For 25. gang på 74 år har velgerne i Israel hatt gleden av å velge sine lovgivere i et fredelig valg. Et nytt maktskifte er på vei, på samme måte som vi kjenner det fra andre parlamentariske demokratier. Etter at valgstemmene nå er telt opp – og det ikke har kommet noen betydelige innsigelser på valgavviklingen – vil president Isaac Herzog på søndag etter alt å dømme formelt gi Benjamin Netanyahu i oppdrag å danne regjering. Det er ikke rart Israel tidligere i år klatret fra 27. plass til 23. plass på Economists rangering av de beste demokratiene i verden.
Til tross for dette har norske medier etter valget vært fulle av negative kommentarer. Sidsel Wold har erklært på NRK at Israel «av og til er et galehus», Jan-Erik Smilden skriver om «brune rasister» og Aftenpostens Hanne Christiansen skriver at Israel «aldri før har hatt en så ekstrem regjering». Dette er bare noen få av mange eksempler.
Når norske journalister skal forsøke å beskrive deler av Netanyahus nye koalisjon i mest mulig negative ordelag får de god hjelp av venstre- og sentrumsorienterte israelske journalister og kommentatorer. De to motpolene i israelsk politikk har lenge brukt harde ord mot hverandre, og stemplende ordbruk var det ikke noe mindre av da maktkampen stod mellom David Ben-Gurion og Menachem Begin i Israels første tiår. Men det er ikke alltid disse skjellsordene er så opplysende når de gjengis uten tilstrekkelig kontekst i norske medier.
Nå er det imidlertid god grunn til å kritisere noen av de potensielle regjeringsmedlemmene i Netanyahus nye koalisjon, både ting de har gjort og sagt er frastøtende. Det er å håpe at politikere som har vært ekstremister i ungdomstiden, og de som fortsatt har ytterliggående standpunkter, blir dempet av den parlamentariske maktbalansen og blir mer ansvarlige i posisjon enn i opposisjon. Tilsvarende utvikling har vi i hvert fall sett både i Norge og andre europeiske land, både når det gjelder ytre venstre og ytre høyre.
Den mest ytterliggående valglisten i Israel er Religious Zionism, hvor partiet Otzma Yehudit inngår. Fra mars 2021 til november 2022 økte stemmetallene for denne alliansen fra 225.000 til 516.000 (10,83 prosent av stemmene). Valglisten fikk fremgang fordi mange jødiske israelere har følt utrygghet etter voldelige opptøyer i arabisk-jødiske byer i mai 2021, og den pågående palestinske terrorbølgen hvor omlag 20 israelere er blitt drept de siste åtte månedene. Etter at et annet høyreparti, Yamina, gikk i regjering med venstresiden i 2021, hadde velgerne som ville stemme til høyre for Likud ikke mange alternativer. De ble skuffet over at Naftali Bennett gikk med venstresiden i bytte mot statsministerstillingen.
– Jeg tror ikke valgresultatet betyr at den israelske jødiske befolkningen støtter Kahane, sier Yair Sheleg, ekspert på nasjonalreligiøse saker ved Shalom Hartman Institute, til Times of Israel. Itamar Ben Gvir, leder for Otzma Yehudit, var en disippel av ekstremisten Meir Kahane i sin ungdom.
Følelsen av utrygghet, som har fått velgere til å gå til ytterpartier, er noe som ingen norske kommentatorer tar med i sine artikler. De forteller ikke at det hittil i år har vært 64 større terrorangrep (skyting, knivstikking, kjøretøyangrep, bruk av bomber) mot israelere bare på Vestbredden. I tillegg er hundrevis av angrep forhindret av israelske sikkerhetsstyrker, ifølge avtroppende statsminister Yair Lapid.
Norske medier velger å sette kritisk søkelys på israelske representanter som har vunnet noen få prosent stemmer. Det er ok. Men hvorfor setter de ikke tilsvarende kritisk søkelys på toppledere i det palestinske samfunnet som er mye mer ekstreme? Fatah, som ofte blir omtalt av norske medier som moderate, er en bevegelse som regelmessig hyller terrorister og indoktrinerer barn til Israel-hat.
Norske medier forteller sjelden eller aldri at palestinske selvstyremyndigheter belønner barnemordere og terrorister som er stolte av sine forbrytelser. Skolebøkene som gir opplæring i jihad og jødehat blir fortiet, til tross for at Norge gir 50 millioner kroner årlig øremerket til palestinsk utdanning. Ben Gvir får rettmessig kritikk for sin tidligere ros av den jødiske terroristen Baruch Goldstein, men ingen journalister i de store norske mediene ser ut til å ville gjengi eksempler på palestinske ledere og offentlige kontrollerte medier som hyller terrorhandlinger stadig vekk.
De norske journalistene klager over en israelsk regjering som vil være mindre motivert til å gjøre kompromisser med palestinerne, men forteller aldri sine lesere at hver gang Israel har akseptert en palestinsk stat, har palestinerne avvist tilbudet, ofte med vold.
Ulike ekstreme forslag som de mest høyreekstreme Knesset-representantene har kommet med får mye oppmerksomhet i norske medier, selv om det for de aller fleste av dem ikke eksisterer noe flertall i Knesset. Men norske medier setter nesten aldri søkelys på det antisemittiske grunnlaget til Hamas eller de rasistiske lovene i PA som straffer salg av eiendom til jøder. Politikere som vil sikre at Israel blir bevart som en jødisk stat blir svertet av norske journalister. De samme journalistene er dørgende stille om at palestinske myndigheter definerer seg selv som arabisk og islamsk, med sharia som grunnlag for lovgivningen.
I sum blir Israel svertet og norske lesere blir lite opplyst. Men det er vel kanskje det noen redaksjoner ønsker?
