Tirsdag 9. mars varslet Utenriksdepartementet at Norge utbetaler 125 millioner kroner i kjernebidrag til UNRWA, FNs hjelpeorganisasjon for «palestinske flyktninger».
– UNRWA har en nøkkelrolle for å ivareta de palestinske flyktningenes grunnleggende behov, og har også vist omstillingsevne under pandemien. Til tross for stengte skoler, har UNRWA klart å opprettholde et utdanningstilbud til 526 000 skolebarn, sier utenriksminister Ine Eriksen Søreide i en pressemelding.
– I tillegg til å være viktig for enkeltpersoner og familier, bidrar UNRWA også til stabilitet i en krevende region. For Norge er det viktig å støtte opp om denne rollen, og vi utbetaler i likhet med tidligere år derfor hele kjernebidraget nå, legger utenriksministeren til. Totalt ga Norge 235 millioner kroner til UNRWA i 2020, 125 millioner kroner i kjernebidrag, 100 millioner kroner i humanitært bidrag og 10 millioner kroner som særskilt covid19-bidrag.
Utenriksministeren tar feil. UNRWA skaper ikke stabilitet, de bidrar bare til å forlenge konflikten.
Senest i januar 2021 kom en rapport som viser at UNRWA-skolene
- gir opplæring i hat
- oppvigler til vold
- fremmer jihad og martyrdød
- løfter opp terrorister som rollemodeller
- oppmuntrer barn å «forsvare moderlandet med blod»
- omtaler Israel som «Fienden» og «den sionistiske okkupasjonen»
- viser kart hvor Israel er utslettet
- fordømmer israelsk-palestinsk samhandel
En ny rapport fra slutten av februar dokumenterte at UNRWA ikke har ordnet opp i forholdet.
Det er ikke flyktninger UNRWA hjelper, de hjelper i første rekke barnebarn og aller mest oldebarn av flyktninger. Det er mange gode grunner til ikke å feste lit til tallet UD opererer med (5,7 millioner).
Men det største problemet med den norske bevilgningen er at UNRWA ikke bidrar til en løsning på konflikten, snarere tvert imot.
Det største problemet er UNRWAs oppdrag. Vi «gir assistanse, beskyttelse og politisk oppmerksomhet (advocacy)» til fem millioner palestinske flyktninger, «i påvente av en løsning på deres situasjon», skriver UNRWA.
UNHCR, på den annen side, løser det ene flyktningproblemet etter det andre ved å integrere flyktningene der de er, eller med gjenbosetting i tredjeland. UNHCR løser situasjonen. De som før var flyktninger, er det ikke lenger. UNRWA sementerer situasjonen og blir en del av problemet. UNRWA bruker milliarder av kroner på å videreføre flyktningstatusen til palestinerne i generasjon etter generasjon.
Da Norge hadde formannskapet i UNHCRs gjenbosettingsgruppe våren 2006, arbeidet regjeringen for «å styrke UNHCRs saksbehandlingskapasitet (…), bidra til at flere nye land tar del i gjenbosettingsarbeidet, og arbeidet for en felles gjenbosettingsinnsats for å løse fastlåste flyktningsituasjoner» (St.prp. nr. 1, 06-07).
Palestinernes flyktningsituasjon har vært fastlåst lenger enn noen andre. Likevel er det ingen initiativ fra UNRWA til å gjøre en gjenbosettingsinnsats. UNRWA avsluttet de siste tegn på slik innsats i 1959. Norske regjeringer av skiftende farge har heller ikke gjort noe.
Så lenge Norge støtter UNRWA, er vi med på å gi næring til den helt urealistiske drømmen hos palestinerne om «rett til å vende tilbake» til det som i dag er Israel. Dette er en rett som ingen andre store flyktninggrupper har fått, langt mindre deres etterkommere i fjerde generasjon. Dersom Israel skulle bli tvunget til å åpne grensene for alle flyktningenes etterkommere, ville det gjøre slutt på den eneste jødiske staten i verden.
Ingen blir mer skadelidende for denne dobbeltstandarden enn palestinerne selv. UNRWAs arbeid har blåst bort insentiver til arbeid og investeringer i det palestinske samfunnet. UNRWA legger beslag på store menneskelige og økonomiske ressurser som kunne vært frigjort til å skape en lysere framtid for palestinerne.
Så lenge UNRWA fortsetter med sin nåværende agenda, burde all norsk støtte blitt stanset. Her er fem grunner til hvorfor det ville vært riktig.
Det er også avslørt at UNRWA opererer med ekstremt oppblåste tall.
Stans pengestrømmen til UNRWA-ansattes jødehat, skrev MIFF i 2015.
