«Vi
kan ikke invitere israelske deltakere med en god samvittighet,» skrev
arrangørene for festivalen Feminine Tripper i et brev til israelske artister 7.
mars 2018.
«Det pågår en festival i Oslo som etter alle solemerker
bryter den
norske diskrimineringsloven. Politiet
bør starte sin etterforskning,» skrev MIFF da vi eksponerte saken i Norge
21. mars 2018. MIFF
kunne også melde at festivalen tilsynelatende hadde stengte sin Facebook-side
for alle israelere etter at de fikk kritikk for sin boikott.
22. mars 2018 sendte MIFF et
varsel om det vi mener var et lovbrudd til Likestillings- og
diskrimineringsombudet, Diskrimineringsnemnda og Oslo Politikammer. MIFF
fikk raskt svar fra Likestillings- og diskrimineringsombudet som bekreftet at «diskriminering
på grunn av nasjonal opprinnelse er forbudt».
I Diskrimineringsnemnda, som var i etableringsfasen, gikk
saksbehandlingen tregere. I sommer har de bedt om svar fra arrangørene. Feminie
Tripper responderte 23. juni. Du
kan lese hele deres brev her. (PDF, 76 KB)
MIFFs advokat Jan Benjamin Rødner kommenterte festivalens tilsvar i et brev til Diskrimineringsnemnda 11. juli. Vi gjengir her brevet i sin helhet. Bilagene som det henvises til er tilgjengelig her (PDF, 8 MB).
Advokat Jan Benjamin Rødners kommentar til festivalens tilsvar
FEMININE TRIPPER
Jeg viser til innklagedes tilsvar av 23.06.19 og skal
bemerke idet jeg besvarer påstandene så vidt mulig kronologisk:
1. Saklig og
vennlig prosess – trakassering.
Innklagede påstår flere steder at prosessen mellom
arrangørene og de israelske kunstnerne har vært saklig og vennlig og stiller
seg derfor uforstående til MIFFs klage om trakassering. Innklagede viser her at de ikke forstår
forskjellen på form og innhold.
Innklagede har i formen holdt seg med et høflig-aggressivt
sprog. Men tar man bort
høflighetsfrasene gjenstår det faktum at begrunnelsen for avslaget var at
søkeren er israelsk. Det er dette saken
dreier seg om.
I tillegg argumenteres det flere steder med at den israelske
regjeringen bruker kultur som en propagandaform. Dette argumentet faller på sin egen
urimelighet. Det er knapt noe sivilisert
land hvor ikke regjeringen støtter landets kulturarbeidere, dog uten at kunstnerne
dermed blir slått i hartkorn med det formål som man måtte påstå at regjeringen
har. En slik argumentasjon er i strid
med det de fleste oppfatter som en viktig oppgave for kunstnere, nemlig å
belyse viktige spørsmål i samtiden, gjerne på en kritisk måte. Og veldig ofte skjer det, som i Norge, med
offentlig støtte. Uten denne type
offentlig økonomisk støtte ville veldig mange av de innklagedes kolleger fått
alvorlige økonomiske problemer.
Videre fremgår det av et felles svar av 15.03.18, fra samtlige
israelske koreografer som hadde søkt, at de stiller seg uforstående og sterkt
kritiske til avslaget. I brevet stilles
det en rekke kritiske spørsmål til de innklagede som det ikke kan sees at de
har svart på. Ved sin påstand om saklig
og vennlig korrespondanse med kunstnerne forsøker innklagede å fremstille det
hele i et falskt lys.
Det ser ut til at innklagede ikke forstår hva trakassering
kan bestå i. De synes å forbeholde
begrepet for skremmende opptreden, trusler og lignende. Men trakassering kan være mye annet. Det kan være handlinger som er nedverdigende
eller ydmykende. Det kan være en isolert
eller gjentatt hendelse. Og det kan
bestå i utfrysing, fratagelse av arbeidsoppgaver mm. Jeg viser til hva Wikipedia skriver om ordet.
Av svarbrevet av 15.03.18 er det åpenbart at de israelske
kunstnerne føler seg urettferdig behandlet og de avslutter med noen sterke
synspunkter: «Deres beslutning om å nekte adgang for israelske kunstnere til
deres festival synes å gå mot deres misjon og verdier, siden det ikke er basert
på en kunstnerisk vurdering av våre arbeider, men av politiske grunner. Den
eneste konklusjonen vi kan komme til er at det er en handling av omvendt
diskriminering.» og «… vi oppmuntrer dere til å gå i dialog, heller enn eksklusjon.» Jeg legger frem som
BEVIS: Avslagsbrev
fra innklagede 07.03.18 Bilag 1
Svarbrev
fra israelske kunstnere 15.03.18 Bilag
2
Wikipedia
om trakassering Bilag 3
2. Åpen
invitasjon.
Innklagede argumenterer med at de antok at det kun ville
komme søknader fra Oslo-området idet de ikke kunne garantere noen økonomisk
kompensasjon for deltagelsen. Også dette
faller på sin egen urimelighet. For det
første er argumentet på siden av saken og unnskylder ikke brudd på
diskrimineringsloven. For det andre ble
invitasjonen publisert over hele verden på engelsk i det innklagede betegner
som en «Open call». Det må ha vært meget
nærliggende å anta at det ville komme søknader fra hele verden.
Videre
fremgår det av innbydelsesteksten at «All artists can apply with performances,
video works, poetry, music, installations, visual works, regardless of age,
sex, gender and nationality.» Det
er intet I teksten som opplyser om at Israel eller forholdene for
palestina-araberne skulle ha noen betydning for hvem som kunne søke og
delta. Jeg legger frem som
BEVIS: «Open call»
23.02.18 Bilag 4
Den begrunnelse som er gitt for avslaget, nemlig søkernes
nasjonalitet, er således i direkte motstrid med invitasjonen. Dette må ha kommet som et slag i ansiktet på
kunstnere som forsøker å bli kjent og kunne leve av sin kunst.
Dette er et sentralt poeng i klagen idet nasjonalitet er et selvstendig kriterium for å kunne konstatere at det er tale om ulovlig diskriminering.
3. Økonomisk
hindring.
Innklagede argumenterer med at de hadde et stramt budsjett
og at det i realiteten var en minimal forskjellsbehandling idet bare en av
flere titalls utenlandske søkere fikk mulighet for å delta.
Dette argumentet ble ikke brukt i avslaget som utelukkende
var politisk begrunnet. Videre er
argumentet på siden av saken idet de israelske kunstnerne ikke en gang fikk
sine bidrag vurdert, bare fordi de var israelske. Det er ingen gitt å vite om den ene
utenlandske kunstneren som slapp til ville vært israelsk om de hadde vært
vurdert på lik linje.
Endelig er det slik at ofte kan man få offentlige bidrag, både norsk og utenlandsk, til slike prosjekter. Men de israelske kunstnerne ble ikke spurt om de hadde mulighet for slik dekning. Og det fremgår av tilsvaret at slik offentlig israelsk støtte ville vært ekskluderende fordi Israel er en «okkupasjonsmakt». Hvilket igjen er diskriminering på bakgrunn av nasjonalitet.
4. Boikott
De innklagede fremsetter en lang rekke beskyldninger mot
Israel uten noen motforestillinger. Det
er ikke nødvendig å gå inn på sannhetsgehalten i disse påstandene, da denne
politiske propagandaen egentlig er saken uvedkommende. Dette er en gjennomgripende politisk
propaganda som hadde passet om det hele var blitt presentert som en
anti-israelsk / pro-palestinsk politisk festival. For god ordens skyld vil MIFF likevel
fremholde at denne propagandaen er dels usann, dels tatt ut av sin sammenheng
og dermed grovt uriktig.
De innklagede gir sin helhjertede tilslutning til den ulovlige boikott-aksjonen som blir kalt BDS. Det er kjent at BDS styres av personer som har som mål at staten Israel skal utslettes, og sentrale personer er knyttet til organisasjoner som EU og USA har på sine lister over terrororganisasjoner.
5. Boikott
som ikke-voldelig middel.
Tilsynelatende er boikott i utgangspunktet
ikke-voldelig. Likevel er det på visse
vilkår forbud mot boikott i boikottloven.
Innklagedes kampanje rammes av flere av boikottlovens bestemmelser: Kampanjen har ført til rettsbrudd på
diskrimineringsloven (Boil. §2 a), den blir gjennomført på en unødig
opphissende og krenkende måte og en rekke av de innklagedes politiske påstander
er usanne eller misvisende (Boil. § 2b) og den ble foretatt uten varsel (Boil.
§ 2 d). Sett i lys av historiske
erfaringer er det god grunn for et slikt forbud mot boikott.
Effekten av boikott, og i særdeleshet BDS, er ofte at Israel og israelere generelt blir gjenstand for hat og ringeakt. Derifra er det ikke langt til dehumanisering av israelere generelt og jøder spesielt. Så vidt jeg kan se har ikke de innklagede besvart spørsmålet i svarbrevet av 15.03.18 om de ville boikottet muslimske eller kristne arabisk-israelske artister. Volds- og hatromantiseringen i det arabiske samfunnet er dyptgripende. Den er særlig voldsom mot Israel og jøder og Israel blir stadig truet med vold, terror og utslettelse. Det er derfor grunn til å minne om hvordan nazi-Tyskland begynte forsiktig med å ekskludere jøder fra forskjellige yrker for så å eskalere via alskens påbud og forbud til å ende opp med jødeutryddelsen. I Norge er det heldigvis vanskelig å forestille seg en slik utvikling og MIFF tror ikke at de innklagede ønsker en slik utvikling. Men velmente «fredelige» boikott-kampanjer ender ikke der, det er bare begynnelsen. Det er forstemmende at de innklagede ved sin propaganda gir støtte til en slik utvikling i Israels nabolag.
6. Forsvar
for ytringsfriheten.
De innklagede påstår til slutt at de opptrer i forsvar for
ytringsfriheten. De hevder at boikott er
en del av ytringsfriheten og derfor er MIFFs anliggende et angrep på den norske
ytringsfriheten. Denne argumentasjonen
er en pervertering av hva ytringsfriheten er.
For det de innklagede bruker sin «ytringsfrihet» til er å kneble andres
ytringsfrihet. I dette tilfellet nekter
de israelere ytringsfrihet bare fordi de er israelere.
Det er ikke slik at det er MIFF som vil innskrenke de
innklagedes ytringsfrihet i det offentlige rom.
De innklagede og deres likesinnede har da heller ikke noe problem med å
komme ut med sitt budskap i den politiske debatt,- snarere tvert imot. MIFF reagerer imidlertid når andres
ytringsfrihet blir kneblet i strid med norsk lov, hvilket er tilfellet her.
Ytringsfriheten er ikke ubegrenset. Dette er et adelsmerke for et levende demokrati som det norske og er i vårt tilfelle nødvendig for å sikre alle en rimelig grad av ytringsfrihet. I tillegg til ovennevnte lover skal det spesielt nevnes at det er begrensninger i straffelovgivningen. Det forhold at de innklagede i beste fall beveger seg på kanten av loven burde være et varsko for dem.
7. Ironisk
selvmotsigelse.
Denne saken bærer i seg et betydelig ironisk element. Feminine Tripper dreier seg angivelig om
femininitet, kjønnsidentitet og makt.
Det er åpenbart at meningen er å styrke kvinnenes plass i samfunnet,
hvilket MIFF støtter. Da blir det
ironisk at dem de innklagede så kompromissløst ønsker å støtte politisk er dem
som står for en massiv undertrykking av kvinnene i samfunnet fra tvangsekteskap
og æresdrap til homofobi og bekjempelse av samkjønnet ekteskap.
På den annen side står Israel hovedsakelig for et samfunnssyn som på mange måter kan likestilles med det norske. Selv om også Israel sliter med å tilpasse samfunnet til et moderne syn på kvinnens rolle. Men i kampen for den saken som de innklagedes festival antagelig var ment å befordre, ligger Israel milevidt foran det palestina-arabiske samfunnet. Å bekjempe Israel i en slik sammenheng blir derfor selvmotsigende til det ironiske.
8. Konklusjon.
Det sentrale i denne saken er at de innklagede har
ekskludert israelske kunstnere pga deres nasjonalitet, dog uten noen god
grunn. De har derfor opptrådt i strid
med diskrimineringsloven.
Det fremgår av invitasjonen at dette er ment som et
tilbakevendende arrangement. MIFF viser
endelig til en artikkel av Tonje Gjevjon, norsk billed- og performancekunstner,
hvor hun generelt kritiserer de innklagede for å misbruke kunstscenen som
verktøy for politiske aktivister som ikke ønsker debatt. Jeg legger frem som
BEVIS: Artikkel av
Gjevjon 13.04.18 Bilag 5
Dette er en tendens i tiden som gjør det vesentlig å få
slått fast at denne type diskriminering er ulovlig.
Med vennlig hilsen
ADVOKATFIRMAET RØDNER
Jan Benj. Rødner
Advokat
