Espen Barth Eide har vært i Saudi-Arabia de siste dagene. I dag møtte hadde han «et varmt møte» med Mahmoud Abbas. PA-presidenten har ikke fordømt Hamas sin invasjon og massakre i Israel 7. oktober, og utbetaler hver måned økonomisk belønning til terroristene som deltok i massakren. Abbas er også ansvarlig for skolepensumet som oppviglet til jødehat og jihad.
Den norske utenriksministeren har satt seg høye mål med reisen til Riyadh: Ikke bare skal han få til en fredsavtale i Gaza, men også en tostatsløsning.
– Siden Israel ikke har noen klar visjon for hva som skal skje etter krigen, så er viktig å bruke momentumet nå for å få til en skikkelig politisk prosess, sa Barth Eide til VG lørdag 27. april.
Israel har en veldig klar visjon for hvordan nabolaget ser ut etter krigen: Hamas har mistet all evne både til å true Israel militært og å styre Gaza, og Hizbollah er presset ut av Sør-Libanon.
Israel-Palestina er ikke hele Midtøsten
– Israel har selv ikke vist noen interesse for å delta [i samtalene]. De vil vinne krigen, så diskutere fremtiden etterpå. Men alle vi som møtes vet at det ikke vil bli en varig fred i Midtøsten hvis man ikke løser Palestina-spørsmålet, fortsetter utenriksministeren.
Selv om det skulle bli fred mellom israelere og palestinere, er det mange titalls andre konflikter i Midtøsten som ikke dermed blir løst. Den norske utenriksministeren burde ha et annet fokus enn å skvise den jødiske staten, som utgjør en liten og utrydningstruet minoritet i området.
Ser en framtid for Hamas
Av og til sier Barth Eide også fornuftige ting: «Noen må skape en visjon om at noe annet er mulig, og Hamas må endre tankegang fra at Israel må helt ut av regionen. Så alle parter må involveres.» Da MIFF møtte utenriksministeren 19. mars understreket han Israels «evige rett til å eksistere». Vi påpekte at dette ikke er selvsagt i Midtøsten, og heller ikke blant palestinernes støttespillere i Norge. Etter 7. oktober har israelerne mistet all tro på at Hamas skal endre tankegang. Ikke bare Gaza, men hele verden, vil bli et bedre sted når Hamas er nedkjempet, skrev MIFF i november.
Slik tenker ikke Barth Eide. Han sier palestinske selvstyremyndigheter vil være sentrale i en fremtidig palestinsk stat, «men det er klart at de som i dag heter Hamas vil også være der, i en eller annen rolle».
Vil påtvinge Israel en løsning
– Gitt at Israel er fast bestemt på at en tostatsløsning er helt uaktuelt, at det vil true deres eksistens, hvordan kan man få med dem på et slikt forslag? Det er jo blitt prøvd på i mange år, spør VGs journalist Kyrre Lien.
– Noen ganger må fred påtvinges, og da Israel ble opprettet av FN, så var det uten at det var forhandlinger med de som bodde der før. Så Israel må på et tidspunkt inn i dette, sier utenriksministeren.
Barth Eide har kommet med en lang serie feil og angrep mot Israel etter 7. oktober, men dette er blant de mest alvorlige.
Men aller først til VGs spørsmålsstilling. Det er ikke to stater i seg selv som er uaktuelt for Israel, men landet kan ikke akseptere at naboområder blir brukt til militær opprustning som truer landet. Her har Israel svært dårlige erfaringer både i Sør-Libanon, Vestbredden og Gaza. Et annet problem med en «tostatsløsning», er at både Hamas og Fatah framsetter dette sammen med krav som vil gjøre at Israel forsvinner som en jødisk stat. Vil en «tostatsløsning» bli noe som skaper fred, eller noe som gjør Israels fiender bedre posisjonert i sin krigføring mot den jødiske staten? spurte MIFF i januar.
Utenriksministerens feil nr. 1
Så til utenriksministerens svar. Israel ble for det første ikke opprettet av FN, det er en myte. FN-resolusjonen som foreslo å dele det britiske mandatområdet i en jødisk og arabisk del var ikke bindende og ingen stormakter var villige til å gi militær hjelp til det jødiske samfunnet i mandatområdet. Det var det jødiske folket som opprettet den moderne staten Israel, ikke FN.
Utenriksministerens feil nr. 2
For det andre deltok araberne i det britiske mandatområdet i forhandlinger både med Storbritannia og FN, da det ble forsøkt å finne løsninger på konflikten i 1930- og 1940-årene. Men som de har bevist en rekke ganger, var den palestinske eliten mer opptatt av å bekjempe den jødiske staten enn å få sin egen stat. Allerede 18. februar 1947 forklarte britenes utenriksminister Ernest Bevin i en tale i parlamentet hva som var partenes prioriteringer: «Hans Majestets regjering har således kommet ut for en uforsonlig prinsippkonflikt … For jødene er det grunnleggende prinsippunktet å opprette en selvstendig jødisk stat. For araberne er det grunnleggende prinsippunktet å kjempe til det siste imot at jødene oppnår selvstendighet i noen del av Palestina» (vår uthevelse). Bevin forsto at dette ikke var en konflikt mellom to nasjonalbevegelser som hver først og fremst søkte sin egen uavhengighet, men heller en konflikt der den ene gruppen (araberne) først og fremst søkte å forpurre den andres (jødenes) selvstendighet.
I Oslo-avtalene forpliktet Norge seg til å støtte en fremforhandlet løsning på konflikten, ikke en påtvunget løsning, slik Barth Eide nå snakker om.
Tanken om å anerkjenne «Palestina»
VG gjengir utenriksministerens videre uttalelse slik:
– Det å bare sitte stille i år etter år og vente på at de skal ha lyst til å forhandle frem en balansert løsning har vi prøvd, vi trenger sterkere lut. Det håper jeg amerikanerne også er med på.
Så poengterer han:
– Men vi snakker ikke om fysisk makt, men må skapes en forståelse for at en annen fremtid er mulig uten å vente på en forhandlet løsning.
Barth Eide overser elegant at det er hans kjære palestinsk selvstyremyndigheter som har nektet å forhandle med Israel de siste årene, enten Israel hadde den ene eller andre regjeringen. Bortsett fra en kort periode da de ble presset til det under Obama-administrasjonen, har ikke PA vært villig til å forhandle seriøst med Israel siden Ehud Olmerts regjeringstid i 2008.
Et av tiltakene som Barth Eide og hans nærmeste europeiske samarbeidspartnere i Spania og Irland har «truet» med i det siste, er en anerkjennelse av en palestinsk stat.
– Anerkjennelse av en palestinsk stat er ikke et mål i seg selv, men et virkemiddel vi kan bruke én gang. Når et land som Norge bruker det må vi vite at det kan ha effekt, sier Barth Eide til NTB.
140 av 193 medlemsland i FN har allerede anerkjent fantasistaten Palestina, uten at det har vært med på å løse konflikten, snarere tvert imot. Det vil heller ikke ha noen positiv effekt for konflikten at Norge kommer med en anerkjennelse, bortsett fra at det vil gjøre stor skade på vårt diplomatiske forhold til Israel. Det vil også bety at Norge mister sin rolle som leder av giverlandsgruppen. Hva MIFF skrev i 2021 er fortsatt gyldig: Å anerkjenne Palestina før en framforhandlet løsning vil ikke løse noe. Det vil bare undergrave vanlig folkerett og europeiske lands moderne praksis (for anerkjennelse av de nye statene i Øst-Europa). Det vil ikke gi fred og heller ikke avslutte Israels kontroll av Vestbreden, men bare åpne et nytt kapittel i konflikten.
