15. februar åpnet Sørlandets Kunstmuseum (SKMU) en ny utstilling som de kaller «Før og nå til etterpå». Totalt består utstillingen av 78 kunstverk av 27 kunstnere, meldte Fædrelandsvennen 17. februar.
Et av «kunstverkene» er bildet «Glem ikke» av Guttorm Guttormsgaard (75), avbildet i toppen av denne artikkelen.
Hva museet sier
Konservator Karl Olav Segrov Mortensen ved SKMU opplyser til MIFF at det er tre kunstverk med tydelig utenrikspolitisk innhold i utstillingen. Et er «generelt rettet mot krigføring som fenomen», et annet viser ruiner av et konferansebygg etter borgerkrigen i Libanon på 1970-tallet. Tema for rommet «er forfall og ødeleggelse», sier Mortensen. Han innrømmer at Guttormsgaards verk, som er det tredje politiske verket, er «veldig tydelig» og har «sterk slagside».
Mortensen opplyser også at verket «Glem ikke» er kjøpt inn av museet. Tidligere har verket blitt vist på Bomuldsfabriken i Arendal. Konservatoren vil ikke fortelle hvor mye museet har betalt for verket.
Til en sørlending som sendte sin reaksjon på kunstverket sendte Mortensen følgende kommentar:
«Takk for din respons og for din mening om verket til Guttorm Guttormsgaard og Israel-Palestina.
Det er ingen tvil om at verket tar tydelig stilling og bruker sterke virkemidler for å fremme et bestemt synspunkt. Kunst kan være mange typer av ytringer og spille mange roller. Den kan også være eller inneha politiske ytringer. Som kunstmuseum dekker vi hele kunstfeltet, også den politiske. Det er imidlertid viktig å huske på at ytringen i et kunstverk kommer fra en enkelt person, kunstneren.
Det å vise et kunstverk av denne typen stiller den også åpen for diskusjon og motytringer. Kunstrommet er nettopp et slikt rom hvor det skal være mulig å diskutere mange ulike ytringer, også de som er ubehagelige, eller de en er uenig med. Vi ser det ikke som vår oppgave å sensurere og fjerne denne typen ytringer.
Snarere tvert imot syns vi det er viktig å ta vare på dem og konfrontere dem med vårt publikum slik at de kan bidra til meningsutveksling og diskusjon.»
Hva MIFF sier
Av alle de titalls stater som har vært dypt involvert i dødbringende kriger i tiden etter andre verdenskrig, er det utelukkende Israel som SKMU har betalt for å henge ut som massemordere, barnemordere og terrorister. Konservatoren hevder ytringen kommer fra kunstnere, men museet kan ikke fraskrive seg sitt ansvar for å kringkaste dette ut i det offentlige rom når de ikke bare stiller det ut, men også har betalt penger for å kunne gjøre det.
Langt over 50 millioner mennesker er drept i krig de siste 70 årene. Selv om man skulle holde Israel alene ansvarlig for tapstallene i alle landets kriger siden 1947 – noe som selvsagt blir fullstendig feil! – utgjør dette bare få promiller av mennesker drept i krig. Her kan du se hvor de over 50 millioner mennesker er drept i krig og væpnet konflikt. Ingen «kunstverk» som kritiserer noen av disse andre landene har SKMU brukt sørlendingers skattepenger på å kjøpe inn.
Med å stille ut Guttormsgaards verk bidrar SKMU til å styrke det falske bildet av Israel i Norge. Som MIFF har påpekt i NRK Ytring skaper den ekstreme overdekningen av Israels kriger, uten at krigføringen sammenlignes med kriger i andre land, et falskt inntrykk av en grusom jødisk stat.
Nordmenn lar, mer enn andre europeere, sin holdning til jøder bli påvirket av handlinger gjennomført av staten Israel. Ingen andre forklarer oftere vold mot jøder i eget land med anti-israelske holdninger. Å skape et falskt bilde av Israel, bidrar derfor til å gi næring til antisemittismens grobunn i Norge.
Kommentarer til anklagene
Så til de konkrete anklagene Guttormsgaard presenterer i sitt verk.
1947 – Det var ikke noe Israel den gang, heller ikke «terrorisrael». I november 1947 avviste araberne FNs delingforslag og arabiske terrorgrupper intensiverte sine angrep mot jøder i det britiske mandatområdet. Det var en borgerkrig. En arabisk stat kunne blitt opprettet i Palestina dersom araberne hadde godtatt opprettelse av en jødisk stat. Guttormsgaard lyver om 1947.
1948 – Begin-Israel massemyrder flyktninger, hevder Guttormsgaard. I følge historikeren Benny Morris finnes det flere eksempler på massakrer på jøder i perioden før 1948, men det finnes ingen eksempler på massakrer på arabere. Den mest kjente massakren på jøder i mandattiden skjedde i Hebron 24. august 1929, etter at den jødiske befolkningen der hadde bestemt seg for å nekte å motta våpen eller la seg beskytte av jødiske styrker. Rundt 60 jøder ble slaktet ned. Noen dager senere ble 18 ubevæpnede jøder massakrert i Safed.
Det jødiske samfunnet ble også utsatt for terror under krigen i 1948. Den 13. april ble en konvoi jødiske leger og sykepleiere angrepet på vei til Hadassah-sykehuset i Jerusalem, og da ble 40 jøder massakrert. 14. mai tapte kibbutzene i Gush Etzion sør for Jerusalem kampen mot arabiske styrker, og i den største av dem (Kfar Etzion) ble rundt 120 massakrert etter at de overga seg. Totalt ble 170 til 250 jøder massakrert i løpet av krigen, i følge Morris. Hvordan et stort antall arabere (som i dag kaller seg palestinere) ble flyktninger, kan du lese i den omfattende artikkelen Det palestinske flyktningeproblemet.
Anklagene mot Begin i tilknytning til 1948 bygger i stor grad på myter om det som skjedde i Deir Yassin. Guttormsgaard lyver om 1948.
1967 – Sion-Israel terroriserer flyktninger, hevder Guttormsgaard. Han unnlater å nevne at Vestbredden på denne tid hadde vært ulovlig okkupert av Jordan i 19 år, Gaza av Egypt like lenge. Ropte Guttormsgaard «Leve Palestina!» til kongen av Jordan og presidenten av Egypt den gang?
Kunstneren henviser selvsagt til Seksdagerskrigen i 1967. Norges fremste ekspert på folkeretten Carl August Fleischer bruker Israels krigføring under Seksdagerskrigen som et eksempel på en lovlig forsvarskrig. Guttormsgaard lyver om 1967.
1982 – Igjen kommer anklagene om massemord begått av «Sion-Israel». Har kunstneren blitt offer for NRKs skjeve dekning av den første Libanon-krigen? Libaneseren som ledet Sabra og Shatilla-massakren ble senere medlem av Libanons parlament. Ingen av gjerningsmennene ble straffet. Det er ingen opptatt av, når man bare kan fordømme en israelsk leder som kanskje kan kritiseres for ikke å ha stanset drapene raskt nok. Slik blir massakrer utnyttet i jødehatets tjeneste. Det er dypt tragisk at et offentlig finansiert museum kaster seg inn i samme kampanje. Guttormsgaard lyver om 1982.
2000 – Denne gang er det også USA som blir anklaget for å «terrorisere flyktninger», sammen med Israel. Dette var året da palestinerne startet en storstilt terrorkampanje mot Israel. Arafat ville ikke godta en løsning som ga jødene mulighet til å beholde sin stat. Guttormsgaard lyver om 2000.
2003 – I 2003 ble 688 palestinere og 185 israelere drept, ifølge tall fra B’tselem og Israels utenriksdepartement. Palestinerne ble ikke drept i massemord, men i hovedsak i kamphandlinger mellom israelske styrker og væpnede palestinske grupper. Samme år invaderte USA og deres allierte Irak. Det blir anslått at nærmere 7500 sivile ble drept, bare under invasjonsfasen. Fire år tidligere deltok Norge i bombingen av Serbia under Kosovo-krigen. Anslag over sivile drepte varierer fra 500 til 5000 sivile.
I 2003 hadde norske spesialsoldater allerede drept sine første afghanske offer. I løpet av ti år drepte norske soldater minst 2000 afghanere, kanskje opp mot 4000.
Vi ser fram til at SKMU tar inn et kunstverk hvor USA og Norge blir anklaget for massemord. Kommer eierne da til å reagere? Guttormsgaard lyver om 2003.
2009 – I 2009 roper ikke lenger kunstneren Leve Palestina, men Leve Gaza, og igjen blir Israel anklaget for massemord. I alle kriger, og særlig i kriger mellom regulære militærstyrker og geriljagrupper som skjuler seg i sin egen befolkning, blir dessverre sivile rammet. Da Israel i desember 2008 og januar 2009 slo tilbake mot Hamas og Islamsk Jihad på Gaza-stripen, skjedde det med større skånsomhet enn nesten alle andre land ville brukt. I forhold til hva som er vanlig ellers i verden, fulgte Israel reglene for krigføring “godt over gjennomsnittlig” under krigen på Gaza-stripen i 2009, mener seniorforsker Cecilie Hellestveit, en av Norges fremste eksperter på krigens folkerett. Guttormsgaard lyver om 2009.
Til tross for alle Guttormsgaards anklager om massemord og terrorisering, har antallet palestinere mellom Jordan-elven og Middelhavet økt med en faktor på ti de siste hundre årene. På den annen side er antallet jøder i den arabiske verden redusert over hundre ganger, fra omkring 1 million til under 10.000. De jødiske flyktningene fra den arabiske verden forteller ikke SKMU noe om. Den jødiske minoriteten på to prosent har fått mindre enn 0,2 prosent av landområdene som araberne har fått. I forsvar av dette lille området har ikke Israel noe uflekket militært rulleblad siden 1948, men sammenlignet med andre land, og nabolandene i særdeleshet, kommer israelerne meget godt ut av det.
Konklusjon
Guttormsgaard er fra Blaker i Sørum kommune i Akershus. MIFF kjenner ikke til at han har noen lokal tilknytning til Sørlandet som skulle gjøre det viktig for SKMU å kjøpe inn hans verk.
I desember 2013 skrev Karin Hindsbo, daværende direktør for Sørlandets Kunstmuseum, i Dagbladet at kultureliten i Norge «er rød». «Vi er en venstreorientert flokk,» innrømmet hun. Kan innkjøpet av Guttormsgaards verk bygge mer på venstresidens århundrelange problem med Sion, enn på kunstfaglige vurderinger?
Verket Glem ikke føyer seg inn i en rekke norsk kunstprosjekt hvor Israel blir demonisert. Det er selvsagt enhver kunstners frihet å demonisere Israel, men det er ikke en offentlig oppgave å finansiere og stille ut slik kunst. Tvert imot, når slike sterke og løgnaktige anklager framsettes utelukkende mot Israel er det grov diskriminering og noe som vekker til hat mot Israel spesielt og jøder generelt. Det burde SKMUs eiere, Kristiansand kommune, Vest-Agder fylkeskommune, Aust-Agder fylkeskommune og Christianssands Billedgalleri ta sterk avstand fra.
Vil du protestere?
Du kan skrive til museet på e-post post@skmu.no eller ringe tlf. 38 07 49 00.
