Analyse av skolebok
Tittel: Arena 10, Samfunnsfag for ungdomstrinnet
Klassetrinn: 10
Forlag: Aschehoug
Forfattere: Synnøve Veinan Hellerud, Silje Førland Erdal, Ida Molstad Johnsen og Martin Westersjø
Språk: Bokmål
Utgitt: 2021, andre opplag i 2022
Tema: Verdens- og Norgeshistorie fra 1945 til i dag
Kapittel «Midtøsten – konflikter med lange røtter» går fra side 120 til 143.
Oppsummering
- Arena 10 har ikke det samme ekstreme overfokuset på Israel som vi har sett i andre skolebøker, men likevel er 9 av sidene utelukkende viet Israels historie og konflikten med palestinerne.
- Arena 10 inneholder flere feil, og har en ensidig framstilling hvor israelske argumenter og narrativ kommer fram i bare begrenset grad. Jøders og kristnes historie som undertykt minoritet under muslimsk dominans blir skjønnmalt.
- Arena 10 gir et ekstremt mangelfullt bilde av konflikten, blant annet fordi Iran, Hizbollah og Hamas ikke blir nevnt. Konflikten mellom israelere og palestinere blir sett i et ekstremt lokalt perspektiv, og utelukkende som konflikt om landområder, når det er betydelige aktører som ønsker å utrydde Israel med en religiøs motivasjon.
- Islamistisk ekstremisme blir drøftet i avsnittene om Syriakrigen, men den islamistiske ekstremismen til Hamas blir altså ikke nevnt med et ord.
- Arena 10 nevner ikke et ord om hvordan jøder er blitt presset og jaget ut av arabiske land etter 1948, og prøver flere ganger å skjønnmale forholdet for jøder og kristne under muslimsk dominans.
- På den positive siden: Arena 10 inneholder 7 sider som gir en innføring i Holocaust og jødehat. Det problematiseres imidlertid ikke at den nazistiske ideologien, iblandet islamistisk intoleranse, er en viktig drivkraft i palestinske terrorgruppers krig mot jødene.
Kommentarer side for side
Side 122
Kapittelet innledes med avsnitt som kort presenterer Midtøsten, med et kart over området.
Side 123
Arena 10 går videre med å presentere hva som er typisk for Midtøsten – eldgamle bosteder, ørken, olje, monoteistiske religioner etc.
Arena 10: «Jødedommen, kristendommen og islam oppstod alle i Midtøsten. De tre religionene deler troen på at det bare finnes én gud. (…) Og alle tre anser Jerusalem for å være en hellig by.»
Det er riktig at også islam anser Jerusalem som en hellig by, men det er ikke en by som muslimer ber i retning av, det er ikke en by som nevnes i islams tradisjonelle bønner og det er ikke en by som kan knyttes til noen faktiske hendelse i profeten Muhammeds liv. Jerusalem har aldri vært hovedstad i en muslimsk stat og den har heller aldri vært et kulturelt eller akademisk senter av stor betydning. Jerusalem har bare blitt viktig for muslimer i perioder når det har vært politisk nyttig, og særlig når byen har kommet under kontroll av ikke-muslimer.
Mer bakgrunn på temasiden: Jøders og muslimers ulike forhold til Jerusalem
Side 124
Feil 1
Klippedomen er avbildet, men den blir i bildeteksten betegnet som al-Aqsa moskeen.
Feil 2
Arena 10: «Gjennom historien har uenigheter mellom de ulike religionene – eller ulike retninger innenfor religionene – skapt mange konflikter. Men jøder, muslimer og kristne har også levd fredelig side om side i Midtøsten i hundrevis av år.»
Dette blir veldig unyansert. Etter at muslimske hærstyrker erobret Midtøsten og Nord-Afrika fra 600-tallet, ble jøder og kristne behandlet som «dhimmier» (beskyttet minoritet). Dette ble for eksempel regulert i Omar-pakten fra 640-tallet. Dhimmi-rollen betydde i virkeligheten at jøder og kristne ble undertrykket som annenrangs borgere, og utsatt for systematisk diskriminering.
Feil 3
Arena 10 skriver om de muslimske erobringene på 600-tallet: «Araberne tvang ikke befolkningen til å bli muslimer, men svært mange valgte å bli det.»
I flere områder som araberne erobret forble flertallet av befolkningen kristne, jøder og andre religioner i flere århundrer etter erobringene. Men dhimmi-reglene utgjorde et kraftig press på befolkningen til å underkaste seg islam. I en artikkel på Britannica.com blir det for eksempel beskrevet hvordan zoroastrianere ble undertrykket som dhimmier: Umayyuad-kalifen nektet alle som ikke var muslimer å ha offentlige stillinger, de måtte betale ekstraskatt (jizyah), kunne ikke spre sin religion og ikke bygge nye templer. De kunne heller ikke bære våpen eller ri hester, og måtte bruke spesielle klær som skilte dem fra muslimer. Jøder og kristne ble utsatt for den samme diskrimineringen, og om det ikke kan betegnes som tvang, må det i hvert fall betegnes som et sterkt press.
Feil 4
Arena 10: «I Det osmanske riket var islam statsreligion, men jøder og kristne fikk lov til å beholde sin tro.»
Skolebokforfatterne fortier den osmanske ordningen med «devshirme» (blod skatt), hvor kristne familier opplevde å få sine sønner (mellom 7 og 20 år) tatt med tvang av myndighetene. I Istanbul ble de deretter tvangskonvertert, omskåret og brukt som soldater eller i andre slaveroller. Under trussel om at kristne gutter skulle bli kidnappet på denne måten, klarte osmanerne også underlegge seg flere kristne områder. Les mer på Wikipedia.
Side 125
Feil 5
Arena 10 skriver om første verdenskrig: «Samtidig lovet britene araberne i Det osmanske riket at Storbritannia ville hjelpe dem med å bli selvstendige dersom de deltok i krigen på Storbritannias side, og altså kjempet mot sine egne herskere. Dette løftet ble ganske snart brutt.»
Dette forteller i hvert fall ikke hele bildet. I den britiske interessesfæren etter krigen har arabere fått selvstendige stater i Egypt, lrak, Jordan og Saudi-Arabia.
Side 126
Feil 6
Arena 10: «De [Storbritannia og Frankrike] ga makten til personer eller grupper som de stolte på, uten at befolkningen i de nye statene fikk noen særlig mulighet til å påvirke. Syria og Libanon kom under fransk kontroll, mens Irak, Jordan og Palestina kom under britisk kontroll.»
Her omtales «Palestina» som om det var en stat. Det osmanske riket hadde ikke Palestina som noe administrasjonsområde, og det var et mandatstyre som britene opprettet i landområdet Palestina. Før andre verdenskrig, var både jøder og arabere i områder palestinere. Jøder startet for eksempel Palestine Post, som i dag heter Jerusalem Post.
Arena 10: «Landene er siden blitt selvstendige, men innblandingen fra Storbritannia og Frankrike skapte grobunn for mange konflikter som har preget Midtøsten fram til i dag.»
Her motsier forfatterne delvis seg selv. På forrige side hevdet de at Storbritannia hadde brutt løftet om at araberne skulle få bli selvstendige, men her kommer det fram at de fikk flere selvstendige stater.
Mange av konfliktlinjene i Midtøsten har mye lengre røtter enn første verdenskrig og de europeiske stormaktenes innblanding. Det er har vært mote i noen historie-miljøer å gi Storbritannia og Frankrike skylden for konfliktene som har fulgt etter 1918, men dette er i beste fall en ekstrem overforenkling.
Side 127
Unyansert
Arena 10: «I 1948 opprettet jødiske innvandrere fra Europa staten Israel i deler av Palestina. Siden da har det vært en uendelig rekke konflikter og kriger mellom Israel og nabolandene, og ikke minst mellom Israel og den opprinnelige arabiske befolkningen i Palestina, palestinerne. Kjernen i konfliktene er nettopp spørsmålet om hvem som har rett til landet.»
Det kommer ikke fram at jødene som skolebokforfatterne kaller «innvandrere» i stor grad var flyktninger fra dødelig antisemittisme i Øst-Europa (særlig 1880-1914), flyktninger fra dødelig antisemittisme (inkludert industrielt massemord) i Vest-Europa (særlig 1933-1945) og flyktninger fra oppflammet antisemittisme i Midtøsten (særlig fra 1947). De kjempet ikke bare på vegne av seg selv, men også for å skape en nødhavn for hundretusenvis av jøder som fortsatt satt i flyktningleirer i Europa og for hundretusenvis av jøder som det brant under føttene på i arabiske land.
På neste side nevnes det: «Mot slutten av 1800-tallet opplevde jødene i Europa stadig mer diskriminering og forfølgelse. Dermed drømte mange om en egen stat der jøder kunne føle seg trygge, og sionismen fikk mange tilhengere».
Det var først etter Holocaust at sionismen for alvor fikk mange tilhengere blant jødene. Støtten til sionismen ble også sterkt forsterket da jødene så hvordan europeiske land behandlet jødene etter andre verdenskrig (ingen ville ha dem!) og hvordan arabiske land behandlet jødene etter at de fikk sin selvstendighet fra europeiske kolonimakter.
Side 128
Forfatterne av Arena 10 gjentar at «britene brøt løftet til araberne, som ikke fikk noen selvstendig stat». Som tidligere påpekt, fikk araberne en rekke selvstendige stater i området.
Side 129
Arena 10 omtaler jødisk innvandring til det britiske mandatområdet Palestina i mellomkrigstiden, men nevner ikke noe om den store arabiske innvandringen i samme periode.
Arena 10: «De jødiske innvandrerne organiserte seg nesten som om de skulle være en egen stat, og hadde opprettet en egen militærstyrke, Haganah, allerede i 1920.»
Skolebokforfatterne nevner ikke at Haganah ble opprettet i selvforsvar, etter at arabere i området hadde begynt å bruke vold mot jødene. Det hører også med til historien at over 11.000 jøder hadde blitt tvangsdeportert fra området bare noen få år tidligere, av det osmanske riket under første verdenskrig. Det var åpenbart behov for at jødene kunne beskytte seg selv, når myndighetene enten motarbeidet dem eller ikke ga dem beskyttelse.
Side 130
Ros
Forfatterne av Arena 10 skal ha ros for å få med dette:
«For å få araberne på sin side bestemte britene seg for å stoppe innvandringen av jøder til Palestina. Britene stengte altså jødene ute fra det jødene så på som sitt opprinnelige hjemland. Og det skjedde nettopp i de årene da jødene i Europa mer enn noensinne trengte et trygt sted å rømme til.
Da annen verdenskrig var over, ble verdenssamfunnet klar over at jødene var blitt forsøkt utryddet av nazistene gjennom holocaust. Rundt seks millioner jøder var blitt drept, og nå befant flere hundre tusen jøder seg i ulike flyktningleirer i Europa. De ønsket å flytte til Palestina. I Europa og USA støttet stadig flere mennesker jødenes krav om en egen stat i Palestina. Det hadde også sammenheng med at verken Europa eller USA ønsket å ta imot de jødiske flyktningene som hadde overlevd holocaust. Antisemittismen sto fremdeles sterkt i store deler av verden.»
Side 131
Ensidig
Arena 10: «Palestinerne nektet å godkjenne delingsforslaget. De forsto ikke hvorfor de skulle gi bort over halvparten av landet sitt til innvandrere fra Europa. Hvorfor skulle de betale prisen for holocaust, der europeiske jøder var blitt drept av andre europeere? De andre landene i Midtøsten var også imot at jødene skulle få en egen stat, og godkjente heller ikke forslaget.»
Å få en jødisk stat som nabo er ikke en straff. Til tross for alle konflikter, og alt som Israel med rette og urette kan anklages for å ha påført palestinerne, ligger de i levekår på nivå med sine arabiske naboer. Dersom de hadde valgt samarbeid med Israel, kunne utviklingen ha vært enda mer positiv. I 2021 var gjennomsnittlig HDI-indeks på verdensbasis på 0,722 poeng. Flere av regionene i de palestinske selvstyremyndighetene ligger over dette nivået – Salfit, Ramallah, Al-Bireh og Jeriko på 0,727 og Jenin, Tubas, Tulkarm, Nablus og Qalqilya på 0,723. Øst-Jerusalem ligger like under det globale gjennomsnittet (0,721). Også regionene med lavest levekår, Gaza by og Nord-Gaza (0,699) har hatt en klar vekst fra 2004 (da var nivået 0,638).
Det er heller ikke en straff for en araber å bli en borger i en jødisk stat. Araberne som ble statsborgere i Israel har hatt en enorm velstandsutvikling og har større politiske, kulturelle og økonomiske muligheter enn noen annen arabisk befolkning i Midtøsten.
De arabiske landene svarte på delingsforslaget og Israels uavhengighet med å intensivere jødeforfølgelsen i sine egne land, mot jøder som hadde bodd der lenge før de arabiske erobringene på 600-tallet. Israel er blitt en nødhavn for 650.000 av de 900.000 jødene som ble jaget ut av den arabiske verden i de første tiårene etter andre verdenskrig. Før 1948 utgjorde jødene en minoritet på ca. 2 prosent i arabiske land. De ble jaget ut etter at Israel ble opprettet. De fleste fant nødhavn i Israel, som i areal er 0,18 % av arealet til arabiske land.
Arena 10: «Helt fra begynnelsen var det klart at Israel ikke ville holde seg innenfor grensene FN hadde foreslått. Allerede på forhånd hadde sioniststyrker rykket ut for å ta områder som ifølge FNs delingsplan skulle tilhøre palestinerne.»
Det hadde ingenting å si hva FN hadde foreslått, når dette forslaget ble avvist av araberne i området og av de arabiske statene i regionen. Når arabisk side ikke ville godta forhandlingsløsninger på papiret, måtte de jødiske forsvarsstyrkene opprette forsvarslinjer som de var i stand til å holde mot de arabiske invasjonshærene.
Side 132
Mangel på problematisering
Arena 10: «Rundt halvparten av det palestinske folk regnes fortsatt som flyktninger.»
Dette blir dessverre ikke problematisert. Hvorfor har arabiske land og palestinske ledere valgt å holde sin egen befolkning i flyktningstatus i generasjoner? Over to millioner av de som regnes som flyktninger har for eksempel bodd under styret til palestinske selvstyremyndigheter i snart 30 år. Hvorfor har palestinere som bor i «staten Palestina» ikke fått statsborgerskap?
Les mer på temasiden Hvorfor etterkommere av palestinske flyktninger ikke har «rett til å vende tilbake»
Ekstremt ensidig
Arena 10: «I 1956 gikk Israel til krig mot Egypt og tok Gazastripen og Sinaihalvøya, men måtte trekke seg tilbake etter internasjonalt press. I 1967 angrep Israel først Egypt, senere Jordan og Syria. Krigen varte i seks dager og endte med at Israel okkuperte Øst-Jerusalem, Vestbredden, Gazastripen og Sinaihalvøya.»
Her fremstilles Israel alene som den aggressive parten, når Storbritannia og Frankrike var full partner i Suez-krigen, og målet var å stanse nasjonaliseringen av Suez-kanalen. Israels motiv var å få stoppet terrorismen fra Gaza med de såkalte fedayinene og å sikre vannveien til Eilat. Senere angrepet president Eisenhower på at han hadde presset Israel til tilbaketrekninger.
Hvorfor gikk Eisenhower så sterkt ut mot Israel? Han håpet at det ville føre til en allianse med en rekke arabiske stater, kanskje en Nato-lignende allianse. I stedet styrket det Nasser og bidro til en utvikling som førte til en rekke revolusjoner i ulike arabiske land, blant annet i Irak i 1958.
Selv om Israel løsnet de første skuddene i 1967-krigen, var det et lovlig forhåndsangrep etter at Egypt hadde stengt sjøvei til Israel (som var en krigshandling i seg selv) og sendt store styrker nærmere Israels grenser. Egypts mål var også den gang å utslette Israel.
Side 133
Feil 6
Arena 10: «I 1988 erklærte PLO at de anerkjente Israels rett til å eksistere, og de lovet å slutte med terrorhandlinger. Målet var nå å opprette en selvstendig palestinsk stat på Vestbredden og Gazastripen med Øst-Jerusalem som hovedstad.»
Erklæringen fra 1988 sier ingenting om at «Palestina» er det samme som Gaza-stripen og Vestbredden. «Etablering av staten Palestina i landet Palestina med dets hovedstad som Jerusalem,» heter det i erklæringen.
Feil 7
Arena 10 skriver om Oslo-prosessen på 1990-tallet: «Palestinerne håpte at de skulle få en selvstendig stat der de kunne leve fredelig side om side med Israel.»
Dette er feil, og i beste fall grovt ensidig. Palestinerne har fått en lang rekke tilbud om å opprette en stat side om side med Israel helt tilbake til 1930-tallet og sist gang i 2020. Det er ikke mangelen på en palestinsk stat som er problemet, det er palestinernes intense motvilje mot en jødisk stat. Hindringen for en løsning med to stater for to folk, er at Fatah og PLO avviser at Israel skal forbli en jødisk stat. Den arabiske liga gjorde det klinkende klart i sitt møte 25. mars 2014. Vedtaket var enstemmig: «Absolutt og kategorisk avvisning av å anerkjenne Israel som en jødisk stat.»
Norges offisielle mål er to stater, Israel og Palestina, som lever side om side i fred. Men alle de norske organisasjonene som mottar mer enn hundre millioner kroner årlig fra staten har et gedigent og pinlig problem: Ikke noen av dem kjenner en eneste palestinsk politiker eller samfunnsleder som offentlig tar til orde for å anerkjenne Israel som et nasjonalt hjemland for det jødiske folk.
På side 175 i Odd Karsten Tveits nye bok (2023) forteller han hvilken strategi Yasser Arafat valgte etter at Oslo-avtalen hadde gitt ham rett til å flytte fra Tunisia til selvstyreområdene: «Arafat mente han skulle lage så mange problemer for Rabin at statsministeren ville gi etter.» Denne setningen forteller alt om hvorfor Oslo-prosessen brøt sammen. Arafat var ikke interessert i forhandlinger og løsninger eller en palestinsk stat fredelig side om side med Israel, men å skape mange problemer.
Side 134-135
Israels tilbaketrekning fra Gaza-stripen i 2005 blir ikke nevnt. Det blir heller ikke Hamas eller Islamsk Jihad.
Arena 10 avslutter kapittelet om konflikten med å gi eksempler på fredsorganisasjoner, for eksempel «Kids4Peace, som samler jødiske, kristne og muslimske barn til sommerleirer.
Dette har vi ikke sett i tilsvarende skolebøker tidligere. Det er bra at skolebokforfatterne tar med slikt.
Mer på den positive siden
Arena 10 inneholder 7 sider (58-64) som gir en innføring i Holocaust og jødehat. Det blir presentert en personlige historie om en norsk jøde som to år gammel norsk ble deportert og drept i Auschwitz. Deretter gis det en innføring i det klassiske europeiske jødehatet og nazistenes moderne rasebaserte antisemittisme.
Under en egen deloverskrift, «Konspirasjonsteorier om jødene», blir Sions vises protokoller nevnt. Forfatterne skriver at det ble «bevist at dokumentet ikke var ekte» og omtaler det siden som «fake news». Det burde
Arena 10 gir en god beskrivelse av anti-jødiske tiltak av nazistene helt tilbake til 1933. Viktig at det nevnes at jøder som ville flytte ikke var velkomne til andre land, og at «rundt to millioner [europeiske] jøder utvandret til Israel eller USA i løpet av de første årene etter annen verdenskrig».
