Klikk for å bli medlem nå!

Kom til støttemarkering for Israel i Grimstad 25. mai og Ålesund 25. mai. Se andre MIFF-møter.

Faktasjekk på LO-lederens anti-israelske tirade

LO-leder Peggy Hessen Følsvik. (Skjermdump fra tv.nrk.no)
Å sette Netanyahu i samme bås som Putin vitner enten om kunnskapsløshet eller vond vilje. Det skal heller ikke utelukkes at det er i kombinasjon.

LO-leder Peggy Hessen Følsvik innledet sin 1. mai tale på Youngstorget i Oslo slik:

«Kjære venner, kjære kamerater. I dag er det arbeiderbevegelsens internasjonale kampdag. I dag har tusener på tusener møtt fram for å markere sitt sinne og sin fortvilelse over Israel sin brutale krig mot sivile i Gaza og Russland sin krig mot folk i Ukraina.

I mer enn 7 lange måneder har Israel bombet Gaza sønder og sammen, sykehus på sykehus har blitt sprengt, skoler og bolighus har blitt lagt i ruiner, hele Gaza sin befolkning har blitt tvunget på flukt, 35.000 sivile er drept, og flesteparten av de er kvinner og barn.

Tusener har mistet ei arm, et bein, eller et øye, tusener har mistet ei mor, en far, et barn eller en hel familie. Denne krigen må stanses, folkemordet må stanses, okkupasjonen må ta slutt, folkeretten må respekteres, Palestina må anerkjennes som egen stat, Norge må gjøre mer, vi krever et fritt Palestina.

Kamerater, de som vil demokrati og frihet til livs, er på frammarsj. Donald Trump i USA, Benjamin Netanyahu i Israel, Vladimir Putin i Russland. Russland sin krig mot Ukraina, er en krig mot demokratiet, mot frihet, folkestyre og selvbestemmelse. En krig imot arbeiderbevegelsen sine verdier, frihet, likeverd og solidaritet.»

La oss ta det for oss fra først til sist.

I 1889 ble 1. mai valgt av Den internasjonale arbeiderkongressen som «arbeidernes internasjonale kampdag». Her i Norge ble dagen gjort til lovfestet fridag av Vidkun Quislings regjering i 1942. Seksti år senere brukte Gerd-Liv Valla, som da var nyvalgt LO-leder, sin tale på 1. mai-arrangementet i Oslo til å ta til orde for boikott av Israel. «Vi går inn for en boikott av israelske varer så lenge konflikten pågår,» sa Gerd-Liv Valla. Siden den gang har Israel blitt et fast angrepsmål på 1. mai.

All krig er dessverre brutal, men Hessen Følsvik unnlot å kritisere de som startet krigen 7. oktober. Dermed gjorde hun og alle andre som gikk under de anti-israelske parolene seg til Hamas sine nyttige idioter. Det er Hamas som er ansvarlig for den menneskelige lidelsen som LO-lederen beskriver.

Det er åpenbart store ødeleggelser på Gaza-stripen, men FN sier ikke at Gaza er bombet «sønder og sammen». Et anslag fra tidlig april, basert på satelittbilder, er at rundt 35 prosent av bygninger er ødelagt eller skadet.

LO-lederen hevder «sykehus på sykehus er blitt sprengt». Men den norske legen Erik Fosse, som har mye bedre kontaktnett på Gaza-stripen enn Hessen Følsvik, sa på Dagsrevyen 1. april: Israel «har ikke ødelagt og lagt sykehus fullstendig i grus». Da fortalte han at israelske ingeniørsoldater hadde sprengt noen bygninger ved Shifa-sykehuset, men at ellers var sykehus «blitt litt skadet» av kamphandlinger på utsiden, «men de har ikke ødelagt og lagt sykehus fullstendig i grus».

Hele Gazas befolkning er ikke blitt tvunget på flukt. Israel har bedt sivilbefolkningen trekke bort fra områder som ville bli kampområder, i respekt for folkeretten.

35.000 sivile er ikke drept. Ingen vet nøyaktig hvor mange som er drept på Gaza-stripen, men allerede i februar innrømmet en Hamas-kilde til nyhetsbyrået Reuters at de hadde mistet 6.000 av sine terrorister i kampene. I virkeligheten er tallet mye høyere, Israel anslår mer enn det dobbelte. Hvorfor skal LO-lederen være mer Hamas enn Hamas?

«Denne krigen må stanses,» sier LO-lederen. Hamas kunne ha stanset krigen før den begynte, men valgte krig med å gjennomføre den største massakren mot jøder siden Holocaust. Hamas valgte krig med å ta 250 gisler, og holde på mange av dem inntil i dag. Hamas valgte krig. USAs utenriksminister Anthony Blinken sa det slik 9. januar: «Hamas kunne ha gjort en slutt på dette 8. oktober ved ikke å skjule seg blant sivile, ved å legge ned sine våpen, ved å overgi seg, ved å løslate ofrene. Ingenting av lidelsen – ingenting av lidelsen – ville ha skjedd dersom ikke Hamas hadde gjort som de gjorde 7. oktober, og hadde tatt andre avgjørelser siden. Så det er veldig viktig å se dette i perspektiv, og igjen, dette kunne ha sluttet i morgen dersom ikke Hamas tok sine valg.» Men det vet nok ikke LO-lederen, for nyhetsbyrået NTB tok ikke med sitatet og vridde sin dekning i helt motsatt retning.

Folkemordanklagen mot Israel er ikke noe nytt etter 7. oktober-krigen. Da PA-president Mahmoud Abbas besøkte Tyskland i 2022, anklaget han Israel for å ha «begått 50 Holocaust» mot palestinerne. I Holocaust ble to tredeler av Europas jødiske befolkning drept av nazistene. Som kontrast har antallet arabiske innbyggere i Gaza og Vestbredden (Judea og Samaria) økt med fire hundre prosent etter 1948. Folkeveksten skjøt fart etter at Israel fikk kontroll over områdene i 1967.

Ifølge FN-statistikk var det 1,01 millioner palestinere på Vestbredden og Gaza-stripen i 1948. Antallet økte forsiktig, ifølge en annen FN-rapport, til mellom 1,23 og 1,35 millioner i 1967. I løpet av de neste 30 årene under israelsk styre, ble antallet palestinere mer enn doblet. Offisiell palestinsk statistikk for 1997 oppgir at det er 2,78 millioner palestinere på Vestbredden og Gaza. Den raske økningen har fortsatt, og i dag er det offisielle tallet fra PA 5,35 millioner. Antallet arabere i selve Israel har økt fra 160.000 i 1948 til 1.975.200 i 2022.

Les mer på temasiden: Løgnanklagene mot Israel om folkemord og etnisk rensning

Israel prøver å forsvare seg mot en folkemordstrusselÅ påstå at Israel begår folkemord på Gazastripen er helt absurd, skriver anerkjent folkerettsekspert.

«Okkupasjonen må ta slutt.» Dette omkvedet har blitt messet på Youngstorget i årevis. I 2017 var det Jonas Gahr Støre som kom med det. Vi gir Hessen Følsvik den samme utfordringen som vi ga Arbeiderpartiets leder den gangen:

Israels okkupasjon av Sør-Libanon og Gaza har opphørt. Ble det mer sikkerhet og mindre terror? Nei. Tvert imot. Resultatet av tilbaketrekkingen fra Sør-Libanon ble «Den andre Libanon-krigen» da den Iran-støttede terrorgruppen Hizbollah angrep Israel sommeren 2006, og resultatet av tilbaketrekkingen fra Gaza i 2005 ble et rakettregn fra Gazastripen mot sivile israelere i det sørlige Israel. Tre ganger i årene etter har Hamas-regimet og Israel utkjempet kriger eller større væpnede konflikter. De fant sted i desember 2008november 2012 og juli 2014. [Og senere har det kommet flere kriger!]

Israels kortvarige okkupasjon av Sinai opphørte for snart 40 år siden. Nå er terrorister i den såkalte Islamske stat (IS) aktive i Sinai, der de dreper egyptiske soldater og driver kristne på flukt. Av og til blir det skutt raketter fra Sinai og inn i Israel.

Palestinerne har fått tilbud om sin egen stat en rekke ganger helt tilbake til 1940-tallet. Har de tatt imot? Nei. Les om Israels tidligere statsminister Ehud Olmerts fredstilbud.

Dessuten er det et faktum at nesten alle palestinere styres av sine egne. «Okkupasjonen» er ikke problemet, mener den britisk-israelske historikeren Efraim Karsh. Han skriver at 99 prosent av den palestinske befolkningen på Vestbredden og Gaza lever under Hamas’ og PAs kontroll.

Støre bør begynne med å finne én palestinsk leder som aksepterer at Israel skal forbli det jødiske folkets nasjonale hjemland. Når han har funnet den personen, kan han fortelle oss det klart og tydelig.

I november 2016 etterlyste MIFF navn på palestinske politikere, samfunnsledere, journalister, partier etc. som offentlig har tatt til orde med anerkjennelse av Israel som et nasjonalt hjemland for det jødiske folk. Hittil har vi ikke fått ett eneste navn fra de som kaller seg palestinernes venner.

Inntil navnene kommer og den palestinske siden tydelig viser at de går inn for en ekte fred med to stater for to folk, vet israelere flest at en avslutning av den militære kontrollen og fjerning av sikkerhetsbarrieren bare vil gi mer terror, mer vold og ingen fred.

Det har ikke kommet et eneste forslag siden, og den enorme folkelige støtten til 7. oktober-massakren og Hamas blant palestinerne har gjort det tydelig for flere at det ikke finnes noen palestinsk fredspartner.

I én sak har LO-lederen rett. Det er viktig at folkeretten respekteres. Israel har ikke bare rett, men også plikt, til å beskytte sine innbyggere etter massakren 7. oktober, og gjøre det som er nødvendig for å hindre at det blir et nytt slikt angrep.

Å anerkjenne Palestina som egen stat nå, vil være en stor feil. 140 av 193 medlemsland i FN har allerede anerkjent fantasistaten Palestina, uten at det har vært med på å løse konflikten, snarere tvert imot. Det vil heller ikke ha noen positiv effekt for konflikten at Norge kommer med en anerkjennelse, bortsett fra at det vil gjøre stor skade på vårt diplomatiske forhold til Israel. Det vil også bety at Norge mister sin rolle som leder av giverlandsgruppen. Hva MIFF skrev i 2021 er fortsatt gyldig: Å anerkjenne Palestina før en framforhandlet løsning vil ikke løse noe. Det vil bare undergrave vanlig folkerett og europeiske lands moderne praksis (for anerkjennelse av de nye statene i Øst-Europa). Det vil ikke gi fred og heller ikke avslutte Israels kontroll av Vestbreden, men bare åpne et nytt kapittel i konflikten.

Det er mye å si om Benjamin Netanyahu, men han vil ikke demokrati og frihet til livs. LO-lederen har tydeligvis ikke fått med seg forskjellene på Russland og Israel.

Russland scorer 13 av 100 poeng på Freedom House sin måling av demokrati- og frihetsverdier. Det er en autokratisk stat hvor makten, uavbrutt, og i stadig økende grad har vært konsentrert i hendene til Putin siden han ble statsminister i 1999.

Tilsvarende scorer Israel 74 av 100 poeng på Freedom House-målingen, omkring samme nivå som Brasil (72) og Bulgaria (78). Den jødiske staten er et fritt demokrati og en rettstat, en republikk med maktfordeling, hvor Netanyahu siden 1999 har tapt flere valg og vært ute av regjeringskontorene i lengre perioder. Opposisjonen til Netanyahu har i mange og lange perioder vært svært sterk i medier og i gatebildet, uten at han har brukt autoritære maktmidler til å kvele opposisjon som i Putins Russland.

På grunn av Israels flerpartisystem, er Netanyahu en svak statsminister som er avhengig av å finne kompromisser på tvers av mange ulike interessegrupper i samfunnet. Etter konfliktene omkring rettsreformen og sikkerhetsfiaskoene knyttet til 7. oktober får han svært lite oppslutning på meningsmålingene.

Å sette Netanyahu i samme bås som Putin vitner enten om kunnskapsløshet eller vond vilje. Det skal heller ikke utelukkes at det er i kombinasjon. Det samme gjelder for koblinger mellom Russland og Israel.

Den ukrainske presidenten Volodymyr Zelenskyj har sammenlignet Ukrainas kamp for overlevelse med Israels kamp mot arabiske land. Han har også sagt at Israel ofte er et eksempel for Ukraina og at både ukrainere og israelere verdsetter frihet. Etter 7. oktober har Zelenskyj sagt at Hamas er en «terrororganisasjon» på samme måte som Russland er en «terrorstat». Ukrainas president har også påpekt at Iran er en støttespiller både for Russland og Hamas.

 


Israel er under angrep – vis din støtte nå!

  1. Bli medlem (fra kr. 4 per uke)
  2. Gi en gave til MIFFs informasjonsarbeid for Israel. Vipps 39881
  3. Bestill MIFFs bøker – passer veldig godt som gave både til Israel-venner og folk som er kritiske til Israel.
  4. Bestill flyers med israelernes beste argumenter til utdeling.

Gi en gave til MIFFs arbeid for Israels sak

Med noen få klikk kan du gi med mobilen din.

0

Your Cart