Da Arbeiderpartiet avholdt landsmøte i helgen ledet AUF an i Israel-fiendtlig retorikk. Boikott-kravene var mante Partileder Jonas Gahr Støre måtte trygle sine partikamerater om ikke å vedta boikott eller sanksjoner mot verdens eneste jødiske stat. Hos flere av Norges nærmeste allierte blir alle former for Israel-boikott sett på som antisemittisme.
Arbeiderpartiets kompromissvedtak ble løfter om å «ta initiativ til et forbud mot handel og annen næringsvirksomhet som bidrar til å opprettholde Israels ulovlige okkupasjon og tilstedeværelse i Palestina». Dette er en tilstramning fra regjeringens beslutning om merking fra 2022 og fraråding i 2024. «Et slikt forbud skal utvikles i samarbeid med næringslivet og andre relevante aktører. Det skal utredes om det er behov for og mulig med innstramminger i regelverket for offentlige anskaffelser for å sikre tilstrekkelig etterlevelse av menneskerettigheter og krigens folkerett, herunder forbudet mot ulovlig okkupasjon,» skriver Arbeiderpartiet videre i sin internasjonale uttalelse.
MIFF har tidligere påpekt at varer og tjenester knyttet til israelske bosetninger ikke kan utestenges fra offentlige anskaffelser. Arbeiderpartiets formulering her bekrefter at MIFF har hatt rett hele tiden. Etter norsk lov skal alle offentlige anskaffelser over 100.000 kroner, og etter EU-direktiv 2014/24 alle innkjøp over 1,3 millioner kroner, bli basert på økonomiske og tekniske forhold, ikke politiske vurderinger.
Dersom folkeretten blir anvendt rettferdig, er det ikke grunnlag for å si at bosetningene er ulovlige. Fakta viser at de israelske bosetningene heller ikke er det største hinderet for fred. De israelske bolig- og landsbruksområdene på Vestbredden dekker kun 2,7 prosent av arealet.
«Bosetningene er ikke hele og heller ikke hovedårsak til konflikten – selvfølgelig er de ikke det. Du kan heller ikke si at dersom de ble flyttet ville du hatt fred uten en mer omfattende avtale – det ville du ikke. Og vi forstår at i en sluttstatus-avtale, vil noen bosetninger bli del av Israel for å ta hensyn til de endringene som har funnet sted de siste 49 årene, inkludert nye demografiske realiteter på bakken,» sa John Kerry, president Barack Obamas utenriksminister, i 2016.
Når Utenriksdepartementet blir spurt om grunnlaget for å erklære israelske bosetninger ulovlige, henviser de til FNs sikkerhetsråds resolusjoner 465 og 2334. Men begge disse resolusjonene er vedtatt etter kapittel VI i FN-charteret og er derfor ikke bindende og er ikke folkerett. Mange av FN-resolusjonene er resultatet av politiske hestehandler av verste sort, hvor arabiske og muslimske stater med sine allierte stort sett kan vedta det de vil. Resultatet blir heldigvis bare meningsytringer, ikke folkerett.
Utenriksdepartementet viser også til fjerde Genève-konvensjon av 1949 for å argumentere for at israelske bosetninger er ulovlige. Men den aktuelle paragrafen handler om forbud mot deportasjon og folkeforflytninger med tvang i oppgjøret etter andre verdenskrig. Den kan ikke anvendes på jøders frivillige bosetning i Judea og Samaria – det jødiske folkets historiske og religiøse kjerneland.
Den tidligere amerikanske visedirektøren i det amerikanske utenriksdepartementet, jusprofessor Eugene V. Rostow, skrev følgende i en artikkel publisert i The New Republic i 1990: «Jødenes rettigheter til å bosette seg i området er på alle måter like store som den lokale befolkningens rettigheter til å bo der». Bestemmelsene i artikkel 49, punkt 6, om tvungen folkeforflytning til okkuperte og suverene områder, skal ikke bli tolket som et forbud mot at personer frivillig returnerer til byer og landsbyer som de, eller deres stamfedre, med makt var blitt tvunget til å forlate. Den forbyr heller ikke at individer flytter til landjord som ikke har vært under lovlig kontroll av en stat og som ikke er underlagt privat eiendomsrett.
Etter en objektiv folkerett er Israels kontroll og bosetning på Vestbredden fullt lovlig. Skulle man velge å kalle kontrollen for okkupasjon, er det en lovlig okkupasjon, på linje med de alliertes okkupasjon av Tyskland og Japan etter andre verdenskrig. Det mange feilaktig omtaler som «1967-grensene» er ikke en grense, men våpenhvilelinjer fra 1949. Arabisk side nektet for at det skulle være grense.
Det palestinske lederskapet, ifølge den fortsatt gyldige Interimsavtalen fra 1995 (Oslo 2), samtykket til og aksepterte Israels fortsatte tilstedeværelse i Judea og Samaria i påvente av sluttstatusforhandlinger, uten noen restriksjoner for begge parter når det gjelder planlegging, soneinndeling eller oppføring av hjem og samfunn. Derav følger at påstander om at Israels nærvær i området er ulovlig, ikke har noe grunnlag. Les mer i artikkelen Ti punkter som oppsummerer Israels rettigheter på Vestbredden.
Les mer på temasiden: Hva du trenger å vite om israelske bosetninger.
AUF-leder Gaute Skjervø tolker vedtaket fra landsmøtet som at «Norge skal totalforby handel, varer og næringsvirksomhet fra okkupert jord». Overfor nyhetsbyrået NTB omtaler han det som en «gamechanger».
– Det er ingen hemmelighet at AUFs primærstandpunkt var enda tydeligere, men vi ser dette som en historisk seier i kampen for et fritt Palestina, sier han.
MIFF advarte allerede før merking ble innført i 2022 at neste skritt ville være forbud.
