Klikk her for å bli medlem nå!

Kom til Nordic Israel Congress 10.-12. mai som fortsetter i stor fellesmarkering mot Israelhatet 12. mai.

NRKs og NTBs giftige hilsener til 75-års jubilanten

Faksimile av Nils-Inge Kruhaugs aritkkel i Bergens Tidende 26. april 2023.
26. april var det 75 år siden Israel ble gjenopprettet i det jødiske folkets historiske og religiøse kjerneland. Jubelen stod ikke i taket hos NRK og NTB.

NRK markerte dagen med å intervjue de sterkt Israel-kritiske forskerne Jørgen Jensehaugen og Hilde Henriksen Waage.

MIFF har påpekt en rekke feil og utelatelser i Jensehaugens historiefortelling, og han gjorde ingen unntak på 75-årsdagen. Waage overrasket egentlig litt positivt, men hennes historie med ensidighet gjør at vi har svært lave forventninger. Denne gang klarte Waage å få med noen viktig poeng fra Israels historie, selv om kritikken av Israel satt løst som vanlig.

Hvorfor kunne ikke NRK markert dagen med å få noen gjester i studio som kunne si noe pent om Israel og hvorfor staten er viktig?

Israel 75 år hos NTB

Nyhetsbyrået NTB satte sin anti-israelske journalist Nils-Inge Kruhaug på jobben med å lage en jubileumsartikkel. Kruhaug har en historie med ekstrem ensidighet og bruk av betenkelige metoder for å sverte Israel. Også denne gang ble resultatet en artikkel uten en eneste positiv bisetning.

«Konfliktfylt og splittet Israel fyller 75 år», ble overskriften Kruhaug valgte denne gang. Artikkelen ble blant annet trykket i Bergens Tidende 26. april.

Noen feil er bare merkelige. Kruhaug hevder Balfour-erklæringen ble gitt på «et håndskrevet ark». Men alle kan se på originalbildet av erklæringen at den var skrevet på skrivemaskin i britiske Foreign Office, og at Balfour – som vanlig – undertegnet for hånd. Kanskje blander Kruhaug med at tidlige utkast til erklæringen var håndskrevet?

Andre feil er mer alvorlige, og inngår i Kruhaugs vanlige måte å fortelle historien på. I Kruhaugs verden bygde sioinisbevegelsen i mellomkrigstiden opp en «milits som i årevis hadde angrepet palestinerne og britiske soldater». Han nevner ikke med et ord at jøder så seg nødt til å opprette forsvarsgrupper etter voldelige, antisemittiske angrep og pogromer fra arabere i området. Jødene i det britiske mandatområdet Palestina var like mye palestinere som araberne i området, ja de var mer palestinere – fordi de aller fleste arabere avviste denne identiteten. Det er derfor en anakronisme når Kruhaug skriver om angrep på «palestinerne».

Kruhaug skriver om «terrorangrep mot King David-hotellet i Jerusalem», men unnlater å nevne at dette var hovedkvarteret til de britiske myndighetene. Ifølge Kruhaug var det «gjester og ansatte fra flere land» som ble drept, «blant dem «38 briter». Ifølge Wikipedia var 70 av de drepte ansatte i mandatmyndigheten, 13 soldater, 3 politimenn og 5 andre som var i nærheten. «Noen av de som ble drept og skadet var på veien utenfor og i bygninger i nærheten.» Det er derfor tvilsomt om hotellgjester eller hotellansatte var blant de drepte, og det blir i hvert fall feil å nevne dette først. Blant de døde var også 17 jøder. Hovedmotivet bak bombingen var å ødelegge dokumenter som britene skulle bruke til å slå ned på det jødiske samfunnet. Britene motarbeidet på dette tidspunktet en jødisk statsdannelse, og stemte ikke for delingsplanen i FNs generalforsamling i 1947.

Kruhaug fortsetter med anklager om at en jødisk milits «massakrerte over 100 sivile palestinere i lansbyen Deir Yassin» våren 1948.

Fortjener kampene i Deir Yassin 9. april 1948 betegnelsen massakre? Leiv Magne Hove svarte slik i artikkelen Mytene om massakren i Deir Yassin: «Sett med dagens øyne, etter å ha opplevd «hus-til-hus-kamper» i flere kriger de siste par ti-årene (Balkan, Irak og så videre) er neppe en slik betegnelse korrekt. Massakre betyr drap på forsvarsløse. Det er fortsatt usikkerhet om hvor mange av de sivile som ble drept, som var reelt forsvarsløse. Det er sannsynlig at en del av de drepte var sivile som ikke hadde nådd å flykte. Noen kan også være holdt som gisler (sivilt skjold). Enkelte av kvinnene var imidlertid helt klart stridende. En rekke kvinner ble observert løpende mellom de forskjellige forsvarsstillingene for å supplere dem med våpen og ammunisjon. Enkelte ble også funnet drept med våpen i hendene, liggende like ved skyteskårene (vinduene). Selv om et beklagelig stort antall sivile ble drept under aksjonen, skjedde dette som følge av kampene, ikke som en massakre.»

Den israelske professoren Eliezer Tauber har skrevet boken The Massacre That Never Was. Her dokumenterer han at landsbyen Deir Yassin hadde vært utgangspunkt for en rekke jødiske mål i nærheten. For de jødiske styrkene var det avgjørende å ta Deir Yassin, for å bryte den pågående arabiske beleiringen av det jødiske samfunnet i Jerusalem.

– For at det skal være snakk om en massakre, må det være folk som er drept i en massakre. Men jeg har gått gjennom hvordan nesten hvert eneste offer døde under kampene, og det var ikke en massakre, sa Tauber i intervju med MIFF i 2022.

«Egypt, Irak, Libanon, Syria og Transjordan kom palestinerne til unnsetning og gikk til krig mot sitt nye naboland,» skriver Kruhaug. Målet til disse statene var ikke å hjelpe palestinerne, men å knuse den jødiske staten i fødselen. Egypt ga ikke noe selvstyre til palestinerne på Gaza-stripen, og Jordan ga ikke noe selvstyre til palestinerne på Vestbredden. Den ulovlige okkupasjonen fortsatte helt til 1967.

Kruhaug hevder «FNs sikkerhetsråd gjentatte ganger har krevd tilbaketrekning». Dette stemmer ikke. Resolusjon 242 fra 1967 krevde ikke israelsk tilbaketrekning fra alle områdene som ble erobret i 1967, og den understreket at Israel har rett på sikre og anerkjente grenser. Det har ikke palestinsk side vært villig til å gi. Men Kruhaug nevner ikke disse viktige detaljene, fordi han er ensidig i sin historiefortelling.

Kruhaug hevder Israel har «etablert stadig flere bosettinger i de okkuperte områdene i strid med folkeretten». Han unnlater å nevne at Israel har forlatt bosetninger i Sinai da det ble muligheter for fred med Egypt og forlatt bosetninger i Gaza i håp om fred med palestinerne. Og fordi han er ensidig, gir han ikke leserne de israelske argumentene for at de jødiske tettstedene og byene i Judea og Samaria er helt lovlig.

Kruhaug hevder Israel er «en okkupantmakt som nekter å etterleve FNs resolusjoner». Han nevner ikke at FN-systemet i flere tiår er blitt benyttet av palestinerne og deres allierte blant arabiske, muslimske og ikke-demokratiske land til å mobbe Israel. Skulle Israel bøyd av for alle kravene som landets fiender har framstilt gjennom FN, ville den jødiske staten vært historie for lenge siden. Det er ingen grunn til å ta FN-fordømmelser av Israel alvorlig.

Før han runder av, gjentar Kruhaug anklagen om apartheid. Men vi har aldri sett NTB gjengi de mange gode argumentene for at Israel ikke er en apartheid-stat.

Til tross for systematiske menneskerettighetsbrudd og religiøs intoleranse i Midtøsten er det bare den jødiske staten som blir utsatt for demonisering med apartheid-stempel. Det skjer til tross for at Israel gir større frihet og bedre levestandard for sin arabiske minoritet enn det arabere har som minoritet i de aller fleste andre land. Araberne som er israelske statsborgere har politisk frihet og en levestandard som alle deres arabiske brødre bare kan misunne dem (med mindre de er oljesjeiker). Til tross for alt som Israel med rette og urette kan anklages for å ha påført palestinerne på Vestbredden og Gaza-stripen, ligger de i rangering av levekår (Human Development Index) og lykkerangering på nivå med sine arabiske brødre i nabolaget.

Kruhaug avslutter slik: «Under halvparten av verdens jøder velger å bo der, og i disse dager spør mange israelere seg mer enn noensinne om hvilken retning landet går i.»

Han unnlater å nevne at en stadig større andel av verdens jøder velger å bo i Israel. I nesten hele den vestlige verden, inkludert Norge, er det nedgang i antallet jøder, mens jødisk liv i Israel blomstrer. Israels enorme betydning for jødisk liv vil bare fortsette å bli mer og mer tydelig.

I dag er det omkring 15 millioner jøder i verden, og drøyt 7 millioner av dem bor i Israel.

Dersom det ikke hadde vært noe Holocaust, og Israel hadde blitt etablert, ville det i dag vært 36 millioner jøder i verden.

Dersom det hadde vært et Holocaust, og staten Israel ikke hadde blitt etablert, ville det i dag bare vært 6-7 millioner jøder.

Ifølge den israelske futuristen David Passig vil antallet jøder i Israel øke til 20 millioner i år 2100, mens antallet jøder i resten av verden vil synke ned til bare 4 millioner. Antisemitter forstår hvilken enorm positiv betydning Israel har hatt for jødisk liv, og derfor er antisemitter også antisionister.


Kan du hjelpe på én eller flere måter?

  1. Bli medlem (fyll ut skjemaet under)
  2. Gi en gave til MIFFs informasjonsarbeid for Israel.
  3. Bestill MIFFs bøker – passer veldig godt som gave både til Israel-venner og folk som er kritiske til Israel.
  4. Bestill flyers med israelernes beste argumenter til utdeling.

Denne artikkelen kan du lese gratis på grunn av over 13.000 MIFF-medlemmer og andre frivillige givere. Men vi trenger støtte fra mange flere nå!

Gi gave her eller Vipps 39881

Bli medlem ved å fylle ut skjemaet under og trykk «send»!

Gi en gave til MIFFs arbeid for Israels sak

Med noen få klikk kan du gi med mobilen din.

0

Your Cart