Bokomtale
Palestina – Israels ran, vårt svik
Forfatter: Odd Karsten Tveit
Kagge forlag
489 sider
I høst kom Odd Karsten Tveit med en ny bok. Flere anmeldere har kritisert boken for sin ensidighet, men få har klart å få fram godt nok hvilket horribelt smedeskrift det er. «Den pensjonerte NRK-journalisten Odd Karsten Tveit har definitivt tatt av seg nøytralitetskappen. Boka hans om palestinernes skjebne er et stykke rasende, og tidvis utmattende, subjektiv journalistikk,» skrev Sindre Hovdenakk i Panorama Nyheter. «Det er fristende å si at Odd Karsten Tveits historieskriving om Israel er svart-hvitt. Men det er ikke mye hvitt i framstillingen,» skriver Erling Rimehaug i Vårt Land.
Til og med folk i NRK ser ut til å gjennomskue at Odd Karsten Tveit har lagt til side all journalistisk integritet. Programleder Sverre Tom Radøy på Dagsnytt Atten sa 1. september at Tveit var «nådeløs» i sin kritikk og at boken «fremstår svært ensidig». Han sa også at Tveit virker «mindre nyansert» enn tidligere. Tveit nektet å møte anmeldere til debatt om boken sin.
– Du hadde en god venn, i hvert fall en venn, som het Yasser Arafat, sa Radøy. Dette nektet Tveit, men veldig lite overbevisende. Tveit har støttet opp om Yasser Arafats og PLOs agenda siden 1980-tallet.
«Palestina – Israels ran, vårt svik» følger i samme mønster som Odd Karsten Tveits tidligere bøker. Palestinerne blir frikjent, fokuset er på israelernes grusomheter, skrev Arne Ørum om Tveit-boken som kom i 2015. I første del av boken påpekte MIFF feil på feil. «Utbyttet blir magert», skrev Asgeir Ueland om boken som kom i 2016. Alf R. Jacobsen, som tidligere var redaktør i Brennpunkt på NRK, skrev at Tveit førte leserne bak lyset med sin 2019-bok. MIFF leste 2020-boken til Tveit, og påviste på nye en serie feil.
Drømmer om bortdrivelse av israelerne
I 2023-boken, som MIFF har lest i sin helhet, kommer Tveit med mange av de samme historiene i nye repriser, men om mulig enda mer aggressiv i sin ordbruk mot den jødiske staten enn før. Tveit legger ikke skjul på at han deler palestinernes håp: «Flere jeg har snakket med, viste til at korsfarerne kontrollerte Palestina i snaue to hundre år, fra 1099 til 1187. Så ble de drevet bort. Britene styrte i bare én generasjon, så ga de opp. I skrivende stund har sionistene hatt kontrollen over deler av det historiske Palestina i 75 år og resten i hele 56 år.» Drømmen er altså at Israel skal ta slutt og israelerne bli drevet bort.
Et av de sykeste avsnittene i boken kommer på side 365: «Når israelske soldater eller settlere sprayer Davidsstjernen på vegger og murer, er det samme symbolet som når millioner av jøder var tvunget til å bære den på klærne før og under andre verdenskrig. Nå er [Davids-]stjernen, til mange israeleres skam, blitt et rasistisk symbol på jødisk overmakt.» Noen jødiske ekstremister som tagger symboler rundt omkring kan nok være rasistiske, men det gjør ikke Davidsstjernen til et rasistisk symbol. Davidsstjernen har vært det nasjonale symbolet for det jødiske folk helt siden den første sionistkongressen i Basel.
Det er få negative adjektiv om israelere som Tveit unnlater å ta i bruk. De er «mest aggressive», «onde» og de har «djevelskap med evne til å kamuflere seg som medfølelse og bekymring». «Israelere flest aksepterte åpenbare løgner i sikkerhetens navn.» Israels første statsminister David Ben-Gurion «hadde diktatorens nådeløshet og autoritet». Og det blir ikke bedre. «Barn av dagens israelere er verre enn foreldrene.»
Ofte kan det være venstreekstreme israelere Tveit gjengir. Men når slike utsagn blir servert for norske lesere uten kontekst eller motforestillinger, har de uten tvil antisemittisk effekt i Norge.
Hvitpusser Hamas
De største og de minste israelske forbrytelser, reelle og påståtte, blir listet opp i en så endeløs rekke at det ikke nytter å begynne å kommentere enkeltsaker. Gjennomgående blir kontekst og informasjon som kan gi forståelse eller vise formildende omstendigheter systematisk utelatt. Palestinsk side derimot blir skjønnmalt. Terror-rakettene fra Gaza, forstår Tveit for eksempel «nesten som nødraketter (side 252). Tveit forteller historien om 1947 og 1948 over en lang rekke sider, uten å nevne et eneste eksempel på palestina-arabisk vold eller terror. Dermed blir hans lesere fullstendig ukjent med at seks tusen jøder ble drept i Israels uavhengighetskrig.
Særlig virker Tveit opptatt av å renvaske de islamistiske og antisemittiske lederne i Hamas. På side 237 skriver han, med en merkelig henvisning i fotnotene til avisen The New Yorker i 2006, at «Hamas lovet å forhandle med Israel om en tostatsløsning». Tveit problematiserer aldri at det ikke skjedde – og ser bort fra hundrevis av eksempler på offisielle Hamas-dokumenter og uttalelser fra Hamas-ledere som viser at en tostatsløsning ikke er akseptabelt som noen varig løsning.
I 2014 ble tre israelske tenåringsgutter kidnappet og drept av palestinske terrorister. «Hamas nektet for å ha noe med forsvinningen å gjøre,» skriver Tveit. «Ingen der [i lederskapet til Hamas] hadde kunnskap om det som hadde skjedd,» legger han til senere, og henviser til BBC fra 25. juli 2014 som kilde. Tveit ser bort fra at Hamas-lederen Salah al-Aruri 20. august 2014 lovpriste «den heltemodige innsatsen til Kassam-brigadene som kidnappet tre bosettere i Hebron». Hamas stod altså bak, selv om også Tveits NRK-kollega Sidsel Wold formidlet feil om denne saken.
På side 358 lister Tveit opp fire eksempler på det han kaller «politiske partier». Hamas, Fatah, PFLP og Islamsk Jihad. Han forteller ingen steder at tre av disse organisasjonene står på vestlige lands terrorlister, og at den fjerde (Fatah) skryter av sin dødelige vold mot jødiske israelere.
Feil framstilling av jødisk lov
På side 173 hevder Tveit at «en jødes drap på en person som ikke er jødisk ifølge halakha – jødenes religiøse lov – ikke regnes som mord». Dette er en grov og misvisende framstilling av jødisk lov. «Du skal ikke slå i hjel,» har ikke unntak for personer som ikke er jødiske. Tvert imot har jødisk lov i over tre tusen år hatt paragrafer om å ta hensyn til minoriteter som få eller ingen andre kulturer. (For eksempel 2. Mos. 23,9: «Du skal ikke undertrykke en innflytter! Dere vet hvordan det kjennes å være innflytter, for dere har selv vært innflyttere i Egypt.»)
På side 177 forteller Tveit at hajj Amin al-Husseini «flyktet til Berlin under andre verdenskrig i håp om at Hitler skulle hjelpe palestinerne. Det var den største blunderen en palestiner noensinne hadde gjort.» Husseinis samarbeid med nazistene var ikke en blunder, men et resultat av felles ideologisk overbevisning: Antisemittisme.
Fakta hos Tveit som er nyttige for Israel-venner
Når man har skrevet så mange tusen sider om Israel som Tveit de siste årene, kan det for selv den mest enøyde forfatter slumpe til å snike seg inn viktige og korrekte opplysninger, til og med fakta som er viktige å ha rede på for Israel-venner. Som for eksempel på side 136 i denne boken. Der skriver Tveit om en palestiner som fløy med hangglider inn i Israel fra Libanon i november 1987 og drepte seks israelske soldater. «Et målrettet palestinsk angrep uten sivile tap var sjeldent,» skriver Tveit. Dette er en indirekte innrømmelse av at palestinsk vold fram til da (men også siden) har hatt terror mot sivile som et hovedmål.
På side 148 forteller Tveit at «de fleste» av de arabiske 1948-flyktningene de første årene «nektet å skaffe seg permanent husvære, av frykt for at verden da ville glemme dem lettere». Det var nok mest frykten for deres egne ledere og væpnede grupper som drev dem. At palestinerne 75 år senere krever «rett til å vende tilbake», ikke bare for flyktningene med ti ganger flere av deres etterkommere, er hovedårsaken til konflikten.
På side 175 beskriver Tveit nøyaktig hvilken strategi Yasser Arafat valgte etter at Oslo-avtalen hadde gitt ham rett til å flytte fra Tunisia til selvstyreområdene: «Arafat mente han skulle lage så mange problemer for Rabin at statsministeren ville gi etter.» Denne setningen forteller alt om hvorfor Oslo-prosessen brøt sammen. Arafat var ikke interessert i forhandlinger og løsninger, men å skape mange problemer.
På side 279 skriver Tveit: «Ingen andre land ga palestinerne under okkupasjon like mye per innbygger som Norge.» Dette er noe MIFF har hatt kritisk søkelys på i mange år. I 2006 fikk hver palestiner på Gaza-stripen og Vestbredden 156 kroner i norsk bistand. Ingen afrikanske land fikk mer enn 36 kroner per innbygger.
På side 325 gjengir Tveit tidligere norsk ambassadør i Israel Jon Hanssen-Bauer: «Verdiene Israel er bygget på, er de samme som de norske.» I Tveits bok er slikt tatt med for å sette ambassadøren i dårlig lys. For alle oss andre er dette fakta som det er grunn til å glede seg over.
Tveit har også med en oppsiktsvekkende anekdote om Shimon Peres. «Da jeg i 1993 spurte Peres om Oslo-avtalen ville føre til en palestinsk stat, svarte han nei: «Den beste løsningen for palestinerne vil være å gå i føderasjon med Jordan, der de fleste bor. Hvis det blir to stater, vil kanskje konflikten fortsette.»
Tveit bekrefter hva MIFF skrev om FN-resolusjon 2334 fra første stund i desember 2016: Resolusjonen er ikke bindende. «Det var bare en anbefaling,» skriver Tveit.
Tveit forteller ærlig om hvordan innholdet i apartheidbegrepet har endret seg. For å få svertet Israel med apartheid-merkelappen, er definisjonen endret. «Alle referanser til Sør-Afrika var da strøket,» skriver Tveit. Og senere: «Det analytiske utgangspunktet var ikke at Israels praksis lignet på apartheid i Sør-Afrika, men at politikken tilfredsstiller definisjonen av apartheid i de to bindende internasjonale dokumentene.» Dette er det verdt å være klar over for Israel-venner som skal forklare for andre at Israel ikke er en apartheid-stat.
Mer om Tveit
I 2019 kåret MIFF-leserne Odd Karsten Tveit til den nordmann som har gjort nest mest for å skape det falske bildet av Israel i Norge, kun slått av Mads Gilbert. Det er på tide NRK-ledelsen erkjenner at Odd Karsten Tveit opptrer som en anti-israelsk aktivist, og ikke en journalist, skrev MIFF i en klage til NRK i mars 2014. I intervju med VG Helg i april 2014 innrømmet Tveit at balanse i hans dekning aldri var noe mål.
Likevel valgte NRK å bruke Tveit flittig også under Gaza-krigen et par måneder senere. En rekke innslag med Tveit bidro til at NRK fikk klager, flengende kritikk og enstemmig kritikk fra Kringkastingsrådet.
Hver gang NRK henter inn Tveit begraver de sin egen troverdighet. Det gjør også Kagge forlag når de får Tveit til å skrive om Midtøsten på denne måten.
