Allerede i september 2019 meldte MIFF at «Den
norske kirke ser ut til å få ledende biskop med svært fiendtlig agenda mot
Israel». MIFF har gjennom en årrekke vist at Olav Fykse Tveit støtter
politisk krav som vil gjøre slutt på verdens eneste jødiske stat og fordømmer
barrieren som beskytter israelere for islamistiske terrorister.
Søndag 10. mai 2020 ble Fykse Tveit vigslet til biskop og
preses. Denne uken har han samlet et enstemmig bispemøte bak en
uttalelse med ekstremt ensidig kritikk av Israel.
«Det første sjefen for norske biskoper gjorde da han fikk
jobben, var å kritisere Israel for annekteringen av palestinsk land. De norske
biskopene frykter at statsminister Benjamin Netanyahu ødelegger muligheten for
fred,» skriver Aftenposten.
«Biskopene er ikke lenger Israels beste venner,» er overskriften. En mer
foreldet overskrift har vel neppe vært publisert i en seriøs norsk avis på lang
tid, og det er lite grunnlag for å si at biskopene noen gang har vært Israels
beste venner. Med enkelte hederlige unntak, har refrenget fra eliten i Den
norske kirke vært det samme helt siden en jødisk stat ble gjenopprettet. «Zionistene
behandler de kristne dårlig», «Israel kan bli en fare for freden». Slik lød
overskrifter i avisen Vårt Land i 1948 (ifølge boken «Jødefolket inntar en
særstilling» av professor Karl Egil Johansen).
72 år senere er det lite nytt. Det er det samme budskapet
som går igjen i uttalelsen fra bispemøtet. Her følger MIFFs kommentar avsnitt
for avsnitt.
«Bispemøtet i Den norske kirke uttrykker vår dype
bekymring for israelske myndigheters plan om å annektere deler av den okkuperte
Vestbredden. Vi gir vår støtte til uttalelser fra kirkeledere i Jerusalem, i
Midt-Østen for øvrig (sic!). Gud kaller oss til å sammen skape fred og bidra
til rettferdighet for alle folk. Sammen med kirker over hele verden er vi
bekymret for at det kan ødelegge muligheten for fred og rettferdighet for både
israelere og palestinere. Denne bekymring deles av mange i det internasjonale
politiske lederskap, blant dem flere europeiske ledere og FNs ledelse.»
Det høres så fint ut, men «rettferdighet» er et palestinsk kodeord
som betyr et Midtøsten uten en jødisk stat. Fykse Tveit har i årevis kjempet
for etterkommerne av palestinske flyktningers såkalte «rett til å vende
tilbake». Han er ikke fremmed for å gjennomføre full tilbakevendingsrett, selv
om det skulle gi, som han selv skrev i DagenMagazinet 30.
april 2008, «feil befolkningssammensetning i staten Israel». Fykse Tveit
kjemper for at palestinerne får anerkjennelse av sin arabiske stat nummer 22 og
muslimske stat nummer 57, men vil også gjøre verdens eneste jødiske stat til
arabisk og muslimsk. Les
mer om hvorfor palestinerne ikke har rett til å vende tilbake og hva det vil
bety dersom Israel skulle bli presset til å gå med på et slikt krav. Senest
i 2018 gjentok Fykse Tveit sin støtte til palestinske flyktningers
«rett til å vende tilbake til tidligere familiehjem i det som i dag er Israel».
Også Mellomkirkelig
råd har gitt offisiell støtte til returrrett. I november 2017 vedtok
Mellomkirkelig råd i Den norske kirke en advarsel «mot en utvikling i Israel
mot en ‘jødisk stat’, da dette vil kunne forsterke diskriminering og segregering».
Mellomkirkelig råd vil også fjerne Israels suverenitet over Jerusalem. De vil
«arbeide for at Jerusalem anerkjennes som en by for tre religioner og to
nasjoner, og at tilgangen til de hellige stedene er trygg og tilgjengelig for
både jøder, kristne og muslimer.»
Israels planer om å hevde full suverenitet over Jordan-dalen
og bosetninger på Vestbredden [om lag 30 prosent av Judea og Samaria, det
jødiske folkets historiske og religiøse kjerneland] inngår i Trump-planen,
som også gir palestinerne
utsikter om sin egen stat og erstatningsområder i Negev. Dette nevner ikke
biskopene med et ord.
Israel har kontrollert Vestbredden i 53 år uten å annektere
området. Likevel har det ikke blitt fred. Har biskopene spurt seg om hvorfor? Kan
det være fordi palestinsk side avviser absolutt og kategorisk at det skal
forbli noen jødisk stat? Kan det være fordi palestinerne gang på gang har sagt
nei til sin egen stat? Kan det være fordi palestinske myndigheter har utdanningssystemer
og medier som oppilder til væpnet kamp mot Israel i islams navn? Biskopene er
tydeligvis ikke så bekymret for dette at det er verdt å nevne.
«Dersom Israel beveger seg i retning av en enstatsløsning
med adskilte boområder og differensierte rettigheter ut fra gruppetilhørighet,
kan det ha svært negative og farlige konsekvenser, ikke bare for palestinerne,
men også for det israelske samfunnet som gir slipp på demokratiets fundament:
rettstaten og like borgerrettigheter for alle. Det kan føre til store
spenninger og til mer vold.»
Over hele Midtøsten (og mange andre steder i verden) bor
dessverre grupper i adskilte boområder. Det er forventet at Israel – dersom regjeringen
noen gang skulle gjøre alvor av en anneksjon (les: –
Netanyahu kommer aldri til å annektere deler av Vestbredden) – gir like
rettigheter til alle borgere som kommer innenfor statens avklarte grenser. Men
palestinerne på resten av 70 prosent av Vestbredden (nesten alle) har jo i
teorien stemmerett i palestinske selvstyremyndigheter. Det virker ikke som
biskopene er bekymret over at palestinerne ikke har kunnet velge sine ledere de
siste 14-15 årene. Trump-planen legger opp til at Israel må forplikte seg til å
forhandle om opprettelse av en palestinsk stat. Det blir understreket i planen
at dette må være en rettsstat og gi like borgerrettigheter.
«Vi er også dypt bekymret for hvordan en slik handling
kan ha svært negative følger for kristne og den lokale kirkens framtid i dette
området. Kirkene i verden kjenner et
særlig ansvar for Israel og Palestina, av historiske og teologiske grunner. Den
norske kirke har derfor i samarbeid med vår lutherske søsterkirker og Kirkenes
Verdensråd et spesielt nært samarbeid med kirker i Israel og Palestina, og et
langvarig og sterkt engasjement for fred og forsoning i denne regionen.»
I hele Midtøsten og Nord-Afrika er antallet kristne i
tilbakegang, og andelen kristne i kraftig tilbakegang. Men som i 1948, er det sionistene
eliten i Den norske kirke advarer mot. Det er underlig med denne selektive
bekymringen, særlig når vi vet at antallet
kristne i Israel er firedoblet siden 1948.
«Alle mennesker i regionen har samme rett til å leve i fred og få sin verdighet og rettigheter ivaretatt. Nå gjelder det at verdenssamfunnet fastholder at alle land må respektere internasjonal rett. Den internasjonale rettsorden og de universelle menneskerettighetene er mekanismer for å beskytte enkeltmennesker og stater mot overgrep og krig og redskap for rettferdighet og fred.
Vi oppfordrer norske myndigheter til å gjøre det som er mulig gjennom politisk og diplomatisk arbeid for å forhindre at en slik annektering skjer, og dermed en blokkering av fredens mulighet.
Vi oppfordrer alle mennesker, uansett tro og religion, til å arbeide for en varig og rettferdig fredsløsning for begge folk. Vi fortsetter å be om fred for Jerusalem, og for alle folk som bor der og i områdene omkring.»
Igjen er kodeordene om rettigheter og rettferdighet tilbake.
Fykse Tveit og hans palestinske venner anvender en tolkning av folkerett som innebærer
dobbeltstandard mot den jødiske staten, og som vil bety slutten for Israel
dersom «retten» skulle bli tvunget gjennom».
Fredens mulighet er blitt blokkert i hundre år av palestinsk
og arabisk motvilje mot å anerkjenne Israel som en jødisk stat. Fredens
mulighet er blitt blokkert de siste mange årene fordi palestinsk side har
nektet å forhandle. Fredens mulighet er blitt blokkert fordi palestinsk side
har sagt nei til å opprette en palestinsk stat.
Det finnes også israelere som er kritisk til annekteringsplaner.
Men når biskopene framfører så ensidig bekymring, uten en eneste kjærlig
tilrettevisning til palestinsk side, gir de ikke noe konstruktivt bidrag verken
til israelere, palestinere eller freden dem imellom.
