Onsdag 22. mai ga Støre-regjeringen en belønning til terror og gravla norsk Midtøsten-diplomati. Israel svarte straks med å kalle hjem sin ambassadør og regjeringen fikk kritikk fra FrP, KrF og Høyre. MIFF faktasjekket Støre og påpekte at han vil gi de jødiske hellige stedene i Jerusalem og i Judea og Samaria til en muslimsk stat. Anerkjennelsen forlenger krigen, sa Israels ambassadør Avi Nir-Feldklein til MIFF før han forlot landet.
Lørdag 25. mai avslører Dagens Næringsliv at også embetsverket i Utenriksdepartementet var skeptisk til regjeringens anerkjennelse. «Ifølge flere kilder DN har snakket med, skal embetsverket i UD ha pekt på nedsidene ved anerkjennelse nå og stilt spørsmål om tidspunktet var rett. Også ambassaden i Tel Aviv skal ha vært kritisk, og pekt på de negative konsekvensene dette ville få for Norge,» skriver avisen.
Det blir notert for historien at denne ukloke beslutningen ble kjørt gjennom i regjeringen av Arbeiderpartiets statsminister Jonas Gahr Støre og hans utenriksminister Espen Barth Eide.
Det kanskje mest pinlige av alt er at Støre og Barth Eide fortsetter å snakke om seg selv som om de er venner av Israel. Det høres riktig ut når de nevner «demobilisering av Hamas» i en bisetning, men hvorfor støtter de ikke Israels pågående kamp for å få nedkjempet terrorgruppen?
Det høres riktig ut når de nevner «troverdige sikkerhetsgarantier for Israel», men Israel vet veldig godt hvor lite norske og internasjonale garantier er verdt.
Norge undertegnet på Oslo-avtalen og forpliktet seg på et forhandlingsspor. Løftet ble brutt 22. mai.
Israel ble lovet i FN-resolusjon 1701 at Hizbollah skulle holdes borte fra nordgrensen. Støre sa i 2006 at Norge støttet opp om resolusjonen. Garantien ble brutt, og Hizbollah har fått angripe Israel uavbrutt i snart åtte måneder uten noen seriøs norsk fordømmelse.
Israel ble lovet at tilbaketrekning fra Gaza skulle gi bevegelse mot fred. Resultatet ble en serie kriger.
Israelerne vil for all fremtid huske hvor lite troverdige garantier fra Norge er.