske soldatene bekjempet intifadaen med nådeløs brutalitet. I deres verden var det bare den sterke som kunne overleve. Menneskerettigheter, frihet og likhet eksisterte bare i teorien.» Og senere: «Den fremste kvinnen i PLOs ledelse, Hanan Ashrawi, menet at israelernes «onde hensikter» ikke ble blottlagt, ettersom alt foregikk i det skjulte.» En lang rekke land i Midtøsten har hatt og har soldater stående i andre land, men bare Irak og Israel blir betegnet som «krigerske okkupanter». Da Israel kjempet for å stanse masseinfiltrasjoner fra Gaza-stripen i 2018, mener Tveit «israelernes nye strategi var å skape en ny generasjon av palestinske krøplinger».
Her er ni andre korte merknader til boken.
1. La oss begynne med det positive. Tveit innrømmer at de palestinske selvstyremyndighetene stod bak den andre intifadaen. «Mens intifadaen i 1987 ble født spontant av frustrasjon og undertrykking, og i stor grad var ubevæpnet, kom den andre intifada som en reaksjon også på Israels uvilje til å følge Oslo II-avtalen. Bak sto de palestinske selvstyremyndighetene. Palestinerne mente at de ikke hadde fått noe igjen for å samarbeide i fredelige former.» At PA hadde en sentral rolle i volden og terroren er et annet bilde enn det NRK, Tveit og de fleste av hans internasjonale kollegaer ga høsten 2000 – de tilpasset seg villig Yasser Arafats mediestrategi.
2. Tveit er unøyaktig med dødstall når han skriver om voldshandlingene i Jaffa i 1921, og tar ikke med at de fleste araberne ble drept av britiske styrker.
3. Tveit er skråsikker når han hevder Mossad og militante irakiske sionister sprengte bomber i synagoger og andre jødiske mål i 1950 og 1951 med den hensikt «å skremme jøder til å forlate Irak og flytte til Israel». Han tar ikke med at dette blir benektet av Israel, og at det er gode argumenter for å så tvil om den offisielle irakiske versjonen.
Tveit skriver: «I løpet av de første årene [etter 1948] kom det nesten én million jøder fra arabiske land, ofte kalt arabiske jøder, til den nye staten.» Han skriver ikke et ord om hvordan de ble presset og jaget ut gjennom kraftig opptrapping av diskriminering og forfølgelse. Dette er grundig dokumentert i boken Fordrivelsen som MIFF utga i 2019. Du kan også lese en forkortet framstilling i artikkelen Slik ble jødene jaget fra arabiske land.
4. Tveit skriver om den første PLO-lederen: «Shukeiris bombastiske retorikk skulle i årene som kom, gi mye ammunisjon til Israels propagandaapparat.» I stedet for å gjengi noe av Shukeiris trusler om å drive jødene på sjøen, avfeier forfatteren det som israelsk propaganda.
5. I Tveits verden var Israel alene ansvarlig for starten på Seksdagerskrigen. Virkeligheten var annerledes. Arabiske karikaturtegniner fra 1967 gjorde målet deres klart.
6. Tveit nevner palestinerne som bodde i Kuwait før Gulf-krigen i 1990-1991. «I alt bodde det over tre hundre tusen palestinere i oljelandet, men flertallet ble så dårlig behandlet av okkupantene at de valgte utreise gjennom ørkenen til Jordan.» Tveit nevner ikke at mange palestinere forlot Kuwait etter at irakerne var drevet ut. Fordi Yasser Arafat hadde støttet Saddam Hussein, var palestinerne svært upopulære i landet. Han nevner heller ikke at de fleste palestinerne som dro til Jordan allerede hadde jordansk statsborgerskap.
7. Tveit ynder å gjøre nazi-koblinger til Israel. I denne boken har han sitert et britisk parlamentsmedlem, Edward Grigg, som advarte om at en jødisk stat kunne bli «en jødisk nazistat… med en aggressiv holdning». Det fullstendige sitatet er å finne på side 337 i boken Decision of Palestine Deferred. Grigg advarte mot å la jødene få en del av mandatområdet fordi «det vil svært sannsynlig frembringe en jødisk nazistat [sic!] av en bittert misfornøyd og derfor aggressiv karakter». Jødene hadde grunn til å være misfornøyde, fordi de hadde oppfattet at britene og Folkeforbundet ga dem utsikter til et jødisk nasjonalt hjemland i hele mandatområdet (Les mer i boken Voldtekten av Palestina, utgitt av MIFF i 2018.) Grigg mente for øvrig at de sionistiske ungdomsbevegelsene var en kopi av Hitler Jugend, og føyer seg vel inn i rekken av antisemitter i den britiske eliten i mellomkrigstiden.
Tveit drar også fram et brev som Stern-gjengen sendte til Tyskland. «Få visste at Shamir under annen verdenskrig hadde foreslått en sionistallianse med Hitler knyttet til opprettelsen av en jødisk stat i Palestina.» Tveit nevner ikke at brevet ble skrevet i januar 1941, og at det handlet mer om Stern-gjengens dype fiendskap mot de britiske mandatmyndighetene enn noen sympati for nazistene.
Også i Tveits forrige bok, Gudfaren, gjorde Tveit en slik nazi-kobling til sionistene. Forfatter Alf R. Jacobsen skrev i sin bokanmeldelse at Tveit gir «et bilde av forholdet mellom nazismen, palestinerne og jødene som er hårreisende forvrengt og kun egnet til en ting: å føre leserne bak lyset». Jacobsen skrev også: «Det historiske faktum er at jødene var nazismens dødsfiende. Derimot sluttet en bred arabisk-muslimsk bevegelse seg til Hitler med et felles, brutalt mål: jødene skulle utryddes.»
8. Tveit er konsekvent i å omtale israelsk boligbygging på Vestbredden som «kolonisering». Når en minoritet som har levd under muslimsk undertrykkelse og diskriminering i flere århundrer vinner tilbake kontroll over et lite landområde hvor deres religion og kultur ble født, er det ikke kolonisering.
9. Det meste som Tveit skriver om Gaza-krigen i 2008/2009 og 2014 har MIFF faktasjekket tidligere. Han forteller historien i det vanlige NRK-narrativet, der de israelske argumentene er utelukket. Om kidnappingen og drapene på tre israelske tenåringer i 2014 skriver han at «lederskapet i Hamas i Gaza ikke hadde noe kunnskap om». Men allerede i august 2014 lovpriste Hamas-lederen Salah al-Aruri (som bor i Tyrkia) «den heltemodige innsatsen til Kassam-brigadene som kidnappet tre bosettere i Hebron».
I 2019 kåret MIFF-leserne Odd Karsten Tveit til den nordmann som har gjort nest mest for å skape det falske bildet av Israel i Norge, kun slått av Mads Gilbert. Det er på tide NRK-ledelsen erkjenner at Odd Karsten Tveit opptrer som en anti-israelsk aktivist, og ikke en journalist, skrev MIFF i en klage til NRK i mars 2014. I intervju med VG Helg i april 2014 innrømmet Tveit at balanse i hans dekning aldri var noe mål.
Likevel valgte NRK å bruke Tveit flittig også under Gaza-krigen et par måneder senere. En rekke innslag med Tveit bidro til at NRK fikk klager, flengende kritikk og enstemmig kritikk fra Kringkastingsrådet.
Hver gang NRK henter inn Tveit begraver de sin egen troverdighet. Det gjør også Kagge forlag når de får Tveit til å skrive om Midtøsten på denne måten.
