Klikk her for å bli medlem nå!

Kom til Nordic Israel Congress 10.-12. mai som fortsetter i stor fellesmarkering mot Israelhatet 12. mai.

En skolebok som får fram sannheten om Hamas: «alle jøder tillatte mål»

Alle tiders historie. (Foto: Cappelen Damm)
Historieboka «Alle tiders historie» er ikke alle tiders, men den er tross alt betydelig bedre enn mange andre skolebøker. Likevel må Cappelen Damm rydde opp i noen feil, viser MIFFs faktasjekk.

Analyse av skolebok

Tittel: Alle tiders historie. Fra de eldste tider til våre dager. VG 2-VG3.
Klassetrinn: VG 2 og VG 3
Forlag: Cappelen Damm
Forfattere: Trond Heum, Kåre Dahl Martinsen, Tommy Mum, Ola Teige
Språk: Bokmål
Utgitt: 2020, andre utgave, 5 opplag
Tema: Kapittel 8, Avkolonisering

Oppsummering

Historieboken Alle tiders historie for videregående skole har et kapittel om «Avkolonisering» som går over 28 sider. Avsnittet om Nord-Afrika og Midtøsten dekker 10 sider, og her er «Israel/ Palestina» hovedfokus på 6 av sidene.

I motsetning til Cappelen Damms online læreverk for ungdomsskolen, inneholder Alle tiders historie viktig info som Irans trusler om å utslette Israel og begrunnelse for hvorfor Israel ikke kan åpne grensene for millioner av etterkommere av 1948-flyktninger. Skoleboken forteller også at landområdet Palestina ble delt i to allerede i 1922, en opplysning vi ikke har sett i andre skolebøker.

Alle tiders historie inneholder noen feil og unøyaktigheter, men ikke så mange og alvorlige som vi har sett i andre skolebøker.

Det er viktige elementer ved konflikten som ikke er nevnt og som ville gitt elevene et bedre innsyn i det israelske narrativet.

  • Jødiske flyktninger fra arabiske land, som var flere enn arabere fra det som ble Israel.
  • Palestinske myndigheter avviser «kategorisk og absolutt» at Israel skal kunne forbli en jødisk stat.
  • Palestinske myndigheters glorifisering av vold, økonomiske belønning av terrorister og skolepensum for jihad og jødehat.
  • Den islamistisk motiverte motstanden mot den jødiske staten har eksistert helt siden 1920-tallet, og vokste seg særlig sterk etter opprettelsen av Israel i 1948. Det nevnes ikke at Iran en viktig sponsor og alliert med palestinske terrororganisasjoner.
  • Israels tilbaketrekning fra Gaza i 2005. Israels tilbud og/ eller aksept av forslag til fredsløsninger som ville gitt palestinerne en stat tilsvarende nettoarealet av Vestbredden og Gaza-stripen i 2001, 2008, 2014 og 2020.
  • Israels fire normaliseringsavtaler med Emiratene, Bahrain, Marokko og Sudan fra 2020 blir ikke nevnt med ett ord.

Cappelen Damms «Skolen» er et av de verste norske læreverkene MIFF har analysert, mens Alle tiders historie fra samme forlag er en av debeste.

Kommentar side for side

Side 569-570

Her er det tatt med viktige opplysninger som sjelden eller aldri er nevnt i andre skolebøker.

Alle tiders historie: «I 1922 delte de britiske makthaverne Palestina i to. Øst for Jordanelva ble Transjordan opprettet som en egen muslimsk stat under britisk kontroll. Området vest for elva beholdt navnet Palestina, og her skulle det nye jødiske hjemlandet etableres. Den muslimske befolkningen protesterte og hevdet de var blitt lovet hele Palestina som én selvstendig stat. Britenes svar var å begrense den jødiske innvandringen. I slutten av 1930-årene brøt det ut nye uroligheter, og denne gang forbød britene alle nykommere adgang.»

Selv om muslimske palestinere hadde fått mer enn 80 prosent av landområdene i Palestina utskilt i en egen stat, møtte de likevel det jødiske statsbyggingsprosjektet med vold. Det er denne avvisningen av den jødiske staten som fortsatt er det viktigste grunnlaget for konflikten.

Side 570

Et avsnitt gir en grei innføring i Theodor Herzl, men forfatterne skriver: «Hvor [den jødiske] staten skulle etableres, var lenge uavklart…»

Dette er feil. Det var gitt at sionistene, og særlig Herzl, ville ønske seg Palestina som hjemland. Noe annet var aldri aktuelt som langsiktig løsning. I den korte perioden jødisk bosetning i britisk-kontrollerte Uganda var aktuelt, var det som en akutt nødløsning fordi man ønsket å gi bosetning for jøder på flukt fra forfølgelse i Øst-Europa. Det var en løsning britene foreslo til sionistene i en periode da det ble stadig vanskeligere for jødiske flyktninger å få bosetning i England. Les mer i boken Theodor Herzl – A New Reading av Georges Yitzhak Weisz.

Alle tiders historie: «Holocaust førte deretter til bred internasjonal støtte for en egen jødisk stat. Få av de overlevende jødene orket å vende tilbake til de europeiske byene, landsbyene og gårdene der de hadde bodd før krigen.»

Dette er i beste fall et veldig uheldig ordvalg. Det var i få tilfeller spørsmål om jødene «orket» eller ikke, ofte var deres eiendommer fratatt dem og de hadde derfor ikke muligheter til å «vende tilbake». Dette gjaldt også for de norske jødene.

Alle tiders historie: «I 1947 vedtok FN at det skulle opprettes en jødisk og en palestinsk stat.»

Dette er feil. FN har ikke, og særlig ikke FNs generalforsamling, noe mandat til å vedta at stater skal opprettes. FN-resolusjon var et forslag, og forslaget var deling av det gjenværende mandatområdet vest for Jordan-elven i en jødisk og en arabisk del.

Avsnittet i resolusjonen som foreslår hvem som er stemmeberettiget i hver av statene viser hvordan situasjonen var i 1947: «Kvalifiserte stemmegivere fra hver stat i dette valget skal være personer over 18 år som er (a) palestinske innbyggere i staten; og (b) arabere og jøder som bor i staten, men som ikke er palestinske innbyggere, men, som før de avgir sin stemme, har undertegnet en intensjon om at de skal bli borgere av gjeldende stat.» Både jøder og arabere var altså «palestinere» i 1947.

Alle tiders historie: «Tostatsløsningen ble avvist av de arabiske landene, og det brøt ut kamper mellom jødene og palestinerne. 14. mai 1948 ble Israel dannet. Dagen er seinere blitt kalt Nakba, katastrofen, av palestinerne.»

Dette er korrekt, og er med på å få fram overfor elevene hvem som har avvist en tostatsløsning helt fra begynnelsen. Arabisk/ palestinsk side har avvist en tostatsløsning fram til i dag.

Beskrivelsen av de andre hendelsene i 1948 er også ellers nøkterne og korrekte, og mye mindre anti-israelske enn i andre skolebøker.

Side 570-571

Alle tiders historie har hele fire avsnitt om Suezkrisen i 1956, en oppmerksomhet som ellers ikke er vanlig i andre skolebøker. Tre politiske kart som viser situasjonen i 1949-1967, 1967 til 1973 og 1982 til 1994 får fram tydelig at Israel trakk seg ut av Sinai i bytte mot fred med Egypt.

Side 572

Alle tiders historie om hva som skjedde etter Seksdagerskrigen: «FN forlangte at Israel skulle trekke seg ut av de okkuperte områdene, men det nektet den israelske regjeringen.»

Dette er en feilaktig og ensidig gjengivelse av FN-resolusjon 242. For det første overses det at teksten krever tilbaketrekking av israelske styrker fra «okkuperte territorier» i ubestemt form, og ikke fra «de okkuperte territoriene».  Forskjellen er vesentlig og ikke tilfeldig. Den ble til etter hard tautrekking i FN hvor man var meget bevisst forskjellen. Man var bevisst at det var behov for å justere de våpenhvilelinjene som hadde vært i forkant av krigen. For Vestbreddens del ble våpenhvilelinjen kalt «den grønne linje» og våpenstillstandsavtalen fra 1949, artikkel 5 punkt 2 slår fast at den ikke var en grense, verken politisk eller territoriell.

Som et ledd i fredsavtalen mellom Israel og Egypt i 1979 trakk Israel seg ut fra Sinaihalvøya, som alene utgjorde ca 90 prosent av de okkuperte områdene fra 1967. Som kjent trakk Israel seg også ut fra Gaza i 2005, og har dermed langt på vei oppfylt sine viktigste forpliktelser i res. 242.

Dessverre har den palestinske/arabiske siden fullstendig unnlatt å oppfylle sine forpliktelser, som blant annet er «opphør av alle krav og tilstander av fiendtlighet og respekt for og anerkjennelse av suverenitet, territoriell integritet og politiske uavhengighet av enhver stat i området, og deres rett til å leve i fred innenfor sikre og anerkjente grenser, fri fra trusler eller maktbruk

De palestinske selvstyremyndighetene (PA) har siden Oslo-avtalen systematisk bygget en kultur av hat og vold mot jøder og staten Israel ved bruk av massemedia, skolevesen og moskéer, der Israel blir omtalt som «okkupert Palestina», jødenes historiske tilknytning til landet blir benektet, og terrorister med jødisk blod på hendene blir fremstilt som rollemodeller og forbilder for den oppvoksende slekt.

I en egen bolk på tre avsnitt drøfter forfatterne om Israel hadde rett til å gå til forkjøpskrig under Seksdagerskrigen. Etter å ha gitt en ganske bra og utfyllende liste over aggresjon fra Egypt og Syria, skriver forfatterne følgende:

Alle tiders historie: «Jurister som er uenige i den israelske tolkningen, sier at dette ikke var en forkjøpskrig, men derimot et preventivt angrep, det vil si et angrep som gjennomføres før en fiende er så sterk at en krig er umulig å vinne. Det er ulovlig.»

Professor Carl August Fleischer gjorde i boken «Hovedpunkter i Folkeretten» veldig klart hvorfor Israels selvforsvarsaksjon mot Egypts flyvåpen 5. juni 1967 var lovlig etter folkeretten. Retten til selvhevdelse, som alle nasjoner har etter folkeretten, er først og fremst en rett til selvforsvar mot væpnet angrep. «Dette er det samme som nødverge i intern rett», skriver Fleischer.

Alle tiders historie: «Sammen med USA forhandlet de to partene [Israel og Egypt] seg fram til en fredsavtale som skulle gi palestinerne en begrenset form for selvstyre. Men avtaleteksten sa ikke noe om hvordan dette skulle skje. Dessuten vokste det fram stadig nye israelske bosettinger på palestinsk område. Det tydet ikke på at Israel tok løftet om selvstyre alvorlig.»

Det er rammeavtalen inngått mellom Egypt og Israel i 1978 som nevner «autonomi» for innbyggerne i Gaza og Vestbredden, ikke fredsavtalen fra 1979.

Rammeavtalen kunne ikke si noe i detalj om hvordan dette skulle skje, da enigheten besto i at det skulle avklares i forhandlinger. Det var dette Israel inngikk i etter Madrid-konferansen i 1991 og videre i Oslo-prosessen.

De israelske bosetningene trenger ikke være noe hinder for at palestinerne får selvstyre. Det er palestinsk motvilje mot å anerkjenne Israel som en jødisk stat som har hindret en løsning med to stater for to folk, ikke fakta på bakken. Palestinerne utgjør en overveldende demografisk majoritet på 82 prosent av landarealet til Vestbredden. 60 av de 126 israelske bosetningene er bebodd av mindre enn tusen mennesker, totalt 28.000 israelere. 51 av de bosetningene har et innbyggertall mellom tusen og fem tusen, totalt 114.000 israelere.

De 15 gjenstående bosetningene er de som i Israel blir omtalt som bosetningsblokker. Sammen med Øst-Jerusalem utgjør disse bosetningsblokkene bare fire prosent av arealet på Vestbredden. De ligger i all hovedsak langs våpenhvilelinjene fra 1949 (som feilaktig blir omtalt som 1967-grensene). Det er bred konsensus i Israel om å beholde disse få prosentene av Vestbredden og tilby erstatningsområder til palestinerne (slik Ehud Olmert gjorde i 2008 og Trump-visjonen la opp til i 2020).

Palestinerne fikk selvstyre under Oslo-prosessen, og har hatt det nå i 30 år. Det tyder på at Israel tok løftet alvorlig. I 2005 trakk Israel seg fullstendig ut av Gaza-stripen.

Skoleboka bruker uttrykket «palestinsk område», som om det er gitt at Vestbredden og Gaza-stripen er «palestinsk». Disse områdene inngikk i det britiske mandatområdet som Folkeforbundet ønsket skulle tilrettelegges for tett jødisk bosetning og bli et jødisk nasjonalt hjemland. Statusen til områdene må avklares i forhandlinger, og å omtale dem som «palestinske» forskutterer resultatet av disse forhandlingene. Under Oslo-prosessen fikk palestinerne selvstyre på deler av Vestbredden, og fra 2005, hele Gaza.

Alle tiders historie: «For å stanse angrepene [fra palestinske geriljagrupper] invaderte israelske styrker Libanon i 1982. Etter kort tid hadde de okkupert hovedstaden Beirut. I utkanten av byen var det to store palestinske flyktningleirer, Shabra og Shatila. Mens israelske soldater bevoktet leirene, gikk kristne militsgrupper til angrep på flyktningene og massakrerte et stort antall. Nøyaktig hvor mange er aldri blitt fastslått, men anslagene varierer mellom 800 (israelske kilder) og 3300 (palestinske kilder).»

Det ble begått en lang rekke massakrer under borgerkrigen i Libanon, men forfatterne viderefører en norsk tradisjon om utelukkende å fokusere på Sabra og Shatilla-massakren. Likevel er det bra at de får fram at falangister begikk massakren, fordi omtalen ofte blir gitt som om Israel alene var ansvarlig. Libaneseren som ledet Sabra og Shatilla-massakren ble senere medlem av Libanons parlament. Ingen av gjerningsmennene ble straffet. Det er ingen opptatt av, når man bare kan fordømme en israelsk leder som kanskje kan kritiseres for ikke å ha stanset drapene raskt nok, skrev MIFF i 2014. For en grundig behandling av Sabra og Shatilla, les også arkivartikkelen fra 2002.

573

Her er tre avsnitt under overskriften «PLO, Hamas og Hizbollah». Det kommer fram at PLOs grunnlagsdokument slo fast at «Israel ikke hadde noen rett til å eksistere» og at Hamas «avviste alle former for samarbeid eller avtaler med Israel». Forfatterne skriver også om Hamas: «Konflikten med Israel ble sett på som jihad, arabisk for hellig krig. Alle former for våpen var tillatt, og alle jøder tillatte mål.»

574

Alle tiders historie under avsnittet om Oslo-avtalene på 1990-tallet: «Israel hadde okkupert Øst-Jerusalem under seksdagerskrigen. Israelske politikere på høyresiden ville at bydelen skulle innlemmes i Israel og bli en del av Jerusalem som Israels nye hovedstad.»

Dette er feil. En erklæring om Jerusalem som Israels hovedstad ble vedtatt i Knesset allerede 23. januar 1950. Her ligger Knesset, Israels høyesterett, kontoret til Israels statsminister og de fleste departementer. Øst-Jerusalem ble annektert (innlemmet) av Israel i 1980, altså lenge før Oslo-prosessen.

Alle tiders historie: «Når det gjaldt flyktningene, var den israelske holdningen klar: Å la dem vende tilbake var utenkelig. Stedene de kom fra, fantes ikke mer, dessuten ville et stort antall arabere utvanne Israels jødiske identitet.»

Forfatterne skal ha ros for å ta med dette viktige poenget, som ellers ikke er nevnt i de fleste andre skolebøker. Det avgjørende er ikke at stedene ikke finnes mer, men at stedene er overtatt av jødiske flyktninger, især jødiske flyktninger fra arabiske land.

575

Alle tiders historie er en av få, kanskje den eneste, skoleboken fra de siste årene som får fram Irans fiendskap mot Israel. «I utenrikspolitikken spilte hatet mot ‘den store satan’ (USA) og ‘den lille satan’ (Israel) en stor rolle.» Også ayatollahenes atomambisjoner blir nevnt: «I nyere tid har rapporter om at Iran er i ferd med å utvikle atomvåpen, skapt frykt i flere av nabolandene og ikke minst i Israel, som iranske ledere flere ganger har sagt må utslettes.»


Kan du hjelpe på én eller flere måter?

  1. Bli medlem (fyll ut skjemaet under)
  2. Gi en gave til MIFFs informasjonsarbeid for Israel.
  3. Bestill MIFFs bøker – passer veldig godt som gave både til Israel-venner og folk som er kritiske til Israel.
  4. Bestill flyers med israelernes beste argumenter til utdeling.

Denne artikkelen kan du lese gratis på grunn av over 13.000 MIFF-medlemmer og andre frivillige givere. Men vi trenger støtte fra mange flere nå!

Gi gave her eller Vipps 39881

Bli medlem ved å fylle ut skjemaet under og trykk «send»!

Gi en gave til MIFFs arbeid for Israels sak

Med noen få klikk kan du gi med mobilen din.

0

Your Cart