VG Nett gir omtale av Fredrik Græsviks nye bok med tittelen TV2-Græsvik anklager Israel for barnedrap. Græsvik hevder «israelske offiserer ga ordre om å drepe barn, kvinner og eldre».
– IDF beordrer aldri soldatene til å gå etter sivile, uansett kjønn eller alder. Tvert om. IDF legger meget stor vekt på å unngå treff på sivile. IDF kan bare stusse på forfatters motiver når man lese slike grunnløse påstander, kommenterer IDFs talsmann Bjørn Hermann til VG.
Vi har ikke fått lest Græsviks bok ennå, men det er svært lite grunn til å tro at Græsvik har sammenlignet Israels krigføring med andre lands krigføring.
Israels barnedrap og Norges barnedrap
La oss begynne med Kosovo-krigen i 1999, der Bondevik-regjeringen var full partner i bombeoperasjonene.
Ben-Dror Yemini skriver i MIFFs nye bok Løgnindustrien:
«Antall drepte [i Kosovo-krigen] er omstridt. NATO og andre mener at det dreide seg om cirka 1000. Beograd mener at tallet ligger på 6000. Den mest oppdaterte undersøkelsen anslår 12.000, men angir ikke antall barn. En annen kilde, som nevnes i David Roberts’ bok, snakker om 1400 døde, deriblant 600 barn. I henhold til det høyeste anslaget ble mindre enn 300 palestinske barn drept ved Cast Lead [Gaza-krigen 2008/2009, av rundt 1300–1400 drepte. Med andre ord: Sammenlignet med NATO, og ikke med Hamas, rammet Israel langt færre barn, både i relativ og absolutt forstand, og NATO stod ikke overfor en fiende som aktivt skjulte seg blant sivile og brukte dem som menneskelige skjold. Barn og ungdom tjente heller ikke som frontlinje for å angripe NATO-soldater eller fiendens sivilbefolkning.»
Har Græsvik anklaget Norge og våre NATO-allierte for barnedrap? Nei. Han bruker en annen standard på Israel. Når Israel fører krig, teller Græsvik opp antall drepte barn dag for dag. Når et mye større antall barn blir drept i et stort antall konflikter over hele verden, er Twitter-kontoen til Græsvik stille. (Den har han forøvrig blokkert MIFF fra å se.) Har Græsvik løftet en finger for å finne ut hvor mange barn Norge og Danmark drepte i Libya i 2011?
Israels barnedrap og Storbritannias barnedrap
La oss ta Irak-invasjonen i 2003. Ifølge det britiske medisinske tidsskriftet Lancet ble 100.000 mennesker drept i forbindelse med britenes og amerikanernes invasjon av Irak i 2003. 46 prosent av disse var barn under 15 år. Barn i denne aldersgruppen var overrepresentert blant de drepte. Barn under 15 år utgjorde 42 prosent av befolkningen.
Sammenlign med Gaza-krigen i 2014. Ifølge Hamas-tall var 16 prosent av de drepte barn under 15 år (336 av 2100). Barn i denne aldersgruppen utgjør 43 prosent av befolkningen på Gaza-stripen. Med andre ord: Barn var sterkt underrepresentert blant de drepte i Gaza-krigen – og det ifølge Hamas-tall.
Yemini skriver:
«Vi kunne ha fortsatt disse sammenligningene og undersøkt hvor mange barn som ble drept da USA invaderte Panama, eller da de kjempet i Somalia i 1993–1995, da de stridende faktisk brukte sivile som menneskelige skjold. I begge tilfellene var prosentandelen uskyldige sivile som ble drept, både av FN-soldater og amerikanske soldater, langt høyere enn da IDF kriget mot Hamas. Det er trygt å anta at det samme gjelder for antall drepte barn, uansett hvilken målestokk som brukes.
Antiisraelske polemikere bruker ofte argumentet om uforholdsmessighet mellom antallet drepte israelere (en håndfull) og de over 1000 drepte palestinerne ved Cast Lead. Det er ikke noe i veien med tallene, men de er ikke relevante. Ingen truet NATO, og NATO led ingen tap da alliansen bombet Serbia. Det ble ikke skutt noen raketter mot London, Paris eller Berlin. Ingen i det vestlige Europa måtte søke ly i tilfluktsrom med jevne mellomrom. Ingen sirener sendte mennesker på flukt flere ganger om dagen. Men trass i dette slapp NATO sine bomber. De hadde ikke til hensikt å ramme uskyldige sivile, men gjorde det likevel. Slikt skjer i alle kriger, og konflikten mellom Israel og palestinerne er intet unntak. Men det er én forskjell: Israel rammer i langt mindre grad kvinner og barn enn noen annen militærorganisasjon, ved alle de målbare parametere som foreligger. (MIFFs uthevning)
Dette er fakta. Mediene har imidlertid skapt et stikk motsatt inntrykk.»
Palestinernes barnedrap
Det er dypt tragisk at barn blir drept i krig og terror. Ord blir for fattige til å uttrykke hvor forferdelig det er.
Israelske soldater blir trent til å skille mellom stridende og sivile, slik staters hærstyrker er forpliktet til etter krigens folkerett.
Men ikke alle samfunn har mekanismer på plass for å hindre drap på barn. Noen samfunn belønner slik krigføring.
Malki Roth (15) var en solstråle som spredte glede med fløytespillet sitt. 9. august 2001 ble hun drept sammen med sin venninne mens de koste seg på en pizzarestaurant. Mannen som laget bomben får minst ni tusen kroner i måneden i lønn fra palestinske myndigheter (PA). Til sammenligning får en palestinsk lærer eller politimann 3000-4000 kroner i måneden. Kvinnen som ledet angrepet er tv-stjerne i den arabiske verden og svært stolt av sine drap på jødiske barn.
I 2011 tredoblet daværende statsminister Salam Fayyad lønnsutbetalingene til palestinere som satt i israelsk fangenskap dømt for sikkerhetsbrudd (flere av dem barnemordere). Allerede i 2012 kunne MIFF melde at lønnssystemet var skalert. Fangene som har strengest straff – fordi de utførte de mest dødbringende terrorangrepene – får høyest lønn. Fangene med lengst soningstid får nærmere 20.000 kroner i måneden. Minst seks prosent av PAs budsjett går til sikkerhetsfanger og familier av selvmordsbombere.
I 2013 la noen bistandsland økende press mot palestinske myndigheter for å få opplysninger om belønningssystemet av terrorister. Palestinske myndigheter hevder da at palestinske terrorister i israelske fengsler og deres familier får “sosialstønad”. Utenriksminister Jonas Gahr Støre var blant dem som ukritisk videreformidlet dette til Stortinget. Men til sine egne kalte palestinske myndigheter det hele tiden for “lønn” og understreket at “fangenes sak var sentral”.
Til slutt måtte utenriksminister Espen Barth Eide i mars 2013 vedgå at palestinske selvstyremyndigheter gir “større og mer omfattende” støtte til palestinske fanger enn det regjeringen tidligere har opplyst om til Stortinget. – Det er uheldig at informasjon (…) i ettertid er upresis, skrev Barth Eide. Overfor NRK skjerpet han kritikken: – Palestinske myndigheter feilinformerte Norge. Det viste seg at ordningen var akkurat slik PMW hadde meldt fra begynnelsen. I Norge var MIFF sentral i å få saken kjent, og politikere fra KrF og FrP tok saken opp i Stortinget.
Etter at palestinernes første bløff var avslørt, begynte de å hevde at belønningssystemet ble finansiert av palestinernes egne midler, ikke av internasjonal bistand. Tiden er inne for at giverland som Norge synger ut mot hele systemet, skrev MIFF i april 2013.
“Den norske regjering må være tydelig: Et belønningssystem for dømte terrorister, som skaleres etter straffens lengde, og dermed også etter terrorhandlingens alvorlighet, er fullstendig uakseptabelt. Noe er fundamentalt galt i PAs prioriteringer når terrorister som planla angrep hvor titalls sivile ble drept får månedslønn som er flere ganger større enn palestinske politimenn. Uten terror kunne en palestinsk stat vært på plass for lenge siden. Så lenge terror belønnes vil ikke Norge skyte inn en eneste ny krone i statsbyggingsprosjektet.”
Det er ikke bare fengslede terrorister som får lønn. Også løslatte terrorister får månedslønn på nivå med toppstillinger i palestinske selvstyremyndigheter. De får også sekssifrede engangsutbetalinger.
Alt dette var kjent for Espen Barth Eide da han i mai 2013 ga Stortinget “det palestinske perspektivet” på terroristenes belønning. Palestinerne hevder ordningen “hindrer radikalisering”. Det spørs om noen ville kjøpt dette argumentet dersom det var grupper eller stater som ga titalls tusen kroner i måneden i belønning til terrorister fengslet i Norge!
Græsvik bør være kjent med alt dette. Kan vi vedde på at ingenting av dette har fått plass i hans bok, eller er det bare VG som har vært svært selektive i sin vinkling?
