Kom til MIFF Forum

NRK oppmuntret til politisk kamp mot den jødiske staten! Send din klage og bli medlem av MIFF i protest!

– Israel kan ikke overleve om landet ikke er fryktet

Professor Efraim Inbar er president for Jerusalem Institute for Strategy and Security.
Professor Efraim Inbar er president for Jerusalem Institute for Strategy and Security.
Professor Efraim Inbar skriver om hva Israel kan lære av krigen mot Hamas.
  • Artikkelen er skrevet av professor Efraim Inbar, leder for Jerusalem Institute for Strategy and Security. Oversatt til norsk av Bertil Knutsen.

Hva kan vi lære av krigen mot Hamas?

Israel trenger en større stående hær som kan beskytte landets grenser bedre, og et sterkere militære som klarer å kjempe på i hvert fall to fronter samtidig. Israel må også minske sin avhengighet av USA når det gjelder ammunisjon og våpen. Det ser heldigvis ut til at Abraham-avtalen har klart en vanskelig test, men Israel er fremdeles overlatt til seg selv med hensyn til den kjernefysiske trusselen fra Iran.

Krigen mot Hamas er ikke over, men det ser ut til at man kan trekke noen tydelige lærdommer.

USA har vist stor støtte til nedkjempingen av Hamas, og dette har styrket Israels posisjon som en verdsatt amerikansk alliert. Amerikanernes motiver er imidlertid suspekte. Biden-administrasjonens støtte er basert på en besettelse av tostatsløsningen, som krever eliminering av Hamas fra Gaza og retur av den døende og korrupte palestinske selvstyremyndigheten (PA) der. Dessuten prøver amerikanernes omfavnelse av Israel å hindre landet i å angripe iranske stedfortredere, et trekk som kan føre til opptrapping i regionen – noe Washington gjerne vil unngå. Dette har vært hovedmotivet for å sende hangarskip til regionen.

USA har ingen appetitt på å utfordre hovedaktøren bak Hamas’, Hezbollahs og Houthi-bevegelsens aggresjon mot Israel: Iran. Washington, som har presset Saudi-Arabia til å slutte å kjempe mot houthiene, advarte til og med Israel mot å handle på egen hånd for å forsvare bevegelsesfriheten til skipene sine i Bab-al Mandeb-stredet. Det er usikkert hvor reaksjonssterk den internasjonale flåten som USA har tatt initiativet til vil være mot trusselen fra houthiene. Hittil har Washington foretrukket en defensiv holdning.

Krigen har dessuten vist at tostatsparadigmet fremdeles er det internasjonale samfunnets pavlovske respons på den israelsk-palestinske disputten, selv om krigen klart viser at palestinerne ikke kan bli en god nabo – ikke engang i neste generasjon. PA nektet å fordømme Hamas’ grusomheter og inviterte dem til og med til å gå med i PA som en juniorpartner og styre over palestinerne. Det palestinske hatet til israelerne har nådd utrolige høyder. En gallup fra september 2023 viste at Hamas’ statsministerkandidat har støtte fra 60 prosent av de palestinske territoriene. En spørreundersøkelse fra juni 2023 antyder at to tredeler sier at Israel ikke vil komme til å feire 100-årsdagen for etableringen av landet, og flertallet mener at det palestinske folket i fremtiden vil klare å gjenvinne Palestina og la sine flyktninger vende tilbake til sine hjem.

Spørreundersøkelser fra etter 7. oktober viser enorm støtte (rundt 80 prosent) til det barbariske Hamas-angrepet. Denne ideologien har dessverre mange tilhengere i den muslimske verden. Dessuten har Hamas opprettet barnehager, skoler, kommunale tjenester og moskeer, og på det viset sørget for at de er dypt forankret i det palestinske samfunn. Budskapene deres er populære og treffer vennlig innstilte palestinske ører. Den antisemittiske bølgen som omslutter mange vestlige stater, øker den for tiden sterke palestinske fiendtligheten mot Israel. Store deler av verden nekter å se de ubehagelige kjensgjerningene som utfordrer et sterkt utbredt paradigme.

Krigen viderefører også det globale strutse-syndromet med hensyn til Irans utvikling av kjernefysiske våpen. Til tross for den urovekkende rapporten fra IAEA i november om stadig forbedring av Irans gjennombruddsevne (som et resultat av de stadig større lagrene av anriket uran), ser USA ut til å ha fulgt dårlig med. Dessuten trakk Iran, som en fortsettelse av sin strategi med å redusere synligheten av sine sensitive kjernefysiske programmer, tilbake utnevnelsen av europeiske inspektører med erfaring fra anrikningsteknologi, og hemmet derved forsøk på å inspisere landets atomprogrammer. Dette utløste ingen vestlig respons. Israel er opptatt med sin krig med Hamas uten en klar og effektiv strategi for å hindre at Iran får atomvåpen.

Et lyspunkt er at Abraham-avtalen ser ut til å ha klart en vanskelig test. UAE og Bahrain har opprettholdt sine diplomatiske relasjoner, og til og med Saudi-Arabia har signalisert sin intensjon om å fortsette med normaliseringsprosessen. På lignende vis samarbeider Egypt og Jordan med Israel om formidling av humanitær hjelp til palestinerne i Gaza. Alle disse arabiske statene er fornøyd med at Israel tar den ubehagelige jobben med å gi den palestinske filialen av Det muslimske brorskap et skudd for baugen.

Israel trenger en rask og avgjørende seier over Hamas, først og fremst for å gjenopprette tapt avskrekkingskraft. Landet kan ikke overleve i Midtøsten om det ikke er fryktet. Frykt er denne regionens beste politiske valuta. I tillegg må det møte noen umiddelbare utfordringer.

Jerusalem kan ikke endre sine asymmetriske relasjoner med Washington, som alltid vil handle ut fra det de oppfatter som sine interesser. Likevel er det nødvendig å minske avhengigheten av USA med hensyn til ammunisjon og våpen. Det er i stor grad et spørsmål om å sette av nok penger til å ha en større lagringskapasitet, og flere investeringer i forskning og utvikling. Israels militærindustri trenger sannsynligvis kompensasjon for en rask overgang til krisemodus for å forsyne IDF. Målet er ikke at Israel skal slippe behovet for å basere seg på USA, men å styrke Israels handlingsfrihet i lengre perioder i nødsituasjoner der de to stater ikke nødvendigvis er 100 prosent enige.

Ja, Israel må sette av mye mer penger til sitt forsvarsbudsjett. Landet trenger en større stående hær som bedre kan beskytte Israels grenser, og et sterkere militære som kan føre krig på minst to fronter samtidig. Avkorting av perioden med tvungen militærtjeneste er ikke lenger aktuelt, og det er nødvendig å øke tilgangen på kandidater til verneplikt.

Da Hezbollah blandet seg inn i striden, kunne det vært en mulighet til å beseire en annen iransk stedfortreder, men Israel utnyttet ikke dette på grunn av mangel på adekvat tilgjengelig militær styrke. I fremtiden bør man ikke la en slik mulighet til et forebyggende angrep gå fra seg. Avskrekking krever vedlikehold, og bruken av makt er ett av dens smøremidler.

Et Iran med kjernefysisk kapasitet er en eksistensiell trussel som det internasjonale samfunnet, og først og fremst USA, nekter å forholde seg til. Israel står alene, og det er naivt å tro at noe annet enn et forebyggende israelsk militært angrep vil eliminere denne utfordringen. Israel må fokusere på nytt og forberede seg på å gjøre slutt på atomtrusselen.

Det krever tålmodighet å skulle forholde seg til den palestinske utfordringen, siden det ikke blir noen slutt på konflikten med det første. Det er liten sjanse for at den dysfunksjonelle palestinske nasjonale bevegelsen utvikler seg til en «revitalisert» palestinsk selvstyremyndighet (PA) av den typen som amerikanerne drømmer om. Enhver palestinsk aktør vil fortsatt utgjøre bare en marginal sikkerhetsrisiko så lenge Israel er fast bestemt på å klippe gresset så ofte som nødvendig.

Les flere artikler hvor synspunktene til Efraim Inbar er gjengitt

Vis at du protesterer på regjeringens anerkjennelse av fantasistaten «Palestina»

  1. Bli medlem av MIFF (fra kr. 4 per uke)
  2. Gi en gave til MIFFs informasjonsarbeid for Israel. Vipps 39881
  3. Bestill MIFFs bøker – passer veldig godt som gave både til Israel-venner og folk som er kritiske til Israel.
  4. Bestill flyers med israelernes beste argumenter til utdeling.

Gi en gave til MIFFs arbeid for Israels sak

Med noen få klikk kan du gi med mobilen din.

0

Your Cart