Klikk her for å bli medlem nå!

Kom til Nordic Israel Congress 10.-12. mai som fortsetter i stor fellesmarkering mot Israelhatet 12. mai.

Under overskriften «Ulike fortellinger» kommer en gjennomgående ensidig fortelling

Skjermdump av Aktørs artikkel om Israel.
Fagbokforlagets online læreverk for tiendeklassinger inneholder en serie feil og er gjennomgående ensidig i sin framstilling.

Analyse av skolebok

Tittel: Aktør
Klassetrinn: 10
Forlag: Fagbokforlaget
Forfattere: Kjersti Dybvig, Julie Ane Ødegaard Borge, Erlend Eidsvik, Espen Helgesen, Hege Christine Sørensen Isaksen, Gidske Leknæs Andersen
Språk: Bokmål
Tema: Kampen om historien
Artikkeltittel: Ulike fortellinger om Israel

Oppsummering

Kapittelet «Ulike fortellinger om Israel» i Aktør er en artikkel på ca. 1400 ord under temaet «Kampen om historien».

Men det er ikke ulike fortellinger om Israel som blir servert til elevene, men en svært ensidig, israel-kritisk fortelling forringet av feil og anakronismer. Palestinernes situasjon blir beskrevet med propagandistisk språkbruk.

Ensidigheten skapes også ved at perspektiver som kan skape mer forståelse for israelernes situasjon blir systematisk utelatt. Her er bare noen eksempler på det som ikke nevnes:

  • Jødiske flyktninger fra arabiske land, som var flere enn arabere fra det som ble Israel.
  • Palestinske myndigheter avviser «kategorisk og absolutt» at Israel skal kunne forbli en jødisk stat.
  • Palestinske myndigheters glorifisering av vold, økonomiske belønning av terrorister og skolepensum for jihad og jødehat.
  • Den islamistisk motiverte motstanden mot den jødiske staten har eksistert helt siden 1920-tallet, og vokste seg særlig sterk etter opprettelsen av Israel i 1948.  Heller ikke nevnes at den islamske republikken Iran er Israels hovedfiende og en viktig sponsor og alliert med palestinske terrororganisasjoner. Verken Hamas eller Hizbollah nevnes.
  • Israels tilbaketrekning fra Gaza i 2005.
  • Israels tilbud og/ eller aksept av forslag til fredsløsninger som ville gitt palestinerne en stat tilsvarende nettoarealet av Vestbredden og Gaza-stripen i 2001, 2008, 2014 og 2020.
  • Israels fire normaliseringsavtaler med Emiratene, Bahrain, Marokko og Sudan fra 2020, heller ikke fredsavtalene med Jordan og Egypt.
  • Oslo-prosessen (eller noen form for fredsprosess).

Kommentar avsnitt for avsnitt

Aktør innleder med tre avsnitt om jødehatets historie i Europa og nazistenes jødeforfølgelser. Deretter følger noen avsnitt der det blir tegnet en kontrast mellom to jødiske bevegelser i første halvdel av 1990-tallet (sionistene og de marxistisk orienterte Bund). Dette er en vinkling som vi ikke har sett i andre skolebøker.

Aktør: «I Europa var jødene splittet i synet på framtiden sin i Europa etter 1945. To sentrale sekulære grupper sto mot hverandre, sionister og Bund-tilhengere. I tillegg var det både religiøse og sekulære jøder som ønsket å bli i Europa uten at de hadde en tilknytning til noen av disse ideologiene.»

Dette er i beste fall upresist. Før andre verdenskrig var jødene i Europa splittet, men etter 1945 var oppslutningen om Bund-ideologien i betydelig grad svekket. Aktørs forfattere bekrefter dette, når de noen avsnitt senere skriver: «Så etter andre verdenskrig fikk sionistenes holdning stor oppslutning.»

Aktør: «Etter andre verdenskrig skulle en kanskje trodd at alle Europas ledere skulle si: Selvsagt skal jødene være trygge her! Vi skal beskytte dem og gi dem de samme rettighetene som alle andre. Vi lover at dette folkemordet aldri skal glemmes, og aldri gjentas. Men de sa ikke det. Tvert imot. De ville nesten ikke snakke om det. De ville faktisk helst glemme det. Og folkemordet ble bare omtalt i noen små bisetninger i historiebøkene, hvis det ble nevnt i det hele tatt.

Så i stedet for å støtte politiske endringer for jødiske europeere ga europeiske ledere støtte til opprettelsen av staten Israel. Dette hadde de motsatt seg helt siden britene koloniserte Palestina i 1918, men nå endret de standpunkt. Israel skulle være en slags erstatning for det brutale marerittet jødene gjennomlevde under nazismen. Men en kan også tolke det som en fortsettelse av de antisemittiske holdningene; Europa og USA ønsket ikke jødiske borgere. Israel ble løsningen. Og ingen europeiske eller amerikanske ledere ønsket nå å problematisere Israels utgangspunkt og politikk: at en stat for jøder nødvendigvis måtte diskriminere andre borgere. Og at okkupasjon av andres land nødvendigvis måtte føre til konflikt.»

Det stemmer at Holocaust fikk lite oppmerksomhet de første tiårene etter andre verdenskrig. Men europeiske ledere hadde uttrykt støtte om opprettelse av et jødisk nasjonalt hjemland allerede på 1920-tallet da de ga britene mandatmyndighet overfor Palestina. I 1922 ga også USA sin støtte til Balfour-erklæringen, og Kongressen støttet Palestina-mandatet som er forankret i Versailles-traktaten og FN-pakten artikkel 80. Det blir derfor feil å framstille det som om vestlig støtte til opprettelsen av staten Israel oppstod etter 1945.

Dessverre bøyde Storbritannia av for arabisk press og vold i motstand til etableringen av et jødisk nasjonalt hjemland. I 1939 gikk den britiske regjering inn for en énstatsløsning for sitt mandatområde Palestina. I de to foregående tiår hadde væpnet arabisk motstand presset London til å gå bort fra de internasjonale løftene om å opprette et nasjonalt jødisk hjemland i Palestina.

Mindre enn fire måneder før krigsutbruddet i Europa vedtok det britiske parlamentet en grense på jødisk innvandring på 15.000 i året de neste fem årene. Deretter skulle det arabiske flertallet få avgjøre om det var lov med mer jødisk innvandring. Man trenger ikke å være ekspert for å forstå hvor åpne grensene ville blitt for jødisk innvandring den dagen de lokale araberne kunne bestemme.

Men det var ikke bare de britiske mandatmyndighetene og araberne i området som ikke ville åpne grensene for jøder på flukt fra nazistenes økende forfølgelse. I juli 1938 deltok 32 land og 39 organisasjoner på en konferanse i Évian i Frankrike om det jødiske flyktningproblem. Det eneste landet som åpnet for å motta et større antall jøder var Den dominikanske republikk (en begrenset bosetning på noen få tusen kom ikke i gang før krigen for alvor raste i Europa). «Verden synes delt i to – et sted hvor jøder ikke kan bo og et sted hvor jøder er nektet adgang,» skal den sionistiske lederen Chaim Weizmann ha sagt.

Den samme uviljen som resten av verden hadde mot å ta imot jøder på flukt, hadde vi også i Norge. Etter Krystallnatten i november 1938 (omkring 100 drepte jøder, 30.000 sendt i konsentrasjonsleir, 1000 synagoger påtent og 7000 jødiske forretninger ødelagt eller skadet) beklaget avisen Nationen at tyske jøder daglig «strømmet» til Norge og ville skape et «uhyggelig jødeproblem», for i Norge var det allerede jøder i «betydelige mengder», skrev avisen.

Jødisk innvandring – enten det var til Palestina eller til noen andre områder – ville skape problemer der det ikke eksisterte noen fra før, det var den gjengse holdningen i de toneangivende kretser i Norge i 1930-årene. Også Arbeiderpartiet gikk den gang inn for såkalt assimilering. Jødene måtte pent finne seg i å bli boende der de bodde, selv om det brant rundt dem.

Jødene hadde blitt gitt utsikter fra europeiske land om støtte til et jødisk nasjonalhjem lenge før andre verdenskrig. Folkeforbundet formaliserte dette enstemmig allerede i juli 1922, mens Adolf Hitlers unge nazister enda var begrenset til ølkjellere i München. Europas dårlige samvittighet burde først og fremst vært at ikke en klarere, praktisk og politisk støtte ble gitt til en jødisk stat i området tidligere – før krigen.

Aktørs forfattere skriver at «Europa og USA ønsket ikke jødiske borgere». Det stemmer at ingen land viste vilje til å gi jøder i større antall en ny framtid etter andre verdenskrig. Det samme gjaldt Norge. Først da Det Jødiske Verdensforbund sendte en forespørsel, åpnet regjeringen 12. februar 1946 for å slippe inn 200-300 jøder i Norge. Men det ble stilt vilkår om at flyktningene måtte være til nytte i Norge. De som skal «gis innreisetillatelse er fagfolk på forskjellige områder hvor vi har mangel på arbeidskraft og under forutsetning av at de selv kan løse boligspørsmålet i forståelse med de jøder som allerede er bosatt i Norge,» heter det i regjeringsvedtaket som Hilde Henriksen Waage gjengir i sin bok Da staten Israel ble til.

I september 1947 ble det totale antallet jøder Norge var villig til å motta økt til 600, men betingelsene ble også skjerpet. Innreisetillatelse kunne bare bli gitt «etter politisk og politimessig prøving, samt at vedkommende kan og vil arbeide».

Maksimalt 600 jøder var Norge altså villig til å motta, men bare dersom de var slik at vi kunne ha nytte av dem! Skulle resten av Vest-Europa tatt imot relativt like få jødiske flyktninger, ville det i høyden løst situasjonen for noen få titalls tusen jøder. Både det tragisk lave tilbudet og betingelsene den norske regjering satte, bekreftet de tydelige signal som også kom fra andre land: De hjemløse jødene som overlevde krigen ble ikke gitt noen utsikter til en verdig framtid i Europa – kontinentet hvor de hadde bodd i århundrer.

Noen i Arbeiderbevegelsen så heldigvis hvor dette gikk. Arbeiderbladet, som på det tidspunkt fortsatt var skeptisk til en jødisk statsdannelse i Palestina, innrømmet i en lederartikkel i slutten av september 1946 at man ikke lenger hadde lov til å avvise en jødisk stat «dersom en samtidig nekter å åpne dørene til andre land for de hjemløse jødene i flyktningebyene og ruinbyene i Europa».

Var det dårlig samvittighet som fikk de europeiske land, med unntak av Hellas som stemte imot og Storbritannia som avstod, til å støtte at det britiske mandatområdet skulle bli delt så jødene som hadde overlevd krigens redsler fikk et lite område hvor de kunne styre seg selv? Sitatet fra Arbeiderbladets leder vitner i hvert fall ikke veldig sterkt om det. Jeg vil på ingen måte utelukke at dårlig samvittighet var en del av bildet, men kanskje støtten fra europeiske land – etter at seks millioner jøder var drept på kontinentet – i større grad kom fordi regjeringene hadde motvilje mot å bosette jødene i sine egne land? Les mer i artikkelen Ble Israel opprettet på grunn av dårlig samvittighet?

Det stemmer ikke at «en stat for jøder nødvendigvis måtte diskriminere andre borgere». Det finnes en rekke nasjonalstater som ikke diskriminerer andre borgere, det gjelder også Israel hvor arabere og andre minoriteter er like for loven. Araberne har i tillegg den fordel at de slipper vernepliktstjeneste.

Jødene gjorde private oppkjøp av land i området lenge før andre verdenskrig, og også før britene tok kontroll over området fra det osmanske riket i 1917. Helt fra midten av 1800-tallet var jødene den største etniske gruppen i Jerusalem. Det blir derfor feil å omtale dette som «okkupasjon av andres land». Fra 1920-tallet ble jødene i mandatområdet Palestina utsatt for voldelige kampanjer, noe som intensiverte seg i perioden 1936-1939 og enda mer fra høsten 1947. Denne terroren og volden kom før Israel ble opprettet og før «okkupasjonen av andres land». At Israel vant landområder i selvforsvar er slik som grenser er blitt opprettet og endret utallige ganger gjennom verdenshistorien. Hvis man skulle lagt forfatternes logikk til grunn, ville det med en slik tankegang vært konflikter over alt – for i store deler av verden bor ulike etniske grupper i det som tidligere var «andres land».

Aktør: «Da britene koloniserte Palestina i 1918, bodde det allerede flere jøder her. De hadde emigrert fra Europa, og rundt 5 % av disse jødiske emigrantene var sionister ifølge den israelske historikeren Ilan Pappe. Det var først og fremst forfølgelse og undertrykkelse i Øst- og Sentral-Europa som hadde fått dem til å emigrere, og de var alle inspirert av tanken på en egen jødisk stat. Så emigrantene begynte å kjøpe opp nye landområder, samtidig som flere europeiske jøder bosatte seg her. Og Storbritannias utenriksminister, Arthur Balfour, lovet samtidig den sionistiske bevegelsen en egen selvstendig stat i Palestina, noe som var det første diplomatiske gjennombruddet for sionistbevegelsen. Men britene lovet samtidig arabiske ledere eierskap til landet, så mellomkrigstiden i Palestina var preget av generalstreiker og voldelige sammenstøt mellom briter og sionister, briter og palestinerne samt sionister og palestinere.»

Her er det en salig blanding av feil og ufullstendig framstilling. Det er vanskelig å se hvordan alle kunne være inspirert av tanken på en egen jødisk stat, mens bare 5 prosent var sionister (som nettopp var kjennetegnet av tanken og ønsket om en egen jødisk stat).

Palestina-mandatet innebar blant annet at britene nettopp ikke ble innsatt som en kolonimakt, men skulle styre området til befolkningen var blitt moden for selvstyre. Britene koloniserte ikke området, og hensikten er nok å beskylde Israel for å være en kolonimakt, hvilket er en fullstendig ny bruk av ordet. Det er feil når det påstås at britene lovet bort landområdet til arabisk eierskap. Påstanden bygger på Sykes-Picot-avtalen som sier noe annet. Dessuten var det en avtale om fordeling av interessesfærene mellom England og Frankrike, ikke løfte overfor araberne. Løftet overfor araberne kom som resultat av Folkeforbundets arbeide under Versailles-traktatene og araberne fikk godt betalt med en haug arabiske stater. 

Mange av jødene som bodde i Palestina i 1918 hadde bodd der i mange generasjoner, det hadde alltid vært en jødisk tilstedeværelse i landet. Alle jødene hadde heller ikke kommet fra Europa, noen hadde også kommet fra arabiske land og andre steder.

Det er riktig at mange jøder kom til området som flyktninger. Dette svekker den anti-israelske framstillingen, som vi ser senere i artikkelen, av Israel som en kolonimakt.

I kjølvannet av den jødiske innvandringen, kom det på 1920-, 1930- og 1940-tallet også en stor arabisk innvandring. Derfor er det mange «palestinere» som ikke har dype historiske røtter til området, men det var arabere (og andre) som flyttet inn i det britiske mandatområdet for å få del i tryggheten og den relative økonomiske velstanden som ble skapt av britisk kontroll og jødisk landbruks- og næringsutvikling. 

Palestinerne i mellomkrigstiden var både jøder og arabere som bodde i det britiske mandatområdet. Faktum er at de fleste jøder aksepterte å bli definert som palestinere, mens de aller fleste arabere i området definerte seg selv som arabere. Derfor kunne man, så sent som i desember 1945, få overskrifter i New York Times som «Arabere skal boikotte palestinske varer». Det var arabere som ville boikotte jødiske varer. Det er derfor en anakronisme når forfatterne skriver om sammenstøt mellom sionister og palestinere.

Ilan Pappe er ikke bare historiker, men også en Israel-kritisk propagandist.

Aktør: «Mellom 1882 og 1940 hadde en halv million jøder bosatt seg i Palestina. Området var da fremdeles under britisk kontroll, men i 1947 vedtok FN en plan for deling av Palestina, der jødene skulle få en tredel, araberne en tredel, og der området rundt Jerusalem skulle bli en internasjonal sone. Denne planen fikk bred støtte i Europa, men ble avvist av araberstatene. Allikevel ble Israel opprettet 14. mai 1948, og landet ble straks anerkjent av en rekke stater, deriblant Sovjetunionen og USA. Men straks oppsto en krig med de arabiske naboene, noe som førte til at Israel utvidet sitt landområde til å bli 22 % større enn det FN hadde tildelt dem. Hva som egentlig skjedde i denne krigen, er israelske historikere uenige om. De sionistiske historikerne og «nye» israelske historikere forteller hver sin versjon, der de «nye» historikerne ligger tettere opp til den palestinske versjonen.»

FNs delingsforslag la opp til at araberne fikk 42 prosent og jødene 56 prosent av det britiske mandatområdet, ikke en tredel hver, slik forfatterne skriver. Jerusalem og Betlehem som ble foreslått som en internasjonal sone utgjorde bare 2 prosent.

Finnes det bare én palestinsk versjon av hva som skjedde i 1948? Vi skulle anta at ikke bare israelske, men også palestinske historikere, har ulike perspektiver.

Krigen oppstod ikke bare i løse løften etter at Israel erklærte seg uavhengig. Lokalt i mandatområdet hadde krigen rast allerede etter at araberne gikk til angrep etter FNs delingsforslag i november 1947, og arabiske land intensiverte krigen med full invasjon i mai 1948.

Aktør i bildetekst til kart: «FNs delingsplan av 1947, som vedtar opprettelsen av Israel, er, for araberne, i realiteten en annektering av palestinske landområder. Dette fører til krig.»

Betegnelsen «de palestinske områdene» oppstår først på 1990-tallet, da Oslo-avtalene definerer flere områder (Gaza og de store arabiske byene på Vestbredden) som selvstyrte under palestinske selvstyremyndigheter.

Selv om Palestina ble et mandatområde, oppstod ikke benevnelsen av folkegruppen palestinere umiddelbart. Folkeforbundet eksisterte fra 1920 til 1946, men det er ikke noen dokumenter som nevner palestinerne. Befolkningen i det aktuelle området ble i Folkeforbundets dokumenter omtalt som «jøder» og «arabere». Første gang FN brukte uttrykket «folket av Palestina» var høsten 1969. Les mer på temasiden Palestina.

Aktør: «Statsdannelsen ble derfor starten på et politisk problem. Okkupasjon eller kolonisering? Det går kanskje ut på det samme. Sju hundre tusen palestinere ble fordrevet eller måtte flykte da Israel ble etablert i 1948. Dagen 15. mai kalles Nakba-dagen, og for mange palestinere, som fremdeles blir fordrevet fra nye områder der israelske bosettere etablerer seg, er denne dagen enda ikke slutt.»

Har forfatterne av aktør problematisert noen av de andre mange statsdannelsene etter første og andre verdenskrig?

Jødene utgjorde omtrent 2 prosent av befolkningen i arabiske land før 1948. Etter den tid er nær sagt alle jøder frosset og drevet ut av arabiske land, mange ble fratatt sin livskapital i flukten, og de fleste har fått en ny framtid i Israel. Antallet jøder i arabiske land har gått ned fra ca. 1 million til under 5.000, og fortsatt pågår det flukt fra de få landene hvor det er noen jøder igjen. Flukten av kristne ut fra arabiske land de siste to tiårene er på mange måter parallell med flukten av jøder på 50- og 60-tallet.

Israel areal er mindre enn 0,2 prosent av arealene til «den arabiske verden». Jødene har røtter i Midtøsten og Nord-Afrika i flere tusen år før araberne startet sine erobringer (kolonisering?) på 600-tallet. Når en minoritet som har levd under muslimsk undertrykkelse og diskriminering i flere århundrer vinner tilbake kontroll over et lite landområde hvor deres religion og kultur ble født, er det ikke kolonisering. Når arabiske land har nektet jødene et trygt liv og en god framtid der de tidligere bodde, er det rett og rimelig at en tidligere minoritet på 2 prosent har fått suverenitet over 0,2 prosent av landområdene.

Av alle de store flyktninggruppene fra tiårene etter andre verdenskrig er det bare palestinerne som fortsatt sitter i leirer. Flyktningene fikk først nødhjelp, og deretter var hovedregelen ny permanent bosetning i området de flyktet til eller i et tredje land. Det samme vil løse problemet for palestinerne. De må enten få bosetning og alle rettigheter i de arabiske land hvor de er spredt, i en framtidig palestinsk stat eller i tredje land. Å pleie dere flyktningstatus bidrar ikke til å løse noe problem, men videreføre det. Les mer på temasiden Hvorfor etterkommere av palestinske flyktninger ikke har rett til å vende tilbake.

Sionismen var først og fremst ment for at jøder skulle ha sitt eget land for alle de jødene som allerede bodde der og for dem som hadde holdt tilknytningen til Israel/Zion ved like i utlendighet. Det er altså tale om en tilbakevending og ikke, som kolonialisme er, tale om fremmede makter som tiltar seg herredømmet over annet land, gjerne langt borte fra sitt eget. At de europeiske jødene hadde utspring fra europeisk kultur, teknologi osv og så seg som fakkelbærere for velstand, vitenskapelige fremskritt mv for alle inn i et område som lå langt tilbake når det gjaldt levekår osv, gjør ikke sionismen til et bosetter-kolonialistisk prosjekt.

Aktør: «Og mens israelske myndigheter ønsker at palestinerne skal glemme historien sin, blir palestinerne daglig minnet om de fatale og umenneskelige forholdene som denne statsdannelsen påførte dem. De hverken kan eller vil glemme. Derfor vedtok det israelske parlamentet i 2011 at det ikke skulle gis støtte til noen arrangement til minne om Nakba-dagen. Det er heller ikke lov for lærere å snakke om dette i israelske klasserom.»

Det er uklart hvilke kilder forfatterne har på påstanden om at «israelske myndigheter ønsker at palestinerne skal glemme historien sin». Palestinsk historie er også en del av undervisningen i israelsk skoleverk.

Palestinernes situasjon blir beskrevet med propagandistisk språkbruk. FNs levekårsindeks (Human Development Index, HDI) forteller en annen historie. Her har palestinerne hatt en klar økning i HDI i perioden 2004 til 2021. I 2021 var gjennomsnittlig HDI-indeks på verdensbasis på 0,722 poengFlere av regionene i de palestinske selvstyremyndighetene ligger over dette nivået  – Salfit, Ramallah, Al-Bireh og Jeriko på 0,727 og Jenin, Tubas, Tulkarm, Nablus og Qalqilya på 0,723. Øst-Jerusalem ligger like under det globale gjennomsnittet (0,721). Også regionene med lavest levekår, Gaza by og Nord-Gaza (0,699) har hatt en klar vekst fra 2004 (da var nivået 0,638).

Aktørs forfattere gjengir den såkalte Nakba-loven fra 2011 feil. Loven åpner for at finansministeren kan tilbakeholde statlige støttemidler til statsfinansierte organisasjoner som 1) avviser staten Israels rett til å eksistere som en jødisk og demokratisk stat, 2) oppvigler til rasisme, vold eller terror, 3) støtter væpnet konflikt eller terrorhandlinger mot staten Israel, 4) betegner Israels uavhengighetsdag som en sørgedag eller 5) vandalisme mot eller vanære av flagget eller andre statssymboler. Det er nok ikke stor entusiasme i noen demokratier for å gi fellesskapets penger til tilsvarende fiendtlig aktivitet mot landet.

Det stemmer ikke at det finnes noe forbud mot å snakke om 1948 og den palestinske flyktningtragedien i klasserommet. Tvert imot finnes det en historiebok for 11/12-klasse med tittelen Uavhengighet og Nakba. På bokens forside er det et bilde av palestinske flyktninger. Også flere andre historiebøker nevner Nakba og konsekvensene palestinerne opplevde i 1948. Det har vært en økende oppmerksomhet på palestinske opplevelser og det palestinske narrativet de siste tiårene, skriver IMPACT-se i en omfattende rapport fra september 2022.

Aktør: «Selv feirer israelerne hvert år Tisha B’Av, dagen da tempelet i Jerusalem ble ødelagt og jødene ble drevet på flukt av romerne. Det skjedde for to tusen år siden. Og helt siden den gangen har de ønsket å komme tilbake.

Hvorfor er det lov for israelerne, men ikke for palestinerne, å ønske seg tilbake til landet sitt, spør den jødiske redaktøren og forfatteren Peter Beinart. Og den palestinske poeten Mahmoud Darwish understreker denne viktige forskjellen på jødisk og palestinsk eksil til en israelsk journalist: Dere skapte vårt eksil, vi skapte ikke deres.»

For det første: Tisha B’Av er ikke noe man «feirer», men en fastedag (25 timer) hvor man sørger.

Sionister går sterkt imot at de arabiske flyktningene fra 1948 (palestinaflyktningene) skal ha noen rett til å «vende tilbake» til Israel etter så lang tid. Men samtidig går de inn for at jødene har rett til å «vende tilbake» til sitt gamle hjemland etter mer ca. 1900 års fravær. Det er lite logisk, mener kritikere.

Når MIFF skal svare på dette, kan svarene deles i tre hovedgrupper:

  1. a) Jødene har vært behandlet som fremmede både i arabiske landog Europa. Etter en periode der det var bedre i Vest-Europa, er jødehatet nå i ferd med å gjøre situasjonen uholdbar for jøder igjen her i Europa. Det at jødene gjennom århundrer har vært fremmede der de bodde, gjør at de har et større behov for en egen stat enn andre folk.
  2. b) I forlengelsen av dette: Jødene er frosset ut og til dels direkte jaget fra hele den arabiske verden. Det gir dem også rett til et land som alltid står åpent for dem i det tidligere arabiske området.
  3. c) Gjennom sin religion har jødene en mye sterkere tilknytning til sitt land enn andre folk har til sitt. Det er derfor naturlig at det landet de måtte få, var deres fedres gamle land. Dette kravet blir styrket av at jødene er blitt behandlet som fremmede i like stor grad i Det hellige landsom i den arabiske verden ellers.

Nordmenn har flyttet til mange land de siste århundrene, flest antakelig til USA. Etter to-tre generasjoner er de ekte amerikanere. De kjenner til sine norske «røtter», kanskje kan de si «lutefisk», kanskje tar de en ferietur til Norge. Men USA er deres hjemland, det er der de hører til. Etter som generasjonene går, vil båndene til Norge rimeligvis bli svakere og svakere.

Jødene var borte fra sitt land i århundrer (selv om det riktignok hele tiden bodde jøder i landet). I utlendigheten forsøkte de alt, fra ghettoer hvor de strengt holdt seg til sin religion og til full assimilering i Tyskland på 1920- og 30-tallet. Det sistnevnte endte, som vi vet, i gasskamrene. Jødene har alltid vært diskriminert og forfulgt utenfor sitt eget land.

Jødene har derfor en langt sterkere tilknytning til sitt land enn andre folk har. Jødene er fremmede andre steder selv etter generasjoner. Det er ikke nordmenn og andre.

Jødenes historie både i Europa og i arabiske land viser at jødene må ha en stat hvor de kan være frie og styre sin egen skjebne. Det er bakgrunnen for at jødene har fått, og må ha, et ørlite område (Israel er mindre enn Nord-Trøndelag fylke).

De orientalske jødene, som hadde bodd i den arabiske verden i lang tid, utgjorde ca. 2 % av befolkningen i det arabiske området. Ørlille Israels areal utgjør snaut 0,2 % av det arabiske området. Jødene har derfor heller fått for lite enn for mye.

Summen av disse argumentene gir, etter vår oppfatning, Israel et meget solid grunnlag i forhold til rettferdigheten. Les mer på temasiden Hvorfor etterkommere av palestinske flyktninger ikke har rett til å vende tilbake.

Ingen hindrer palestinerne i å «ønske seg tilbake til landet sitt», men så lenge de holder fast på det maksimalistiske kravet om å flytte minst 7 millioner arabere inn i Israel (og dermed gjøre verdens eneste jødiske stat arabisk og muslimsk) vil de ikke få noen løsning. Alle de jødiske partiene i Knesset står samlet i avvisningen av «rett til å vende tilbake», også de mest venstreorienterte partiene som ellers vil gjøre vidtrekkende innrømmelser overfor palestinerne.

Ingen av de andre flyktninggruppene fra tiårene etter andre verdenskrig har fått noen tilbakevendingsrett. Ta Kypros som ett av mange eksempel. Da Tyrkia okkuperte Nord-Kypros i 1974, flyktet ca. 200.000 gresk-kyprioter sørover til sine etniske landsmenn, mens ca. 50.000 tyrkisk-kyprioter flyktet nordover. I 2004 avgjorde FN og EU at de gresk-kypriotiske flyktningene ikke har noen «rett til å vende tilbake». Det hadde gått for lang tid. Det kan ikke være noen særregler for palestinerne, som flyktet 26 år tidligere.

Det hører med i bildet at flere jøder har flyktet fra arabiske land, de fleste til Israel, enn arabere fra Israel. Kravet om «rett til å vende tilbake» har bidratt kanskje mer enn noe annet til å kjøre tidligere runder av forhandlinger i grøften, men det nevner ikke skolebokforfatterne.

Aktør: «Det finnes også andre historier. Mange jødiske organisasjoner jobber sammen med palestinske organisasjoner for å få til en fredelig løsning på konflikten. Men disse må også slåss mot stormaktenes interesser i området. Dette skjedde ikke minst under den kalde krigen, men det skjer også nå. Og mens støtten til palestinerne tradisjonelt har kommet fra den europeiske venstresiden, har den israelske venstresiden manglet støtte, og blitt krympet og isolert av konservative israelske politikere som har trukket seg stadig lenger og lenger til høyre. Palestinerne selv er politisk splittet samtidig som de lider under israelske sanksjoner, angrep, brutalitet mot barn og unge, manglende vilje til løsninger som vil gi palestinerne selvstendighet og retten til å returnere til sitt gamle land.

Samtidig emigrerer nå mange europeiske og amerikanske jøder til Israel på grunn av økende høyreekstremisme og antisemittisme i Europa og Amerika. Denne emigrasjonen skjer ikke nødvendigvis fordi de ønsker å bo i en jødisk stat, men fordi Israel virker som det eneste landet hvor de kan føle seg trygge og beskyttet. Dermed eskalerer bosettingene på okkupert jord, og konflikten med palestinerne øker.»

Det er uklart hvilke stormakter organisasjoner som ønsker en «fredelig løsning på konflikten» må «slåss mot». Forfatterne sikter neppe til Iran, som støtter palestinske grupper som jobber for Israels utslettelse.

Den israelske venstresiden har mistet støtte, ikke på grunn av politikere på høyresiden, men fordi den palestinske eliten har vist igjen og igjen at de ikke er noen fredspartner (Arafat stanset ikke selvmordsterroristene på 1990-tallet og ga ordre til intifada høsten 2000, Abbas avviste Olmerts fredstilbud i 2008 og alle andre diplomatiske forsøk siden, tilbaketrekningene fra Sør-Libanon og Gaza har resultert i en lang serie kriger, palestinske myndigheter lærer nye generasjoner opp i jihad og jødehat etc.). Alle de israelske reaksjonene som forfatterne lister opp, har kommet som en reaksjon på denne militante avvisningen, fra palestinsk side, av en fredelig utvikling som nabo ved siden av en jødisk stat.

Det er nok i svært liten grad høyreekstremisme som har fått jøder til å flytte fra Europa og Amerika til Israel de siste tiårene, men det er selvfølgelig en del av bildet. Frankrike er det europeiske landet som har hatt størst emigrasjon til Israel, og der har presset mot jødene først og fremst kommet fra islamister og venstreekstreme. Det samme gjelder for mange andre land, også Norge. Da NRK gjorde en kartlegging blant norske jøder høsten 2023, spurte de hvem som stod bak ubehagelige opplevelser knyttet til jødisk identitet. 5 prosent svarte av det var noen med et høyreorientert ståsted. 48 prosent svarte noenm med venstreorientert ståsted, mens hele 63 prosent svarte at det var noen med en muslimsk bakgrunn. NRK skriver at det i undersøkelsen kunne krysses av for flere alternativer samtidig.


Israel er under angrep fra Iran – vis din støtte nå!

  1. Bli medlem (fra kr. 4 per uke)
  2. Gi en gave til MIFFs informasjonsarbeid for Israel. Vipps 39881
  3. Bestill MIFFs bøker – passer veldig godt som gave både til Israel-venner og folk som er kritiske til Israel.
  4. Bestill flyers med israelernes beste argumenter til utdeling.

Gi en gave til MIFFs arbeid for Israels sak

Med noen få klikk kan du gi med mobilen din.

0

Your Cart