«Israel må stanse byggingen av bosettinger,» er overskriften på pressemeldingen som utenriksminister Børge Brende sendte ut fredag 6. juni. Brende har hittil vært tilbakeholden med å sende ut pressemeldinger med kritikk av Israel, såvidt MIFF har sett er dette den første. Men nå er ordlyden i skrift den samme som Brende har kommet med i muntlige uttalelser til media.
– Jeg er bekymret over at Israel igjen øker takten i byggingen av bosettinger på okkupert palestinsk område. Bosettingspolitikken er et stadig større hinder for en tostatsløsning, skriver utenriksminister Børge Brende.
I løpet av 47 år har Israel bygget bosetninger på Vestbredden, men deres innegjerdede og patruljerte områder rommer ikke mer enn tre prosent av området. Det er uklart hvordan tre prosent av arealet skal kunne hindre en statsdannelse på betydelige deler av resten av området. Israel har ellers også tidligere vist vilje til uttrekning av bosetninger, både fra Sinai, Gaza og nordre Samaria.
Feil om bosetninger
Utenriksdepartementet skriver videre i pressemeldingen:
«Onsdag kveld ble det offentliggjort anbud på bygging av 1466 nye boliger i israelske bosettinger på Vestbredden og i Øst-Jerusalem. Dette forsterker ytterligere takten i byggingen av bosettinger. Det har vært en sterk økning i antallet bosettinger siden i fjor sommer parallelt med at forhandlingene pågikk.»
Den siste setningen til Utenriksdepartementet er direkte feil, antakeligvis fordi de forveksler bosetninger med boliger. Den samme feilen har NRK gjort gang etter gang.
Hva er fakta?
En rapport fra Peace Now fra 29. april tar for seg utviklingen i bosetningene de siste ni foregående månedene. Her blir det nevnt
- etablering av to utposter (Brosh i Jordan-dalen og Givat Eitam sør for Betlehem, utposter er i form av én eller noen få brakker),
- en ny bosetning i sentrum av Hebron («som ble etablert for første gang siden 1980-tallet», det vil si jøder flytter inn i tidligere fraflyttede boliger som de hevder eiendomsrett over) og
- en ny bosetning med 60 familier som flyttet inn i bosetningen Leshem i nærheten av Alei Zahav. Leshem ligger nær den grønne linje, vest for bosetningsblokken Ariel. Formelt sett anser staten Leshem som en del av Alei Zahav, skriver den bosetningskritiske israelske nettsiden 972mag.com. Likevel blir Leshem markedsført som en ny bosetning, «den første på 20 år». Planen er å bygge 400 boliger i bosetningen.
Fakta er altså at UDs sterke økningen i antallet bosettinger koker ned til ett nytt boligfelt for 60 familier etablert et stykke utenfor annen bosetning. Utenriksdepartementet må for framtiden få orden på sine fakta før de sender ut pressemelding.
Kort tid etter at pressemeldingen ble sendt ut, gjorde MIFF kommunikasjonsavdelingen i UD oppmerksom på feilen. Nå, to timer etter at meldingen ble publisert, kan vi ikke se at feilen er rettet. Dermed frykter vi at feilen vil bli mangfoldiggjort i en rekke norske medier i løpet av kvelden og morgendagen.
Hva da med veksten i boliger?
I perioden 2006-2013 lå antallet nye anbud for bygging av boliger i bosetninger på Vestbredden og Øst-Jerusalem på et relativt lavt nivå. Under Olmert-regjeringen og Netanyahus forrige regjeringsperiode fra 2009-2013 var det totale antall anbud under 1.400 boliger årlig, ifølge tall fra Peace Now. Til sammenligning lå nivået på over 2.000 boliger årlig i Ariel Sharons andre regjering.
Antallet årlige anbud for boliger har økt betydelig under den nåværende Netanyahu-regjeringen fra 18. mars 2013. I rapporten fra Peace Now blir det notert 6.113 anbud på boliger. De 1.466 boligene som UD nevner kommer sannsynligvis på toppen av disse.
Det er flere viktige årsaksforklaringer til økt antall anbud det siste året. For det første valgte palestinerne å prioritere løslatelse av sine dømte terrorister mer enn byggestans. Israel har benyttet fangeløslatelsene til å gi nye byggetillatelser, og israelske talsmenn mener dette var i forståelse med amerikanerne og palestinerne. I tillegg har Israel kommet med nye anbud etter at palestinerne kjørte fredsforhandlingene i grøften med å avvise at Israel kan forbli en jødisk stat og med å gå i samarbeid med Hamas-bevegelsen.
Israelske myndigheter driver planarbeid for sin boligutbygging omtrent på tilsvarende måte som i Norge, det vil si med regionplaner, kommuneplaner, arealplaner og reguleringsplaner. Selv om planprosess blir satt i gang for et stort antall boliger på sikt, betyr det ikke nødvendigvis at bygging kommer til å skje dersom en avtale skulle avklare en grense mellom Israel og en palestinsk stat. Så lenge en avklart grense ikke foreligger, forbeholder Israel seg retten til å bygge i de områdene de har tenkt å beholde.
Peace Now gir også tall fra Statistisk sentralbyrå i Israel for antall boliger med reell byggestart i bosetningene. I siste del av 2012 ble det påbegynt 484 boenheter. I 2013 var dette tallet økt til 828 for den siste delen av året. Dette tallet er heller ikke svært høyt sammenlignet med tidligere. I hele 2008 ble det påbegynt 2.324 boenheter, i 2009 ble det påbegynt 1.963. Byggingen i 2013 nådde med andre ord ikke nivået for 2008 og 2009.
Det har vært en sterk økning i antallet boliger siden sist sommer, men ikke i antallet bosetninger, slik Utenriksdepartementet hevder.
Strider mot folkeretten?
Utenriksdepartementet avslutter sin pressemelding slik:
«Både FN og Den internasjonale domstolen i Haag har slått fast at de områdene som Israel tok kontroll over i krigen i 1967 er okkupert område og at det strider mot folkeretten å flytte egen sivilbefolkning dit.
– I den vanskelige situasjonen som eksisterer mellom Israel og palestinerne for øyeblikket, er det avgjørende at alle viser tilbakeholdenhet, sier Brende.»
Flere israelske talsmenn har en helt annen forståelse av folkeretten. De påpeker at artikkel 49 i 4. Genèvekonvensjon forbyr tvangsflytting på okkupert område, men at bosetterne flytter inn frivillig. De mener også at Folkeforbundets mandat fra 1922 gir jødene rett til bosetning i hele det tidligere britiske mandatområdet.
Men bosetningsspørsmålet i Israel er omstridt. Det finnes israelere som er minst like kritiske til bosetninger som skiftende norske regjeringer. Et flertall av jødene i Israel ønsker at palestinerne skal få sin egen stat. Det er flere grunner, den viktigste er kanskje at de ikke vil la sine barn eller barnebarn risikere å bli en diskriminert minoritet under et muslimsk flertall. Men israelerne har som betingelse for en palestinsk stat at den må leve i fred, slik FN-resolusjon 242 også fastslår. Så lenge det ikke kommer noen signaler om at palestinerne er villig til å gå med på dette, og israelerne erfarer at Vestens press ensidig legges på dem, forbeholder de seg retten til å fortsette å bygge nye hjem for sine unge familier.
Pressemeldingen fra Børge Brende bidrar dessverre til å videreføre dette ensidige presset. Det som først og fremst hindrer en løsning er at palestinerne og Den arabiske liga avviser Israel som nasjonalt hjemland for jøder. MIFF forventer at regjeringen gjør det tydelig overfor palestinsk og arabisk side at Norge står på Israels side i dette spørsmålet.
