Mordechai Kedar, som underviser i islam ved Bar Ilan-universitetet, har en holdning til det arabiske fredsinitiativet som nok er typisk for israelere. I en fersk artikkel nevner Kedar én etter én av de mer typiske anklagepunktene som han og israelere flest har mot Den arabiske liga og dens medlemsland. Skepsisen strekker seg ikke uventet også til de palestinske myndighetene.
– Den palestinske staten som dere [i Den arabiske liga] foreslår å opprette i Judea og Samaria vil bli den andre palestinske staten, siden den første ble etablert for seks år siden på Gaza-stripen, som dere tydelig anerkjenner i praksis, begynner Kedar. Han påpeker at arabiske ledere drar på offisielle besøk til Hamas-regimet på Gaza-stripen.
– Eller kanskje den tredje! fortsetter han. For Jordan er allerede en stat med palestinsk flertall. Og alt dette er etablert, som dere vet, på landområder som Folkeforbundet har avsatt til en jødisk stat på San Remo-konferansen i april 1920. Så hvorfor skulle vi gå med på å utveksle landområder med en stat eller med stater som har blitt etablert, eller vil bli etablert, på vårt land? spør han seg.
Kedar frykter også at et fritt og uavhengig Vestbredden kan ende opp som en ny «Hamas-stat» og begrunner det med hvordan den islamistiske bevegelsen vant det palestinske valget i 2006 og tok militær kontroll på Gaza-stripen i 2007. Han synes det er meningsløst at palestinerne krever Øst-Jerusalem som sin hovedstad.
– Jeg må minne dere på følgende: Jerusalem, Judea og Samaria var under jordansk okkupasjon i 7.000 dager, fra mai 1948 til juni 1967. Den arabiske liga hadde 7.000 gyldne muligheter til å opprette en palestinsk stat med Øst-Jerusalem som hovedstad. Så hvorfor gjorde dere ikke det? Hvorfor kom dere plutselig på dette etter at det jødiske folk frigjorde området fra jordansk okkupasjon, hvis legitimitet selv ikke dere, Den arabiske liga, anerkjente? […] Hvorfor er den israelske okkupasjonen verre enn den jordanske okkupasjonen?
Holder ikke det de lover
Ligaen oppfører seg også på måter som viser at verken den eller dens medlemsland er til å stole på, mener han.
– Hvorfor skulle vi generelt, innbyggerne i Israel, stole på dere? Er deres løfter verdt noen ting? Fungerer i det hele tatt Den arabiske liga som et relevant og effektivt organ? I Den arabiske ligas grunnlover finner vi artikler som underbygger prinsipper om hvordan dere skal behandle hverandre, mens dere oppfører dere på en helt annen måte!! Artikkel 5 forbyr bruk av vold mellom medlemsstatene. Men har det ikke vært krig mellom Egypt og Libya? Mellom Egypt og Sudan? Mellom Saudi Arabia og Yemen? Mellom Irak og Kuwait? Mellom Syria og Irak?
– Artikkel 6 slår fast at når en fremmed stat angriper en arabisk stat, må Ligaen gjøre tiltak mot angriperen. Men hva gjorde dere da deres bror, Saddam Hussein, ble angrepet av fremmede stater i 2003? Ikke bare var deres hjelp fraværende, men dere stod på angripernes side!!! Så hvordan kan vi stole på dere? […] Hvorfor skulle vi, Israels innbyggere, tro at dere ville bry dere om oss? Ville dere hjelpe oss, dersom et av deres medlemsland bestemte seg for å angripe oss? undrer islameksperten.
– Vis oss vilje til fred!
Det er på tross av situasjonen ellers i Midtøsten, at jødene har opprettet en demokratisk og levedyktig stat. Det er på tross av et bråkete nabolag med fiendtlige naboer, at Israel i dag er en mektig økonomisk og militær aktør i området, mener Kedar. Måten han argumenterer på viser tydelig hvordan israelerne i dag forhandler med araberne, ut i fra et helt annet utgangspunkt: De er fulle av selvtillit og pondus på vegne av nasjonens framtid. Israelere flest ønsker selvsagt fred med hele den arabiske verden, men har ikke behov for å kaste seg inn i det ukjente. Derfor må araberne lokke dem med beviser i praksis på at de virkelig ønsker normalisering.
– Ønsker dere fred med oss? Vi er villige, men hva kan dere gi oss tilbake? Hva vil dere gi til oss i bytte mot at vi aksepterer å forholde oss til dere og sitte rundt bordet med dere? Fred vil komme bare etter at vi ser at dere virkelig ønsker fred. Så lenge dere oppfordrer til og finansierer terrorgrupper som opererer mot oss, sprer hat mot oss i mediene og utsletter Israel fra geografibøkene deres på skolene og handler mot oss på den internasjonale arenaen – hvorfor skulle vi tro at dere virkelig ønsker fred?
– En fredsavtale burde være anerkjennelse av faktisk fred på bakken, av én viktig grunn: Når vi ser hvordan dere behandler hverandre, er det ingen i Israel som tror på ordene deres, fordi dere ikke har peiling på hva fred er. Ønsker dere fred med oss, så vis oss at dere har det samme konseptet av «fred» som vi har. Begynn med å skape fred i deres egne land og mellom deres medlemsnasjoner, så kanskje vil vi tro på at dere vet hva fred er, skriver Mordechai.
Han gir en lang rekke eksempler på grove forbrytelser og massedrap fra Midtøstens nære historie hvor Den arabiske liga har forholdt seg passiv. Det mest nærliggende eksemplet er Syria, hvor mer enn 80.000 mennesker er drept de to siste årene. Han påpeker også at eventuelle avtaler inngått med en totalitær hersker vil vise seg innholdsløs den dagen han blir styrtet av makten. Dette skjer relativt hyppig i Israels naboland.
