Mandag 26. november sendte stortingsrepresentant Bjørnar Moxnes (Rødt) et skriftlig spørsmål til utenriksministeren. I løpet av seks virkedager må Ine Eriksen Søreide svare.
MIFF har spurt advokat Jan Benjamin Rødner om å kommentere teksten til Moxnes avsnitt for avsnitt. Rødner er styremedlem i MIFFs hovedstyre og MIFFs første styreleder. I tillegg finner du lenker til MIFF-artikler med mer utfyllende informasjon.
Teksten til Moxnes er gjengitt i sin helhet med innrykk og kursiv. Kommentaren til Rødner er uthevet.
Spørsmål
Bjørnar Moxnes (R): Hva er grunnen til at regjeringen ikke innfører sanksjoner mot den israelske staten, til tross for alvorlige, gjentatte og langvarige brudd på folkeretten?
I spørsmålet ligger en kraftig påstand som ikke er riktig. Israel gjør seg ikke skyldig i alvorlige, gjentatte og langvarige brudd på folkeretten. Spørsmålet er basert på en grovt feilaktig synsing om hva folkeretten egentlig er på dette området.
- De som fordømmer Israel kriminaliserer norske ledere og offiserer
- Israel fulgte krigens regler «godt over gjennomsnittlig»
- Norge fører krig slik som Israel
- Norge fører krig slik som Israel II
Begrunnelse
I 70 har Israel år nektet å etterkomme FN-resolusjon 194 som erklærer at palestinske flyktninger har rett til å vende hjem, og/eller motta kompensasjon for tapt eller ødelagt eiendom.
Dette er en mangelfull og dermed usann gjengivelse av FN-resolusjon 194. Resolusjonen forutsetter at flyktningene skal ønske å leve i fred med sine naboer og det var intet den gangen eller nå som viser at det ville vært tilfellet. Tvert imot insisterte nabolandene på at Israel skulle utslettes hvor «hjemvendte» flyktninger ville blitt til en 5. kolonne. Her er det nok å vise til hva Egypts utenriksminister Salah ad-Din sa den 11.10.49: «Når de forlanger tilbakeføring av flyktningene til Palestina mener araberne at Israel skal utslettes.» Videre kom faktisk over 50.000 flyktninger tilbake til Israel. Og ved senere anledninger, som fredsforhandlingene i 2000 og 2008 har den arabiske siden insistert på at alle flyktninger skulle ha rett til såkalt «hjemvendelse» hvilket ville utslettet Israel. «Hjemvendt og hjemvendelse» er satt i anførselstegn fordi i ethvert fall 50 % av dem hadde bodd så kort tid i området at det blir kunstig å bruke slike begreper. UNRWAs definisjon av en flyktning er begrenset til bare 1 år, 11 måneder og 2 ukers botid fordi det var en voldsom arabisk innvandring til Palestina på 30- og spesielt på 40-tallet.
Israel har også i over 50 ikke etterkommet FNs resolusjon 242 om å trekke seg tilbake fra områdene landet okkuperte i 1967.
FN-resolusjon 242 er enda klarere om forutsetningen til en virkelig fred mellom Israel og dets naboer. Det blir krevet opphør av alle krav om krigstilstand og respekt for at alle stater har rett til å leve i fred innen sikre og anerkjente grenser. Dette ble besvart av de arabiske statene med de 3 «nei!» fra Khartoum: Ingen forhandlinger med, ingen anerkjennelse av og ingen fred med Israel.
Fred er en åpenbar forutsetning for den senere bestemmelsen i 242 om en rettferdig løsning på flyktningproblemet. Men hittil har palestinernes ledere ikke vært villige til å inngå en endelig fredsavtale. Forhandlingene har først og fremst strandet på to krav fra Arafat og senere Abbas: At alle flyktninger skal ha rett til å «komme tilbake til» Israel og at det ikke skulle være en endelig fredsavtale. Det er uredelig av Moxnes å kreve at Israel ensidig skal oppfylle ett av kravene i 242 uten at motparten behøver oppfylle sine forpliktelser.
Og så er det slik at hvordan 242 ble til viser at bestemmelsen om en rettferdig løsning av flyktningeproblemet skulle omfatte også jødiske flyktninger fra arabiske land til Israel, som det var mange flere av enn flyktninger den andre veien.
De har heller ikke etterkommet resolusjon 478 som erklærer Israels annektering av Jerusalem som ugyldig og ulovlig.
Israels annektering av Jerusalem er lovlig i henhold til folkeretten. Det følger av Folkeforbundets Palestina-mandat fra 1922 samt FN-pakten fra 1945, art. 80. Resolusjon 478 er kun rådgivende og går ikke foran. Det er også patetisk å se at FN satt helt stille uten å protestere da Jordan fra 1948 til 1967 vandaliserte alle jødiske hellige steder i Jerusalem og forbød jøder adgang dit. Det er en enorm mengde anti-israelske FN-resolusjoner som blir gjentatt år etter år. Dette skyldes ikke at Israel er noe verre enn alle andre – snarere tvert imot – men at araberne har et automatisk flertall for sine diplomatiske angrep på Israel.
I tillegg forbryter staten Israel seg i stadig større omfang mot artikkel 49 i den fjerde Genève-konvensjonen, som forbyr en okkupantmakt å overføre egne borgere til okkuperte områder.
Artikkel 49 gjelder ikke her og den er ment for helt andre forhold. Den forbyr tvangsflytting på okkupert område, men bosetterne flytter inn frivillig. Israelske myndigheter vil påpeke at Folkeforbundets mandat fra 1922 gir jødene rett til bosetning i hele det tidligere britiske mandatområdet.
Israels arrestasjoner og fengsling av barn bryter med FNs barnekonvensjon. Ingen andre land har i så omfattende grad og så systematisk har satt seg selv over Folkeretten. Likevel har den norske regjeringen innført sanksjoner mot en rekke andre land.
Det er en åpenbar og voldsom overdrivelse her. Det er en rekke andre land som systematisk og voldsomt bryter Folkeretten og hvor sanksjoner er på sin plass. Israel bryter ikke Folkeretten, selv om den arabiske siden og ytterliggående krefter på venstre- og høyresiden i vestlige land ynder å påstå det.
Den siste tiden har Israel også begått alvorlige menneskerettighetsbrudd og overgrep mot norske statsborgere. Det norske og internasjonale mannskapet på båten Kårstein, som seilte under norsk flagg, ble utsatt for grov vold av israelske militære da de bordet båten internasjonalt farvann.
Israels bording av provokasjonsbåten Kårstein var fullt lovlig efter Folkeretten og i overensstemmelse med San Remo Manual 1994 om internasjonal lov om væpnet konflikt til sjøs. Påstander om grov vold er i beste fall en stor overdrivelse.
Den norske menneskerettighetsaktivisten Kristin Foss ble skutt to ganger av israelske soldater.
Foss er en oppvigler som tok del i demonstrasjoner. Hun ble lettere skadet efter å ha vært truffet av gummikuler. At hun ble truffet to ganger med en ukes mellomrom viser at hun var særdeles aktiv. Israelske soldater har plikt til å sørge for ro og orden og opptrer i overensstemmelse med Folkeretten.
Alle de nevnte israelske angrepene norske borgere skjedde utenfor israelsk territorium.
Bordingen av Kårstø skjedde i internasjonalt farvann. Men det er ikke noe brudd med Folkeretten. Foss drev sitt oppvigleri på Vestbredden hvor israel har rett og plikt til å holde ro og orden i henhold til Oslo-avtalene. Poenget med å peke på at det har skjedd utenfor de grønne linjene er derfor bare et subtilt, men usant, forsøk på å fremstille det som at Israel opptrer ulovlig.
