Mandag 21. til torsdag 24. september har Klaus Wivel vært på foredragsturné i regi av MIFF. Han har trukket mye folk til MIFF-møter i Oslo, Bergen, Trondheim og Sarpsborg. Temaet hans har vært ”Hvordan kristne blir presset ut av Midtøsten”. Foredraget som han holdt i MIFF Oslo er tilgjengelig på YouTube.
– Denne uken har vært en stor opplevelse. Jeg har møtt mange kunnskapsrike mennesker, som er levende opptatt av Midtøsten og hva som foregår der. I tillegg har jeg fått besøke steder i Norge jeg ikke har vært før, sier Wivel til Miff.no etter rundreisen.
Det har gått 19 år siden han som 25 år gammel student satte sine føtter i Jerusalem og begynte sine to studieår ved Hebrew University, som siste del av utdannelsen sin. Der begynte interessen for Midtøsten, og underveis i studieløpet begynte også journalistkarrieren. Da han vendte hjem til Danmark i 1998, begynte han som journalist i Weekendavisen, som har vært hans arbeidsplass siden. Fra 2000 til 2009 var han kulturredaktør, og siden 2013 har han vært USA-korrespondent. Gjennom mange år handlet mye av arbeidet hans om å dekke konflikten mellom Israel og palestinerne.
– Palestina-konflikten ble ”islamifisert”
Under den andre intifadaen, terrorbølgen som varte fra høsten 2000 til 2005, ble han oppmerksom på at den kristne minoriteten i de palestinske områdene gikk en ny tid i møte.
– Det ble tydelig at de kristne plutselig sto i en meget utsatt situasjon. ”Som en lus mellom to negler”, sier man i et uttrykk på dansk. Det var noe nytt, for de kristne palestinerne var tidligere alltid en meget aktiv del av den palestinske nasjonalistiske bevegelsen. Men i 2000 ble konflikten islamifisert. Å være palestiner ble likestilt med å være muslim. De kristne ble marginalisert og distansert. Tusenvis emigrerte på den tiden fra byer som Betlehem. Jeg var der og lagde reportasjer. ”Betlehem blør kristne”, fortalte de meg. Både den gangen og nå synes jeg dette er en stor historie, og jeg kan ikke forstå hvorfor vi ikke har skrevet mer om det i den vestlige pressen, sier Wivel.
Snart ble han vitne til hvordan den samme utviklingen spredte seg i en rekke andre arabiske og muslimske land.
– Fra 2003 kom det meldinger fra Irak om at de kristne ble angrepet i landet. Kirker ble brent ned, kristne kidnappet og prester likvidert. To tredeler av de kristne i Irak har nå forlatt landet. Dette er meget historisk, men likevel er det ikke mange i pressen som beskjeftiger seg med det.
Besvarte taushet med bokprosjekt
I 2011 skrev Wivel et åpent brev i Weekendavisen til den nyutnevnte utenriksministeren i Danmark, Villy Søvndal. ”En skandale utfolder seg like for øynene våre: Massefordrivelsen av den kristne befolkningen i Midtøsten”, skrev han. Han utfordret utenriksministeren til å svare på hva regjeringen ville gjøre med det, men fikk ikke noe svar. Da dro han på reportasjereiser til Israel, Gaza, Egypt, Libanon og Irak for å forstå ved selvsyn hva som skjer. Dette resulterte i boken ”Den siste nattverd – En reise blant de etterlatte kristne i den arabiske verden”. Boken kom ut i Danmark i 2013, og ble utgitt på norsk av Hermon Forlag i 2014.
I boken beskriver han møter med prester som har fått kirkene sine brent, og med undertrykte mennesker som lever under stort press fra muslimske omgivelser, men som likevel er stolte og nekter å la seg knekke. Kristelig Dagblads Forlag, som utga boken i Danmark, beskriver den slik: ”I Den siste nattverd forteller Klaus Wivel historien om vår tids paria, de kristne i de muslimske landene. Her betyr gamle stridigheter, religiøse uenigheter, territoriale konflikter og stadig mistro, at hundretusenvis av mennesker gjennom de siste årtier har blitt underkuet og fordrevet. Og omverdenens reaksjon? Den er like taus som utenriksministerens.»
Først jødene, nå de kristne
– Hva slags type inntrykk er det som sitter sterkest igjen i deg etter reisene dine?
– Det ryster meg hvor ille tilstandene er i noen land. I Irak er det ikke flere kristne igjen i de områdene der de tradisjonelt har holdt til, etter at store områder er inntatt av IS. Jeg var i de områdene før IS kom, og jeg snakket med de kristne der. Allerede på det tidspunktet var de forfulgt og fordrevet fra andre områder. Deres historier er enormt sterke, og noen er med i boken. Men det de har vært utsatt for etterpå, er enda verre. Enda en gang har de blitt tvunget til å flykte. Det har gjort sterkt inntrykk å ha møtt dem, forteller Wivel.
– Hvilke likhetstrekk ser du mellom hvordan jøder ble jaget fra arabiske land på 1950- og 1960-tallet og det som skjer i dag?
– Jødene ble kastet ut etter andre verdenskrig og Israels opprettelse. Det er helt klare likheter mellom dette og det som skjer med de kristne i dag. Det sier også de kristne i Midtøsten selv. Men det er også noen forskjeller. Jødene ble den gangen kastet ut per dekret. Ordren kom ovenfra. I Irak ble det for eksempel forbudt å være zionist. Jødene fikk inndratt eiendelene sine av myndighetene. Og det å jage dem gikk fortere, fordi de var færre enn de kristne var. Denne gangen kommer ikke ordren fra toppen. Tvert imot sier gjerne myndighetene utad at de kristne er viktige for landet og lignende. Denne gangen kommer utdrivelsen nedenfra, fra ”gatas parlament”.
– Still arabiske regimer til ansvar!
– Hva kan myndighetene i et land som Norge best gjøre for å hjelpe kristne i arabiske land?
– Jeg synes man skal la de aktuelle landene få vite at man er oppmerksom på problemet. Norge har en trosfrihetsambassadør, men jeg er ikke sikker på hvor aktivt dette ombudet er. Det er meget sjelden at det for eksempel stilles spørsmål om denne saken i FNs menneskerettighetsråd. Norge og andre land bør stille de arabiske regimene til ansvar. Det er ikke likegyldig for dem hva Vesten tenker om dem.
– På hvilken måte opplever du at Israel skiller seg ut fra landene omkring i behandlingen av den kristne befolkningen?
– Israel bærer også en del av skylden, i den forstand at flyktningleirene etter 1948 og 1967 er noe av grunnen til at de kristne i Betlehem har kommet under press, mener Wivel.
– Men israelerne er ikke hardere med kristne palestinere enn med andre palestinere, fortsetter han.
– Israel og Libanon er de to eneste stedene i Midtøsten der den kristne befolkningen vokser. Samtidig føler de kristne seg ofte diskriminert, sier han, og viser til den pågående streiken blant kristne skoler som et eksempel på dette. Et annet slikt eksempel er at ekstremistiske jøders ”price tag-angrep” noen ganger har rammet kirker.
Den manglende oppmerksomheten
Det forundrer Wivel at interessen for de omfattende menneskerettighetsbruddene mot den kristne minoriteten i Midtøsten er så laber.
– Det er en kolossal interesse for Midtøsten. ”Alle” aviser har Midtøsten-korrespondenter. Det skrives meget innsiktsfullt om så mye, men utrolig lite om de kristnes situasjon og deres historie. Hvorfor er vi ikke opptatt av det? Selv er jeg ateist. Jeg er verken døpt eller konfirmert. Men det er av vesentlig historisk betydning at vår kristne sivilisasjon stammer derfra, sier han.
Han har noen teorier om hva svaret kan være. En forklaring er at landskapet ikke er lett å orientere seg i.
– Kirken i Midtøsten er splittet, og taler ikke med én stemme, sier han.
– Og man må ofte bruke anonyme kilder, fordi de ikke kan snakke fritt med en vestlig journalist.
– Hva tenker du om tausheten fra omverdenen?
– Jeg tror det har å gjøre med at vi i Vesten er meget sekulære. Vi har lite blikk for kirken. Vi er ikke vant til å se på kristne som ofre, tenker han.
Den skjeve dekningen
Gjennom uken han har tilbrakt i Norge, har det slått ham hvor enorm interessen er her til lands for Israel og konflikten med palestinerne. MIFF har vokst med bratt kurve til mer enn 9.200 medlemmer, og samtidig finnes en massiv motstand mot Israel.
– Det er gåtefullt for meg hvorfor det har blitt slik i Norge, sier han, og poengterer at også mediene prioriterer Israel og palestinerne svært høyt, både i Norge og Danmark.
– Det er mange gode grunner til å være kritisk overfor Israel, men ser man på hva som skjer like ved siden av, er det jo helt meningsløst å prøve å utrope Israel til det store problemet i Midtøsten. Vi skriver for mye om Israel i mediene og altfor lite om de landene som ligger like ved siden av, for der er problemene massivt mye større, sier journalisten.
– Der er du inne på et poeng vi i MIFF er opptatt av i mediekritikken vi bedriver: Når konflikten mellom Israel og palestinerne dekkes mye mer enn andre konflikter, kan selve overdekningen bidra til å gi folk et skjevt bilde av hva som skjer. Hva tenker du om det?
– Ja, det er slik. For mange journalister er Israel et sted man kan bo. Det er litt vanskeligere å bo i Damaskus i disse dager. Og fordi mange korrespondenter bor i Israel, har de fokuset der. Slik kan leserne, lytterne og seerne risikere å få inntrykk av at Israel er roten til alt det onde som skjer, og det er de jo ikke. Ideen om at man løser alle problemer i Midtøsten hvis man løser Palestina-konflikten tror jeg ikke på overhodet. Problemene i de fleste arabiske stater har virkelig ikke særlig mye med Israel å gjøre. Men de problemene har blitt liggende i le av den israelsk-palestinske konflikten. Vi har en oppgave i å kaste lys over hva som foregår, sier Wivel.
Senest denne uken antydet Olav Fykse Tveit, leder for Kirkenes Verdensråd, at en løsning på konflikten mellom Israel og palestinerne vil «bidra betydelig til å løse andre problem i Midtøsten».
– Kritikk er en velsignelse
Han understreker at kritisk journalistikk er en positiv ressurs, og at man slett ikke gjør verken Israel eller palestinerne noen tjeneste ved å slutte å kritisere.
– Israel blir et sterkere land av at de har en kritisk presse. En fri presse er en velsignelse for et land. Israel er velsignet med mye kritikk innenfra, som gjør at Israel kan gjøre det bedre. Det er landene omkring vi svikter, sier han.
– Jeg har skrevet om hvordan de kristne behandles på Vestbredden og i Gaza. Ikke mange gjør det. Man svikter palestinerne ved ikke å kaste lys på de problemene, fordi kritikken ville bare ha bidratt til å gjøre det palestinske samfunnet bedre. Vi gjør ikke palestinernes situasjon noe bedre ved ikke å sette lys på de interne problemene de har med vold, lukkethet og korrupsjon, sier Wivel.
– Det er ingen pressefrihet i de palestinske områdene. Jeg kan ikke forstå at man som journalist bare kan akseptere det. Å kritisere dette handler ikke om å gå Israels ærend, men om å hjelpe palestinerne til å få et bedre samfunn, avslutter Wivel.
