Klikk her for å bli medlem nå!

Kom til Nordic Israel Congress 10.-12. mai som fortsetter i stor fellesmarkering mot Israelhatet 12. mai.

Faktasjekk på Fredrik Græsvik

Skjermdump fra VG Nett 8. oktober 2015.
Skjermdump fra VG Nett 8. oktober 2015.
TV2 journalisten er god med telelinse, helt på viddene med vidvinkel.
Fredrik Græsviks bok Evig krig, Israel og Palestina.
Fredrik Græsviks bok Evig krig, Israel og Palestina.

For noen uker siden kom TV2-journalisten Fredrik Græsvik med boken Evig krig, Israel og Palestina på Kagge forlag. Dette er 350 siders interessant lesning for dem som er interessert i hva Græsvik har opplevd på kroppen som presseoffiser i UNIFIL og journalist i Midtøsten, men bortkastet tid og penger for dem som vil forsøke å forstå noe mer om konflikten mellom Israel og palestinerne enn det de er blitt servert av NRK og nyhetsbyrået NTB de siste 30 årene.

Græsvik er best på nærbildene, der hvor han selv har vært til stede og telelinsen kan zoome inn på enkeltskjebner. Her makter han å gi ofre, ikke bare på palestinsk side, men også israelsk side, et ansikt og en stemme. Særlig historiene fra 1990-tallet avslører at Græsvik lenge forsøkte å fortelle en balansert historie, i motsetning til sin NRK-kollega Odd Karsten Tveit.

Når Græsvik forsøker seg med vidvinkel – når han prøver å gi kontekst og overblikk – faller han fullstendig inn i den pro-palestinske narrativen hvor israelske ledere i beste fall er anti-fred, i verste fall onde og hensynsløse, og palestinske ledere er «selve symbolet på frihetskamp». Israelernes beste argumenter blir helt borte. Han problematiserer ikke at palestinerne og Den arabiske liga «kategorisk og absolutt» avviser å anerkjenne Israel som en jødisk stat.

Vi vet ikke når det helt tippet over for Græsvik, kanskje da han delte rom med Mads Gilbert under Gaza-konflikten i november 2012? Eller er det etter at hans palestinske «venner», som før var motstandere av Hamas, nå «jubler når raketter ble skutt mot Tel Aviv»?

Les hva Arne Ørum skrev om Tveits bok i Vårt Land og MIFFs faktasjekk av første del av Tveits bok.

Da Græsviks bok ble lansert, valgte VG overskriften «Anklager Israel for barnedrap» i en nyhetsartikkel. Græsvik forteller om en rekke angrep der palestinske grupper gjennomførte barnedrap som de er stolte av og belønner hverandre for. Dette var ikke like interessant for VG. MIFF påpekte at Græsvik fortier at andelen drepte barn i Gaza-krigene er langt under andelen drepte barn i lignende kriger utkjempet av Norge og våre NATO-allierte.

Her følger en faktasjekk og noen kommentarer til Græsviks bok. Vi har dessverre ikke kunnet ta tid til å sette opp en fullstendig liste over alle feil og mangler.

 

Feil om moren

Kagge forlag har brukt baksiden til å presentere Tveits bok som «den store boka om ‘alle krigers mor'». Græsvik bruker nesten samme uttrykk i sitt kapittel for takk i boken. «Jeg er TV2 en stor takk skyldig for at jeg i over tjue år har fått lov til å dekke ‘alle konflikters mor’.»

Å bruke en slik betegnelse på konflikten mellom Israel og palestinerne vitner jo om total mangel på global oversikt og/ eller mangel på historisk kunnskap. Mens de to journalistene har skrevet sine bøker, har det for eksempel rast kriger i Midtøsten hvor tusenvis av mennesker er drept hver måned, langt på vei på grunn av den 1400 år gamle konflikten mellom shia- og sunni-muslimer. Man kan vel neppe anklage verken Herzl, stormuftien av Jerusalem, Arafat, Sharon eller Netanyahu for noe morskap i denne sammenheng?

 

Mangler sammenligninger

Når Israels kriger ikke blir sammenlignet med andre lands kriger, er det ikke rart at bildet ofte blir skjevt. Vi finner ikke spor av at Græsvik sammenligner Israels krigføring mot islamistiske og nasjonalistiske geriljagrupper med hvordan andre vestlige land har bekjempet lignende grupper.

I korte glimt prøver Græsvik å gi noe historisk bakgrunn fra før sin egen tid i Midtøsten. «I 1971 ble PLO-lederen Yasser Arafat og flere tusen av hans palestinske geriljakrigere kastet ut av Jordan, etter å ha blitt beseiret av jordanske styrker i den nesten ett år lange borgerkrigen kalt Svart september,» skriver TV2-journalisten. Her unnlater han å nevne dødstallet på palestinsk side. Her kan vi hente hjelp av Tveit: «Det ble snakket om [i september] at minst 15.000 palestinere ble drept i kampene siden juni, mens 100 000 var gjort hjemløse.»

Med andre ord: I løpet av fire måneder drepte jordanske styrker langt flere palestinere enn det israelske styrker har gjort de siste 30 årene. Slike sammenligninger passer selvsagt ikke å gjøre dersom man vil tegne bildet av jødiske politikere og jødiske offiserer som de store forbryterne i Midtøsten.

 

Voksende ensidighet

Selv om Græsvik gjennomgående er mildere i ordbruk og hakket mer profesjonell i formen enn Tveit (NRK-kollegaen slår ham på detaljer – men det må man nesten forvente i en bok som er over tre ganger så lang), er det Israel som gjennomgående blir utpekt som skyldig. Palestinerne blir ikke holdt til ansvar. Den storstilte korrupsjonen med bistandspenger blir omskrevet til at Arafat hadde «dårlig økonomisk styring». Palestinernes «eneste kort var å trekke seg fra forhandlinger og øke voldsbruken». Arafat «hadde ikke noe å forhandle vekk». Historien om Camp David-forhandlingene i 2000 blir fortalt med ensidig tro på palestinske kilder. Vi har ikke kunnet se at Ehud Olmerts fredstilbud i 2008 er nevnt med et ord. Netanyahus vilje til forhandlinger og kompromissvilje blir også fortiet og omskrevet: «Sommeren og høsten 2012 ble det tydelig for palestinerne at det ikke var mulig å forhandle frem en fredsavtale med Benjamin Netanyahu.»

Ensidigheten vokser utover 1990-tallet og intensiverer seg i den andre intifadaen. Palestinsk vold blir gjennomgående framstilt som hevn. Israelske ledere, så sin side, vinner valg med å gå til krig. Græsvik ser en spiral av vold, der israelerne er dem som driver volden framover. «Israel bombet Gaza. Hamas truet med hevn. Alt gikk i sirkel.»

Det kan nesten virke som om palestineren har lov til å hevne seg, men ikke Israel: «I Israel er avskrekking den fremste militære taktikken. Det er slående at de ikke forsøkte å snu denne logikken på hodet. Det er som om de erfarne generalene ikke forstår krigens logikk. At blodigere israelske angrep vil bli møtt med enda flere palestinske aksjoner.»

 

Mer og mer ensidighet

Jo lengre ut i den andre intifadaen du kommer, jo mer blir Græsvik et ensidig mikrofonstativ for palestinsk side.

Græsvik forteller sørgelige historier om fødende palestinske kvinner som blir stanset i israelske kontrollposter. Men han forteller ikke hvordan palestinske ambulanser, og palestinere som utga seg for å være pleietrengende, ble misbrukt i angrep mot israelere.

Væpnede palestineres krenking av Fødselskirken i Betlehem fremstiller Græsvik som «kirkeasyl». Fra Jenin gjengir han propagandaen: «De dreper alle. De dreper gamle. De dreper barn. Alle sammen.» Til slutt viser det seg at det ikke har vært noen massakre, slik palestinske talsmenn hevdet, men 23 israelske soldater og 52 palestinere er drept i harde kamper.

Ensidigheten sementerer seg. Muren «ble reist for å holde palestinerne unna jødene». Græsvik siterer Arafat uten å komme med kritiske spørsmål: «Vi har tilbudt dem å leve i vennskap som naboer, men de har takket nei.» Ingen innvendinger har han heller til Hamas-politikeren Abu Tir, da han sa: «Vi er ikke imot jøder eller jødedommen som religion, like lite som vi er imot kristne og deres religion.»

 

Inkonsekvent

Græsvik blir så ivrig etter å renvaske palestinere at han vel neppe ser selv hvor inkonsekvent det er det han skriver. Noen sider etter sitatet fra Hamas-mannen, forteller han hvordan en palestinsk milits jaktet på ham for å drepe ham – fordi aviser i Skandinavia hadde trykket karikaturtegninger av profeten Muhammed. Da hadde de plutselig imot alle som bar norsk pass! «At jeg hadde vært naiv på grensen til det idiotiske, var det ingen tvil om,» innrømmer Græsvik. Ser han ikke hvor naivt det er å ikke holde Hamas ansvarlig for jødehatet i deres charter og i jødehatet som blir formidlet gjennom Hamas-kontrollerte moskéer og medier? Ser han ikke hvor naivt det er når han ukritisk hevder at Hamas-ledere er villige til å anerkjenne Israel? Det er vesensforskjell på motvillig å forholde seg til at Israel i dag finnes og å akseptere at en stat med jødisk flertall har kommet for å forbli i området. Græsvik opplyser aldri sine lesere på dette feltet.

Det er også mer inkonsekvens.

«Alle palestinske mødre og fedres mareritt var at sønnene deres skulle havne i sammenstøt med de israelske soldatene. Gjennom alle de årene jeg har dekket denne konflikten, har jeg aldri  hørt noen si at de vil at barna skal kaste stein mot soldatene,» skriver Græsvik.

Her ville det vel være på sin plass å nevne at palestinske myndigheter stadig gir hyllest av og økonomisk belønning for vold mot israelere? Men, nei. Selv når Græsvik selv har blitt truet av steinkastere, ser han på det som «en voldsom testosteronladet frustrasjon rettet mot israelerne». Hvor langt kan man gå i å forklare flere generasjoner med palestinske steinkastere som et resultat av en  hormonell ubalanse?

Græsvik mener det er en «løgn» å hevde «at palestinske foreldre jager barna sine ut for å slåss mot soldater». Selv underkjenner han fullstendig at palestinske organisasjoner, ledet av voksne, ledet av fedre, organiserer og oppildner volden. Græsvik forteller selv om en familie som feiret at deres datter og søster var blitt den første kvinnelige selvmordsbomber. «Khalil var stolt av søsteren.» En familie som er stolt av en selvmordsbomber vil antakeligvis ikke holde tilbake et barn som ønsker å kaste stein mot soldater. Græsvik underslår fullstendig at den palestinske volden blir oppildnet fra ledernivå. «Men det var ikke slik at Arafat satt med en knapp på sitt kontor der han kunne skru av og på motstandskampen som det passet ham.»

Til slutt blir all volden Israels feil. Græsvik finner «grunn til å anta at den storstilte redningsaksjonen [etter at tre israelske tenåringsgutter forsvant i juni 2014] ble iscenesatt for å piske opp stemningen i Israel» i forkant Gaza-krigen. Græsvik nevner aldri at det var en Hamas-celle ledet fra Tyrkia som stod bak terrorangrepet mot tenåringene.

 

Feil om folkeretten

Det er noe som er så viktig for Græsvik å understreke i boken, at han skriver det to ganger med litt ulike ord:

«Borgere i et land som er under militær okkupasjon har rett til å drive væpnet motstand mot okkupantene i henhold til internasjonal rett.»

«Palestinske geriljagrupper har folkeretten på sin side når de driver væpnet motstand mot okkupanter.»

Græsvik forklarer aldri hvilken folkerett han sikter til og glemmer å nevne at det han kaller «palestinske geriljagrupper» konsekvent har forbrutt seg mot samme folkerett i måten de kriger på (manglende uniformering, målrettede angrep mot sivile, bruk av menneskelige skjold osv.). Han fortier også at Israel flere ganger har kommet med tilbud om å avslutte okkupasjonen i bytte mot en varig og ekte fred.

 

Avslører palestinsk holdning til livet

På side 308 røper Græsvik at hans palestinske kollegaer (fotografer, sjåfører, fiksere), selv om de hadde tilgang til sikkerhetsutstyr som hjelm og skuddsikker vest, vanligvis lot være å bruke dette. Hvis Græsvik ber dem beskytte seg, svarer de: «Hvis det er min tid til å dø, så er det min tid», eller «hvis Gud vil at jeg skal leve, går det bra». Kan en slik holdning til sikkerhetsforanstaltninger gi en delvis forklaring på høye skade- og dødstall på palestinsk side?

 

Feil om Oslo

Græsvik skriver at statsminister Yitzhak Rabin godkjente en plan for utvidelser av bosettinger på Vestbredden i januar 1995. «Dette var et klart brudd på avtalepunktet om at bosettingene ikke skulle utvides i forhandlingsperioden,» hevder Græsvik. Hans problem er at det ikke finnes noe slikt punkt i Oslo-avtalene.

 

Feil på feil

«De følger sine gamle skikker i Midtøsten. Øye for øye – tann for tann,» skriver Græsvik. Han gjør den samme feilen som Tveit. “Øye for øye” er muligens et straffeprinsipp i Hammurabis lov, men ikke etter jødenes Torah. “Øye for øye” er her et erstatningsprinsipp, et øye skal erstattes med et øyes verdi. Græsviks og Tveits utlegning har vært et av de mest gjennomgående antisemittiske angrep på jødisk lovgivning gjennom århundrene. Da Lovdata kom med lignende feiltolkning av jødisk lov i 2012, ble artikkelen fjernet umiddelbart da dette ble påpekt av Øyvind Bernatek. I jødisk tradisjon er “øye for øye” en human erstatningsregel som kan måle seg med det beste og mest humane i dagens moderne lovgivning, skrev advokat Jan Benjamin Rødner i MIFFs hovedstyre den gang.

 

Feil om Gilbert

Græsvik kommenterer den israelske ambassadens kritikk av ukritisk bruk av Mads Gilbert som kilde. «Det mest avgjørende i denne sammenheng er likevel at jeg aldri har opplevd noen grunn til ikke å stole på Mads Gilbert. Hans opplysninger er bekreftet av en rekke andre kilder.» Græsvik overser elegant at MIFF har påpekt at det ikke finnes spor i andre kilder av anklagen Gilbert serverte i SMS 4. januar 2009. MIFF har også påvist andre feil i Gilberts formidling.

 

Selektivt utvalg fra gamle tekster

Når vi nevner gamle skikker, la oss også se på Græsviks bruk av gamle tekster. Han har valgt å bruke to løsrevne bibelsitater ved innledningen til de første to delene av boken. «Du må ikke slutte pakt med dem og ikke vise dem nåde,» siterer Græsvik fra 5. Mosebok 7,2. Tror Græsvik at den demokratisk valgte regjeringen i Israel lar sin politikk styre av en tre tusen år gammel tekst? Hvorfor glimrer krigerske korantekster og hadither som uttrykker lengsel etter folkemord på jøder med sitt fravær i boken? Disse 1400 år gamle tekstene blir jo stadig forkynt og kringkastet i det palestinske samfunnet, av islamister som drømmer om å realisere tekstene.

 

Likevel…

Nest etter israelske ledere, er det vel kristne som støtter Israel som blir tegnet i de mest dystre fargene i Græsviks bok. Da han rapporterte fra Camp David-forhandlignene i 2000, møtte han amerikanere i nærheten.

«I Bibelbeltet som strekker seg fra den sørlige delen av den amerikanske østkysten og mot Texas, er troen på Gud og støtten til jødene stor. Likevel ønsket folk i Thurmont at partene i Midtøsten skulle klare å leve sammen i fred,» skriver Græsvik. Det har tydeligvis festet seg et inntrykk hos journalisten at tro på Gud og støtte til jødene er vanskelig eller sjelden forekommer i kombinasjon med ønske om fred mellom partene.

 

Feil om israelske ledere

Græsvik hevder Israels tidligere utenriksminister Avigdor Lieberman taler «varmt for å kaste israelske arabere ut av Israel og fortrenge palestinerne fra deres land». Lieberman har sagt mye rart, men hans politiske plan går ikke ut på kollektiv utkastelse – men å flytte grensene slik at Israel blir mindre (!) og arabere som i dag er israelske statsborgere blir statsborgere i en palestinsk stat.

Græsvik hevder Israel har «stjålet stadig større landområder fra palestinerne» etter at Oslo-avtalen ble inngått. Han unnlater å nevne at arealet til de innegjerdede og patruljerte områdene av bosetningene dekker kun tre prosent av arealet på Vestbredden. Han unnlater å nevne at ingen større ny bosetning er etablert på Vestbredden siden 1990-tallet. Han unnlater å nevne at befolkningsveksten i all hovedsak har kommet som fortetting i allerede eksisterende bosetninger.

 

Mer uskyldige feil

Boken inneholder også flere mer uskyldige feil.

Uri Savir, som ledet Oslo-forhandlingene for Israel, var ikke statssekretær, men direktør i Utenriksdepartementet.

«Grytidlig om morgenen 5. juni 1967 lettet nesten 200 fly fra baser i Israel. Målet var å uskadeliggjøre Egypts flyvåpen og rullebaner før egypterne våknet,» skriver Græsvik. Israels angrep ble satt inn kl. 07.45 på morgenen. Det defineres kanskje som grytidlig for tv-journalister? Timingen for angrepet ble ikke satt til kvart på åtte for å ramme egypterne før de våknet, men fordi man visste at da spiste de egyptiske flygerne frokost etter den første morgenpatruljen.

«Barak var ferdig i israelsk politikk for godt,» skriver Græsvik om Ehud Barak etter at han tapte statsministervalget for Ariel Sharon i februar 2001. Det var kanskje riktig den gang Græsvik skrev det for første gang, og han forstod den gang å gardere seg i en fotnote («Når det kommer til israelsk politikk og hvem som kan vende tilbake, skal man være forsiktig med å konstatere hva fremtiden vil bringe. Jeg våger likevel denne påstanden, og har for alle tilfellers skyld skrevet denne fotnoten som åpner for alle forbehold.»). Men å  utgi dette i en bok i 2015 er temmelig utdatert. Det bør ikke være ukjent at Ehud Barak var forsvarsminister både under Ehud Olmert og Benjamin Netanyahu fra juni 2007 til mars 2013.

«Alle som kjenner området, vet at geografien ikke tillater at Hamas-krigerne [på Gaza-stripen] oppsøker større områder utenfor bebyggelse,» skriver Græsvik. Alle som ser på Gaza med Google Earth ser store åpne områder uten bebyggelse.


Kan du hjelpe på én eller flere måter?

  1. Bli medlem (fyll ut skjemaet under)
  2. Gi en gave til MIFFs informasjonsarbeid for Israel.
  3. Bestill MIFFs bøker – passer veldig godt som gave både til Israel-venner og folk som er kritiske til Israel.
  4. Bestill flyers med israelernes beste argumenter til utdeling.

Denne artikkelen kan du lese gratis på grunn av over 13.000 MIFF-medlemmer og andre frivillige givere. Men vi trenger støtte fra mange flere nå!

Gi gave her eller Vipps 39881

Bli medlem ved å fylle ut skjemaet under og trykk «send»!

Gi en gave til MIFFs arbeid for Israels sak

Med noen få klikk kan du gi med mobilen din.

0

Your Cart