Klikk for å bli medlem nå!

Kom til støttemarkering for Israel i Grimstad 25. mai og Ålesund 25. mai. Se andre MIFF-møter.

Gyldendal lover å «gå nøye gjennom» MIFFs påpekning av feil i to skolebøker

MIFF har faktasjekket Gyldendals samfunnsfagsbok for 10. trinn og historiebok for videregående.
Flere feil i Perspektiver er ryddet bort etter MIFFs faktasjekk i 2019.

Med Israel for freds faktasjekk av norske skolebøker fortsetter for fullt. I august fikk vi FN-sambandet til å rette opp mange alvorlige feil på skolesidene om Israel på fn.no, og vi fortsetter å presse på for flere rettelser med hjelp av klage til Utenriksdepartementet.

Denne måneden har MIFF sendt faktasjekk på to av skolebøkene til Gyldendal, det klart største norske forlaget innenfor skole- og fagbokmarkedet. «Tusen takk for disse innspillene. Vi skal gå nøye gjennom dem i samråd med forfatterne og vurdere eventuelle endringer,» svarte forlaget.

Under kan du lese rapportene slik vi sendte dem til forlaget. Pass på at du sjekker hvilke skolebøker dine barn og barnebarn bruker, og tips andre foreldre/ besteforeldre om at de fleste skolebøker trenger et korrektiv fra MIFF når det gjelder omtalen av Israel.

MIFF analyserte i 2019 en tidligere utgave av boken Perspektiver fra 2018. Siden den gang er kapittelet om Midtøsten blitt redusert fra 30 til 24 sider, en naturlig følge av at hele verket har blitt mer kortfattet. En rekke feil som MIFF påpekte i 2019 er fjernet fra 2021-utgaven.

Korrigeringer av Perspektiver etter 2018

Perspektiver skrev i 2018: «Det var ikke gitt at sionistene ville ønske seg Palestina som hjemland. Innad i organisasjonen var det stor uenighet. Herzl arbeidet blant annet med en løsning der jøder skulle få en egen koloni i Afrika.»

MIFF påpekte at dette er feil, og det er nå fjernet. Det var gitt at sionistene, og særlig Herzl, ville ønske seg Palestina som hjemland. Noe annet var aldri aktuelt som langsiktig løsning. I den korte perioden jødisk bosetning i britisk-kontrollerte Uganda var aktuelt, var det som en akutt nødløsning fordi man ønsket å gi bosetning for jøder på flukt fra forfølgelse i Øst-Europa. Det var en løsning britene foreslo til zionistene i en periode da det ble stadig vanskeligere for jødiske flyktninger å få bosetning i England. Les mer i boken Theodor Herzl – A New Reading av Georges Yitzhak Weisz.

Perspektiver skrev i 2018: «Opprettelsen av staten Israel betydde at verdenssamfunnet, gjennom FN, hadde gitt bort arabisk land over hodet på dem som bodde der.»

Til dette kommenterte MIFF: Verdenssamfunnet ga arabiske folk nasjonal selvråderett over store deler av Nord-Afrika og Midtøsten i første halvdel av 1900-tallet. I hele dette området var det jødisk sivilisasjon i mange århundrer før arabiske erobringer på 600-tallet. Før 1948 utgjorde jødene en minoritet på opp mot 2 prosent i de arabiske landene. Israels areal utgjør 0,18 prosent av arealet til araberne. Etter 1948 er jødene blitt presset og jaget ut av hele den arabiske verden, Israel er alt de har igjen. De som har mistet mest landområder og verdier i Midtøsten og Nord-Afrika er helt klart jødene.

FN kunne ikke gi Israel til jødene. Hvis ikke jødene i området hadde vært i stand til å forsvare seg mot arabiske angrep, hadde FNs vedtak ikke vært verdt papiret de ble skrevet på. Ifølge resolusjon 181 (fra november 1947) skulle FN ta ansvaret for Jerusalem, men da arabiske hærer gikk til angrep på den nyopprettede staten Israel i 1948, ble Jerusalem satt under beleiring. FN gjorde ingenting da arabiske hærer bombarderte Gamlebyen i Jerusalem med artilleri fra Betlehem. Ben-Gurion understrekte dette i sin tale i Knesset i desember 1949, da han sa «FN løftet ikke en finger» for å beskytte Jerusalem. «Vi kan ikke lenger betrakte resolusjonen fra 29. november 1947 i å være av noen moralsk betydning, siden FN ikke klarte å gjennomføre sine egne forpliktelser», sa Ben-Gurion.

Vi gleder oss over å se at setningen nå er fjernet.

Perspektiver skrev i 2018: «Staten Israel hadde hatt en blodig fødsel, og hele tiden etter 1948 følte israelerne seg omringet av fiender. Selv i de fredeligste periodene kom det ofte til mindre sammenstøt med de arabiske nabolandene. Nabolandene fryktet at Israel ville forsøke å erobre større områder. De arabiske lederne overgikk hverandre i å fordømme og true Israel. Mye av truslene var tom propaganda for å styrke egen popularitet, men Israel tok truslene på alvor.»

MIFF kommenterte dette slik: Legg merke til retorikken: At Israel er omringet av fiender er en følelse. Arabernes trusler var tom propaganda. Sannheten er at Israel har vært omringet av fiender. Sannheten er at arabernes trusler, igjen og igjen, frem til i dag, har vist seg ikke å være tomme, men alt for ofte er blitt dødelig handling.

Etter MIFFs kritikk er nå siste del av første setning fjernet, slik at hva israelerne følte ikke er nevnt.

Perspektiver skrev i 2018 om forhandlingene med Egypt på 1970-tallet: «Problemet var at Israel på sin side ikke hadde så stort behov for fred.»

MIFF kommenterte: «Det var selvsagt av stor interesse for Israel å få en fredelig grense mot det mektigste og mest folkerike arabiske landet.» Etter MIFFs kritikk er nå setningen fjernet.

I 2018 hevdet Perspektiver at «rundt 94 prosent av jorda i Palestina» var eid av palestinerne i 1947. UNSCOP-komiteen fant at 6 prosent av arealet, og 20 prosent av kultivert land, var i jødisk eie. Det betød imidlertid ikke at 94 prosent var eid av palestinerne. Det er godt at denne feilen nå er rettet.

I 2018 skrev Perspektiver: «Dayr Yasin var en fredelig palestinsk landsby som hadde inngått en ikke-angrepsavtale med jødiske styrker.»

I vår 2019-analyse viste MIFF hvorfor dette var feil, og det er nå heldigvis rettet.

 

Kommentar av Israel-relatert stoff i skoleboken Relevans

Relevans er en skolebok i samfunnsfag for tiendeklasse på ungdomsskolen.

Av Vibeke Heidenreich og Kristine Borgaard Waage.

Utgivelsesår: 2022

Tallreferanser i parentes (1..) er til sidetall.

Feil om palestinerne og Palestina

Relevans (175): «Palestinarane, som var i fleirtal, kalla området Palestina.»

Dette er feil. Det var Storbritannia som hadde gitt mandatområdet navnet Palestina etter første verdenskrig. Araberne i området hadde i ekstremt liten grad tatt til seg en identitet som palestinere, og kalte seg selv arabere. FNs delingsplan bruker benevningen en arabisk stat, og ikke en palestinsk.

Feil om FN og delingsviljen

Relevans (175): «FN bestemte at Palestina skulle delast mellom jødane og palestinarane, men det viste seg fort at palestinarane og jødane i Palestina ikkje ville dele landet med kvarandre.»

FNs generalforsamling kan ikke vedta at stater opprettes. Resolusjon 181 var et forslag, og det kommer klart fram at det er innbyggerne som må gjøre de nødvendige tiltak for å opprette disse statene. Der er sentralt at den arabiske siden kategorisk avviste opprettelsen av en jødisk stat og startet borgerkrig allerede i slutten av november 1947 og gikk til angrep med 5 arméer mot Israel da britene avsluttet sitt mandat den 15. mai 1948. Res.181 lyder: «Calls upon the inhabitants of Palestine to take such steps as may be necessary on their part to put this plan into effect.»

Det jødiske lederskapet i mandatområdet viste vilje til å dele landet, og dette ble formelt akseptert i et møte 2. oktober 1947.

Det stemmer at araberne ikke ville dele landet med jødene. Det er dessverre fortsatt politikken til de to dominerende palestinske gruppene, Hamas og Fatah.

Feil om krigen i 1948

Relevans (175): «Nabolanda gjekk til krig fordi Israel hadde tatt over område som nabolanda såg på som palestinske, altså arabiske.»

Dette er feil. Nabolandene gikk til krig fordi de ønsket å kvele etableringen av den jødiske staten i fødselen. Jordan og Egypt tok kontroll over Vestbredden (som da fikk sitt navn) og Gaza-stripen, men ikke for å gi det til palestinerne.

Ekstremt ensidig framstilling

Relevans (175): «Konflikten mellom Israel og palestinarane er enno ikkje løyst. Det kjem av at Israel okkuperer store område som palestinarane ser på som sine. Samtidig har ikkje palestinarane noko eige land. Områda som i dag blir rekna som Palestina, ligg innanfor grensene til Israel.»

Tekst til kart: «Palestina består av Gaza og Vestbreidda.»

Dette er en ensidig, feil og overforenklet framstilling.

De dominerende palestinske gruppene ser ikke bare på Vestbredden og Gaza-stripen som sitt, men også hele Israel. Det er ikke gitt at konflikten vil løses dersom Israel trekker seg ut av Vestbredden og avslutter sin tilstedeværelse der. I 2005 trakk Israel seg 100% ut av Gaza  og det resulterte i maktovertakelsen til Hamas og en serie kriger hvor Hamas har latt det regne raketter ned over sivile israelske boligområder.

Palestinerne har i praksis tre land, Hamastan på Gaza og Fatahland i A- og B-områdene på Vestbredden samt Jordan som har en befolkning med en klar majoritet av palestina-arabere.

Det er  enten feil når forfatterne skriver at «områdene som i dag blir regnet som Palestina, ligg innenfor grensene til Israel» eller forfatterne mener at også Israel innenfor de grønne linjene skal tilhøre en palestina-arabisk stat. Her er det en selvmotsigelse når de samtidig skriver at Palestina består av Gaza og Vestbredden.  Det er også feil når de skriver om grensene til Israel, idet det her er tale om våpenhvilelinjer idet de arabiske statene ikke aksepterte at det skulle være grenser.

Feil om okkupere

Relevans (175): «okkupere – ta kontroll over eit område på ulovleg måte»

Okkupasjon er besettelse av en annen stats område ved bruk av militærmakt, skriver Store Norske Leksikon. Okkupasjon er regulert i folkeretten, og er ikke ulovlig i seg selv. Norge deltok for eksempel i okkupasjonen av Tyskland etter andre verdenskrig, det var en lovlig okkupasjon på samme måte som Israels tilstedeværelse i Judea og Samaria er fullt lovlig efter folkeretten. Det ser ut til at forfatterne rett og slett ikke har tilstrekkelig kunnskaper om saksfeltet.

Feil om Oslo-avtalene

Relevans (189): «Norske diplomatar blei verdenskjente då dei klarte å mekle fram avtalar mellom israelske og palestinske styresmakter. Desse Oslo-avtalane la ein plan for korleis Israel og Palestina kunne bli to sjølvstendige land. Men avtalen har aldri blitt gjennomført.»

1. Oslo I-avtalen ble inngått mellom Israel og PLO, og videre i prosessen ble det lagt til rette for å opprette palestinske selvstyremyndigheter. Det var altså ingen «palestinske styresmakter» i utgangspunktet.

2. Israel var et selvstendig land fra 1948, lenge før Oslo-avtalene. Oslo-avtalene nevner ingenting om at «Palestina» skulle bli en stat, og heller ikke en tostatsløsnig.

3. Oslo-avtalene ble gjennomført. Palestinske selvstyremyndigheter ble opprettet, Israel trakk seg ut av områdene man hadde blitt enige om, og nesten alle palestinerne på Vestbredden og Gaza-stripen kom under sivil administrasjon av palestinske selvstyremyndigheter.

Alvorlige utelatelser

Boken Perspektiver nevner ikke

  • at palestinske myndigheter «kategorisk og absolutt» avviser at Israel skal kunne forbli en jødisk stat. Dermed får aldri norske elever i videregående skole vite hva som er hovedhinderet for fred.
  • den islamistisk motiverte motstanden mot den jødiske staten som har eksistert helt siden opprettelsen av Israel i 1948. Derfor nevner heller ikke Perspektiver at den islamske republikken Iran er Israels hovedfiende, og en viktig sponsor og alliert med palestinske terrororganisasjoner.
  • jødiske flyktninger fra arabiske land. På 1940-tallet var det nærmere 1 million jøder i den arabiske verden. Nå er det færre enn fem tusen igjen. Arabiske stater hadde ikke plass for sine jøder slik at de kunne leve i fred, frihet og verdighet. Israel har blitt en nødhavn for minst 600.000 jøder som ble jaget fra den arabiske verden. (De andre jødene som flyktet fra arabiske land slo seg i første rekke ned i Frankrike og andre vestlige land, de siste årene har flere av dem flyttet videre til Israel på grunn av økende forfølgelse også i disse landene.)

Kommentar av Israel-relatert stoff i skoleboken Perspektiver

Perspektiver er en skolebok i historie for VG2 og VG3.

Av Per Anders Madsen, Hege Roaldset, Ane Bjølgerud Hansen og Eivind Sæther.

Utgivelsesår: 2021

528 sider

Innledning

MIFF analyserte i 2019 en tidligere utgave av boken fra 2018. Siden den gang er kapittelet om Midtøsten blitt redusert fra 30 til 24 sider, en naturlig følge av at hele verket har blitt mer kortfattet.

Tresifrede tall i parenteser (4..) er sidereferanser i boken.

Alvorlige utelatelser

Boken Perspektiver nevner ikke

  • at palestinske myndigheter «kategorisk og absolutt» avviser at Israel skal kunne forbli en jødisk stat. Dermed får aldri norske elever i videregående skole vite hva som er hovedhinderet for fred.
  • den islamistisk motiverte motstanden mot den jødiske staten som har eksistert helt siden opprettelsen av Israel i 1948. Derfor nevner heller ikke Perspektiver at den islamske republikken Iran er Israels hovedfiende, og en viktig sponsor og alliert med palestinske terrororganisasjoner.
  • jødiske flyktninger fra arabiske land. På 1940-tallet var det nærmere 1 million jøder i den arabiske verden. Nå er det færre enn fem tusen igjen. Arabiske stater hadde ikke plass for sine jøder slik at de kunne leve i fred, frihet og verdighet. Israel har blitt en nødhavn for minst 600.000 jøder som ble jaget fra den arabiske verden. (De andre jødene som flyktet fra arabiske land slo seg i første rekke ned i Frankrike og andre vestlige land, de siste årene har flere av dem flyttet videre til Israel på grunn av økende forfølgelse også i disse landene.)

Gir ubegrunnet, overdreven betydning til konflikten

Perspektiver (448): «Mange mener at fred og demokrati i Midtøsten må til for at hele verden skal være trygg og stabil.»

Hvem er de «mange» som mener dette? Og kan de seriøst tro at forandring i Midtøsten vil løse de dødelige konfliktene i Afrika, Asia og Sør-Amerika? Demokrati og fred i Midtøsten ville selvsagt vært utmerket – men hvordan vil det gjøre det mer stabilt og trygt i disse andre krigsområdene? I en skolebok bør det ikke gjengis slike påstander, fra anonyme kilder, uten at det er begrunnet.

Feil i kart

Kartet over Midtøsten (449) har overskriften «Slik så det ut». Men det var ikke slik at det fantes noen jødisk stat eller arabisk stat i 1947, slik karttegningen fremstiller. I 1947 var begge disse områdene et britisk mandatområde hvor regjeringen i London hadde fått i oppdrag å legge til rette for etableringen av et jødisk nasjonalt hjemland. Kartet fremstiller FNs generalforsamlings forslag om deling av mandatområdet som om det noen gang ble en realitet. Faktum er at det aldri har eksistert en palestinsk stat i dette området.

Feil i tall

Perspektiver (450): «Ved slutten av første verdenskrig var omtrent 90 prosent av befolkningen arabiske muslimer, mens kristne og jøder utgjorde resten.»

Britenes folketelling i 1922 viste at 78,3 prosent av befolkningen var muslimer, 11,1 prosent jøder og 9,5 prosent kristne. Under første verdenskrig hadde også det osmanske riket kastet ut flere titusener jøder fra området, slik at tallene er kunstig misvisende.

Jøder fra arabiske land blir ikke nevnt

Perspektiver (450): «For jødene, som i all hovedsak bodde i Europa, var det samme området Det hellige landet Israel.»

Det stemmer at det bodde flest jøder i Europa, men det var også en betydelig andel jøder i områdene som etter hvert fikk selvstendighet som arabiske og muslimske land. Å ikke nevne jødene fra arabiske land er en alvorlig unnlatelse, og reduserer forståelsen av historien, konflikten og dagens situasjon i Israel vesentlig.

Jødene utgjorde 2 prosent av befolkningen i arabiske land før 1948. Etter den tid er nær sagt alle jøder frosset og drevet ut av arabiske land, og de fleste har fått en ny framtid i Israel. Antallet jøder i arabiske land har gått ned fra ca. 1 million til under 10.000, og fortsatt pågår det flukt fra de få landene hvor det er noen jøder igjen. Flukten av kristne ut fra arabiske land som vi nå ser i land som har opplevd den arabiske «våren», er på mange måter parallell med flukten av jøder på 50- og 60-tallet.

Israels areal er mindre enn 0,2 prosent av arealet til den arabiske verden. Jødene har røtter i Midtøsten og Nord-Afrika i flere tusen år før araberne startet sine erobringer og kolonisering på 600-tallet. Når en minoritet som har levd under muslimsk undertrykkelse og diskriminering i århundrer vinner tilbake kontroll over et lite landområde hvor deres religion og kultur ble født, er det ikke kolonisering. Når arabiske land har nektet jødene et trygt liv og en god framtid der de tidligere bodde, er det rett og rimelig at en tidligere minoritet på 2 prosent har fått suverenitet over 0,2 prosent av landområdene.

Feil om Muren og Klippemoskeen

Perspektiver har videreført en feil som MIFF påpekte også i 2018-utgaven.

Perspektiv bildetekst (451): «Jerusalem med klagemuren og klippemoskeen i bakgrunnen.»

Begge deler er feil. Muren kalles Muren eller Vestmuren, og er en del av støttemuren til grunnvollen for det tidligere jødiske tempelet. Bygningen med den gullfargede kuppelen er ikke en moské, og navnet er Klippedomen. Store Norske Leksikon skriver: «Betegnelsen «Klagemuren» ble ikke lenger ansett som passende, og den langt eldre betegnelsen «Vestmuren» (hebraisk: Ha kotel ha ma´aravi) fikk etter hvert gjennomslag nesten over alt.» Store Norske Leksikon skriver: «Klippedomen er ingen moské, men en minnebygning reist på det stedet der profeten Muhammed ifølge tradisjonen påbegynte sin himmelfart, miraj.»

Feil om britenes rolle

Perspektiver (side 452): «Da Palestina kom under britisk kontroll, gikk britene raskt i gang med å legge til rette for jødisk kolonisering i området. I Balfour-erklæringen hadde britene sagt at de skulle passe på rettighetene til de arabiske innbyggerne, som nå utgjorde over 85 prosent av befolkningen i området. Likevel var det tydelig at de ikke ville bli tatt hensyn til.»

Sannheten er at britene helt fra begynnelsen av lagde komplikasjoner for jødisk innvandring til området. De skilte tidlig ut Trans-Jordan som egen arabisk stat, noe som drastisk reduserte arealet og det økonomiske grunnlaget for å ta imot ny befolkning. Deretter fortsatte de å innføre lover og restriksjoner som gjorde la sterke hindringer for jødisk innvandring. Dette på tross av at Folkeforbundets Palestina-mandat påla britene å legge til rette for tett jødisk bosetting i området. Dette er grundig beskrevet i boken Voldtekten av Palestina som MIFF utga i 2018. Britene krevde også betaling for alle nye jødiske immigranter. Da andre verdenskrig kom, og det for alvor brant under føttene i det nazi-okkuperte Europa, stengte britene i praksis grensene.

Perspektiver får dette med: «Innstrammingen kom i 1939, samtidig som tusenvis av jøder flyktet for livet fra Hitlers terrorregime. Ikke overraskende møtte britene massiv fordømmelse for politikken.»

Det er uklart hvem som fordømte dette. Her bør det gis eksempler. At britene stengte for jødiske innvandring skjedde samtidig med at resten av verden også stengte grensene helt for jødiske flyktninger. Dette var i motsetning til arabisk innvandring til det britiske Palestina-mandatet som pågikk uhindret helt frem til mandatet opphørte i mai 1948.

Feil om FNs rolle

Perspektiver (452): «I november 1947 vedtok FN at det skulle opprettes en jødisk og en arabisk stat i Palestina.»

FNs generalforsamling kan ikke vedta at stater opprettes. Resolusjon 181 var et forslag, og det kommer klart fram at det er innbyggerne som må gjøre de nødvendige tiltak for å opprette disse statene. Der er sentralt at den arabiske siden kategorisk avviste opprettelsen av en jødisk stat og startet borgerkrig allerede i slutten av november 1947 og gikk til angrep med 5 arméer mot Israel da britene avsluttet sitt mandat den 15. mai 1948. Res.181 lyder: «Calls upon the inhabitants of Palestine to take such steps as may be necessary on their part to put this plan into effect.»

Ufullstendig om landeiendom

Perspektiver (452): «Jødene eide godt under 10 prosent av jorda i Palestina og utgjorde om lag en tredjedel av befolkningen, men i FN-vedtaket ble de tildelt over halvparten av Palestina. Det ville ikke palestinerne gå med på. De arabiske landene gjorde det klart at de ville bekjempe vedtaket med militære midler.»

I 1947 var en liten del av Palestina privateid av arabere (som på 1960-tallet begynte å kalle seg palestinere) og en litt mindre del var privateid av jøder (som i 1947 ble kalt palestinere). Resten var statsjord/ uregistrert jord kontrollert av britene fordi de hadde forpliktet seg til å legge dette området til rette som et nasjonalt hjemland for det jødiske folk.

Perspektiver nevner det ikke, men over 50 prosent del av den «halvparten av Palestina» som «ble tildelt» jødene var ørkenen Negev, altså landområder som med den tidens teknologi ikke kunne kultiveres.

Anakronisme i 1947

Perspektiver (453): «Den første fasen var borgerkrigen mellom israelere og palestinere.»

Høsten 1947 er det en anakronisme å snakke både om israelere og palestinere. Jødenes stat var ikke opprettet, og det var ikke avklart at navnet på en stat skulle bli Israel. Palestinere i 1947 var både jøder og arabere som var borgere i det britiske mandatområdet, men araberne forkastet i stor grad denne identiteten mens de fleste med «palestiner» forstod en jøde med palestinsk pass.

Rettelse og feil om Deir Yassin

Perspektiver (454): «Massakren i den palestinske landsbyen Dayr Yasin utenfor Jerusalem regnes ofte som avgjørende. 9. april 1948 angrep jødiske militærstyrker og drepte over hundre mennesker, blant dem småbarn og gamle.»

Den israelske professoren Eliezer Tauber har skrevet boken The Massacre That Never Was.» For at det skal være snakk om en massakre, må det være folk som er drept i en massakre. Men jeg har gått gjennom hvordan nesten hvert eneste offer døde under kampene, og det var ikke en massakre,» sa Tauber i intervju med MIFF i 2022. Dødsofrene, også de sivile, døde under kamphandlingene. Det ble ikke utført noen massakre etter at kamphandlingene var avsluttet.

Villeder om Nasser

Perspektiver (456) om opptakten til Seksdagerskrigen i 1967: «Antakelig ønsket ikke Nasser krig.»

Påstanden er en utrolig spekulasjon i faktum som er deler av konspirasjonstenkning.  Tvert imot satte Egypts president Gamal Abdel Nasser i verk en serie handlinger som utgjør casus belli – er krigsårsak – samlet og hver for seg. 22. mai 1967 stengte Egypt innseilinga fra Rødehavet for skip til og fra Israel. Dette rammet Israel meget sterkt, ikke minst siden landet den gangen kjøpte mesteparten av sin olje fra Iran, og siden Egypt også hadde stengt Suez-kanalen for israelske skip.  Han kastet ut FN-styrkene fra Gaza. Han hadde nylig kjøpt inn enorme mengder krigsmateriell fra Sovjet som ikke hadde noen annen bruk enn å angripe Israel. I begynnelsen av mai holdt han store taler til store folkemengder i Kairo efter at FN-soldatene var kastet ut hvor han sa at nå har vi bragt situasjonen tilbake til hva den var i 1948 og har vi klart det, skal vi også klare å bringe den tilbake til situasjonen før 1948. 27. mai sa president Nasser: «Vårt grunnleggende mål vil være ødeleggelsen av Israel. Det arabiske folk ønsker å kjempe.» Dagen etter la han til: «Vi vil ikke godkjenne noen … sameksistens med Israel … I dag er ikke sakens kjerne etableringen av fred mellom de arabiske statene og Israel … Krigen med Israel er i effekt siden 1948.»

Perspektiver villeder norske elever.

Villedende om Jordans rolle i Seksdagerskrigen

Perspektiver (456) om Seksdagerskrigen i 1967: «Med sin overlegne luftstyrke bombet Israel militære flybaser og ødela flyvåpnene til Egypt, Jordan og Syria før landene rakk å reagere.»

Dette er delvis usant. Gjennom den norske øverstkommanderende for FN-styrkene, Odd Bull, sendte Israel beskjed til Jordan om at landet ville få være i fred hvis det ikke foretok seg noe. Men kong Hussein valgte å gjøre sitt livs tabbe. Han satte i gang et storstilt artilleri-bombardement av den jødiske delen av Jerusalem, og satte også i gang et infanteriangrep der. Jordanske fly bombet i Israel.

Skjuler motiv

Perspektiver skriver: «Palestinerne [som flyktet i 1948] ble ikke integrert i landene der leirene lå. I Egypt og Libanon fikk ikke de palestinske flyktninger bevege seg fritt eller ta arbeid. Flere av landene forbød palestinerne å danne organisasjoner.

Hvorfor ble palestinerne behandlet slik av sine arabiske vertsnasjoner? De arabiske landene hadde ikke økonomiske ressurser til integrering. Stor arbeidsløshet gjorde at de lukket arbeidsmarkedet for flyktningene. Dessuten utgjorde palestinerne et sikkerhetsproblem. Hvis palestinerne fikk mulighet til å organisere seg, ville det utsette vertsnasjonen for militær gjengjeldelse fra Israels side.»

Hvis det hadde vært vilje, kunne flyktningene blitt integrert over tid. Grunnen til de arabiske landene valgte å holde dem som såkalte flyktninger i generasjoner var ikke pga mulighet for arbeidsløshet, men for å bruke dem som et politisk pressmiddel mot Israel for å utslette den jødiske staten. Det er tragisk at skoleboken ikke nevner dette motivet. Det er grunnløst å påstå at Israel skulle ønske å angripe vertslandene militært for at de skapte gode forhold for og sørget for at de arabiske flyktningene ble bosatt i sine land.

Feil om Fatah og PLO

Perspektiver (459): «Med årene hadde Al-Fatah og PLO åpnet for en tostatsløsning på konflikten. Det ville si at de anerkjente at staten Israel skulle få eksistere, ved siden av en egen palestinsk stat.»

Perspektiver (466): «Arafat samlet PLO om et felles mål: en tostatsløsning med Israel og Palestina som to uavhengige stater.»

PLOs leder Yasser Arafat skrev et brev i 1993 hvor han «anerkjenner staten Israels rett til å eksistere i fred og sikkerhet». Nøkkelen til forståelse av dette brevet er at Arafat ikke sa noe om at Israels skulle være en jødisk stat. Planen var at det skulle bli oversvømmet av arabiske flyktninger og bli enda en arabisk stat. Men Arafat fulgte ikke dette opp i praksis. PLO-charteret ble ikke endret. Her kommer det fram at målet er å «eliminere sionisme i Palestina» (art. 15), «etableringen av staten Israel er fullstendig illegal» (art. 19) og at «Israel … er en konstant kilde til trussel mot fred i Midtøsten og hele verden» (art. 22). Det er også av stor interesse å se på charteret fra 1964 art.24 hvor PLO erklærte at de ikke ville gjøre noe med Jordans og Egypts ulovlige okkupasjon av Judea, Samaria og Gaza. (This Organization does not exercise any territorial sovereignty over the West Bank in the Hashemite Kingdom of Jordan, on the Gaza Strip or in the Himmah Area.) PLO viste ingen interesse for å danne en palestinsk stat der. Det kom først efter 6-dagerskrigen da Jordan og Egypt var kastet ut under den krigen de startet mot Israel. Dette demonstrerer hvordan det på den tiden ikke var tale om en palestinsk stat ved siden av Israel, men om en palestinsk stat i stedet for Israel.

Fatah-toppen Mohammed Dahlan sa i 2009 at Fatah aldri har anerkjent Israels rett til å eksistere. Fatah anerkjenner at Israel eksisterer, men aksepterer ikke landets rett til å eksistere, sa PAs ambassadør i India, Adli Sadeq, i 2011. Fatah har aldri anerkjent Israel, sa Mohammad Shtayyeh, medlem av Fatahs sentralkomite, i 2017.

Kommentar til Sabra og Shatila

Perspektiver (459): «På ordre fra den israelske statsministeren Menachem Begin og forsvarsminister Ariel Sharon ble libanesiske kristne militsmenn sluppet inn i leirene Sabra og Shatila. Militsmennene drepte alle de fant, over tusen forsvarsløse menn, kvinner og barn. Bulldoserne ble tatt i bruk for å jevne leirene med jorda – noen av husene med livredde mennesker inni. Grusomhetene vekket avsky og store demonstrasjoner i Israel, og de politisk ansvarlige ble tvunget til å trekke seg.»

Ariel Sharon ble i ettertid tillagt et større ansvar enn han fortjener. Den israelske Kahan-rapportens vurdering av Begin, knyttet seg til hans «mangel på involvering i hele saken», ikke for at han var aktivt med på det som skjedde.

Det var en lang rekke massakrer i Libanon under borgerkrigen fra 1975-1990. Perspektiver nevner bare den ene som israelske ledere kan kritiseres for at de ikke forutså skulle komme.

Perspektiver (462-463): «Mange arabere så Saddam Hussein som en modig leder fordi han torde å stå opp imot USA og Israel. For dem var det hyklersk at vestlige land engasjerte seg så mye for å frigjøre oljerike Kuwait, samtidig som de ikke brydde seg om Israels behandling av palestinerne.»

De to konfliktene kan vanskelig sammenlignes og har ikke noe med hverandre å gjøre. Israel invaderte ikke «Palestina» i 1967, men erobret Vestbredden fra Jordan og Gazastripen fra Egypt i et folkerettslig fullt lovlig forsvar mot Jordans og Egypt angrep.

Feil om palestinere som jobbet i Israel

Perspektiver (466) om situasjonen midt på 1990-tallet: «Israelske myndigheter hindret palestinerne i å reise til israelske områder for å jobbe.»

Antallet palestinske arbeidere i Israel var snarere rekordhøyt på 1990-tallet. I noen perioder etter palestinske terrorangrep var det kortvarige restriksjoner.

Feil om sammenbruddet av Oslo-prosessen

Perspektiver (467): «Hovedproblemet var mangel på tillit mellom palestinerne og israelerne. Det var også et problem for prosessen at israel var så mye mektigere enn palestinerne. Palestinerne hadde ingenting å stille opp med når Israel brøt deler av avtalen. I 2000 møttes imidlertid partene til nye forhandlinger på initiativ fra amerikanerne. Spørsmålet om Jerusalem gjorde imidlertid at forhandlingene ikke førte fram.»

Det er uklart hvilke israelske brudd på avtalen forfatterne sikter til. Det var en lang rekke brudd på palestinsk side som ikke nevnes.

Det var palestinernes krav om såkalt «rett til å vende tilbake» som veltet forhandlingene. Det ville ført til at verdens eneste jødiske stat ville bli borte. Så lenge skolebokforfatterne fortier dette for elevene, kan elevene vanskelig forstå konfliktens kjerne, nemlig at den palestinske siden ikke aksepterer en jødisk stat.

Feil om den andre intifadaen

Perspektiver (467): «Den andre intifadaen var langt mer voldelig enn den første. Unge menn med løs tilknytning til islamistiske grupper som Hamas og Islamsk Jihad førte an. Steinene ble byttet ut med våpen og selvmordsbombere.»

Dette er feil. En hovedmotor i volden og terroren var Al-Aqsa Martyrbrigader, tilknyttet Fatah-bevegelsen til Yasser Arafat. De stod også bak en lang rekke av selvmordsangrepene. Senest 12. juli 2019 bekreftet Hassan Yousef, en av grunnleggerne av Hamas på Vestbredden, at Hamas koordinerte angrep med Yasser Arafat under intifadaen.

Ensidig bildetekst uten kontekst

Perspektiver (468) skriver i bildetekst: «Venting. Palestinerne er tvunget til å vente i timevis for å slippe gjennom israelske grenseposter. Ventingen ødelegger for næringsliv og dagligliv. Kontrollen oppleves også som ydmykende.»

Israel har de siste årene investert milliarder av kroner for å redusere ventingen i forbindelse med kryssing av grensepostene. Normalt tar passeringer nå bare noen få minutter, og ventetid tilhører unntakene, eksempelvis dersom det har oppstått en akutt sikkerhetssituasjon. Gyldendal skriver ensidig om hvordan kontrollen oppleves, men ikke om at terroren som Abbas og PA oppmuntrer til gjør det nødvendig med kontroller.

Vis at du protesterer på regjeringens anerkjennelse av fantasistaten «Palestina»

  1. Bli medlem av MIFF (fra kr. 4 per uke)
  2. Gi en gave til MIFFs informasjonsarbeid for Israel. Vipps 39881
  3. Bestill MIFFs bøker – passer veldig godt som gave både til Israel-venner og folk som er kritiske til Israel.
  4. Bestill flyers med israelernes beste argumenter til utdeling.

Gi en gave til MIFFs arbeid for Israels sak

Med noen få klikk kan du gi med mobilen din.

0

Your Cart