Partiet Sentrum ble grunnlagt i september 2020, og skal stille til valg i alle fylker ved stortingsvalget 2021. Senere denne måneden skal landsstyret behandle utkastet til partiets første politiske program. Det er god grunn til å rydde opp i kapittelet «Konflikten i Midtøsten». Her er hjelpen MIFF kan tilby, og vi tar det avsnitt for avsnitt.
Konflikten i Midtøsten
Norge har hatt et langvarig engasjement for situasjonen i Midtøsten og for å skape fred mellom Palestina og Israel. Norge har over tid engasjert seg i fredsforhandlingene og var tilrettelegger for Oslo-avtalen i 1993. Norge leder giverlandsgruppen for Palestina.
Det er ikke én, men mange titalls konflikter i Midtøsten. Wikipedia-siden for moderne konflikter i Midtøsten lister opp over 70 konflikter (opprør, borgerkriger, kriger) etter 1945. Kun to (2!) av dem involverer Israel. Det gjelder Israel mot arabiske naboer, inkludert palestinerne, og Israel mot Iran. Mange av de pågående konfliktene har kostet mange ganger flere menneskeliv enn alle Israels kriger til sammen.
Konflikten mellom Palestina og Israel har blitt kalt verdens vanskeligste konflikt og har pågått siden staten Israel ble etablert i Palestina i 1948. Storbritannia trakk seg da ut av området og det ble det vedtatt en delingsplan i FNs sikkerhetsråd som delte landet i to stater, mens Jerusalem ble erklært som internasjonal by. Det har vært tiår med krig og konflikt, mange FN-resolusjoner og forsøk på fred. FN har gjentatte ganger fastslått at okkupasjonen av palestinske områder er ulovlig og at Israel må trekke seg tilbake til grensene fra 1967.
Mange konflikter har blitt kalt verdens vanskeligste (prøv Google!), men det betyr ikke at de nødvendigvis er det. Konflikten blir ikke enklere å løse ved at Partiet Sentrum formidler minst fem faktafeil.
- Staten Israel ble ikke etablert i 1948 i det som Sentrum omtaler som «Palestina» i første avsnitt, men i det britiske mandatområdet Palestina – et område som britene hadde fått mandat av Folkeforbundet å gjøre til et jødisk nasjonalhjem. Palestina er et navn som aldri har eksistert på noen stat, men et betydelig antall land anerkjenner per i dag Palestina som stat til tross for at grenser ikke er avklart, det er to rivaliserende regjeringer og en lovgivende myndighet som ikke kommer sammen. Palestinske ledere har gjentatte ganger avvist tilbud om en arabisk-muslimsk stat, fordi de ikke har godtatt å være nabo til en jødisk stat.
- Delingsplanen ble ikke vedtatt i FNs sikkerhetsråd, men i FNs generalforsamling 29. november 1947. Vedtaket var en anbefaling om deling i en jødisk og en arabisk stat, men forslaget ble avvist av arabisk side og av de arabiske landene.
- FN har ikke fastslått at okkupasjonen av Vestbredden og Gaza-stripen er ulovlig. Flere resolusjoner fra FNs sikkerhetsråd, inkludert 242 og 2334, anerkjenner implisitt at Israels okkupasjon av Vestbredden ikke er et brudd på internasjonal lov. Det samme gjelder saken om Israels sikkerhetsbarriere fra 2004 i Den internasjonale domstolen i Haag. Dersom domstolen hadde funnet at Israels administrasjon av området er ulovlig, hadde ikke domstolen trengt å vurdere noen andre sider ved saken.
- Det finnes ikke noe som heter «grensene fra 1967». I 1949 insisterte arabisk side på at våpenhvilelinjene IKKE var en grense. Våpenhvileavtalen mellom Israel og Jordan sier uttrykkelig at linjen rundt det som da hadde blitt Vestbredden var en militær linje som ikke skulle være avgjørende for fremtidige avtaler eller grenselinjer. “The Armistice Demarcation Lines defined in articles V and VI of this Agreement are agreed upon by the Parties without prejudice to future territorial settlements or boundary lines or to claims of either Party relating thereto.” (Art. VI.9)
Politiske grenser blir avtalt mellom aktører som kontrollerer de aktuelle områdene, og linjer som det er avtalt IKKE skal være grenser kan derfor umulig være grenser. At mange land mener at der bør grensen gå, danner ikke en grense etter folkeretten. Det har aldri vært noen formell grense mellom Israel og Vestbredden. Derfor må grensene fastsettes i forhandlinger mellom de to partene. - FN har ikke sagt at Israel må trekke seg tilbake til grensene fra 1967. Lord Caradon var den britiske fadderen til resolusjonen. I et intervju med Israels radio i februar 1973 understreket han at Israel ikke hadde noen forpliktelse til noen slik fullstendig tilbaketrekning. «Det avgjørende uttrykket,» sa han, «som ikke er tilstrekkelig anerkjent, er at tilbaketrekningen skal skje til sikre og anerkjente grenser. … vi så det ikke som vår oppgave å bestemme nøyaktig hvor grensen skulle være. Jeg kjenner grensen fra 1967 svært godt. Det er ikke en tilfredsstillende grense.» Russerne, araberne og deres allierte gjorde alt mulig for å forandre utkastet til resolusjon slik at det skulle inkludere ordet «alle» før «områder» som Israel skulle trekke seg tilbake fra. Men deres forslag ble avvist.
Israel har allerede trukket seg tilbake fra den aller største delen av landområdene de vant i den lovlige forsvarskrigen i 1967 (Sinai, etter fredsavtalen med Egypt, og Gaza, ensidig i 2005). Israel har sterke folkerettslige rettigheter på Vestbredden.
I tråd med Oslo-avtalen har både Israel og Palestina rett til selvbestemmelse og sikkerhet innenfor internasjonalt anerkjente grenser. Men maktfordelingen mellom landene er svært ujevn, og urettferdigheten overfor den palestinske befolkningen er stor. Palestina har ikke reelt selvstyre over sine territorier. Landegrensene har blitt endret på grunn av israelsk ekspansjon.
Forvirringen til Partiet Sentrum fortsetter, og ikke bare om «landegrenser». Oslo-avtalene ga palestinerne selvstyre, men slår fast at grensespørsmålet skal avklares i framtidige forhandlinger. Siden den gang har palestinerne avvist tilbud om avklaring om grenser og sin egen stat en rekke ganger. Palestina er ikke et «land», men en fantasistat. Ved å anerkjenne «Palestina» undergraver Partiet Sentrum folkeretten og Oslo-avtalene.
Alle befolkninger blir i større eller mindre grad utsatt for urettferdighet. Det er dypt urettferdig mot den israelske befolkningen at de blir utsatt for terror, rakettangrep og trusler om utryddelse fra Iran. Mye av urettferdigheten mot den palestinske befolkningen blir begått av palestinske ledere og politiske og religiøse grupper internt i det palestinske samfunnet. Til tross for alt man kan anklage Israel for å ha påført palestinerne (inkludert reelle og oppkokte «urettferdigheter), ligger palestinerne på 115. plass på FNs Human Development Index, foran nabolandet Egypt, foran land i området som Marokko og Irak og ikke langt bak Jordan (102. plass). Det er urettferdig av Partiet Sentrum å rette en ensidig pekefinger mot Israel i denne sammenheng. Palestinerne har også hatt enorme fordeler av å være naboer til Israel.
Partiet Sentrum anerkjenner både Israel og Palestina som suverene stater, med rett til selvstyre, juridisk handleevne til å inngå avtaler med andre land, og handlefrihet i forhold til andre stater slik at de kan selge og kjøpe varer med andre land. Vi tror veien til fred går gjennom rettferdighet og ivaretakelse av menneskerettigheter for alle. Verdenssamfunnet må fortsette å legge press på Israel om avslutte okkupasjonen. Som det eneste demokratiet i Midtøsten må vi kunne forvente at Israel endrer bosettingspolitikken og trekker seg ut av okkuperte områder.
Partiet Sentrum fortsetter med ensidige krav til Israel. Israel har gjentatte ganger kommet med tilbud om å avslutte okkupasjonen, men palestinske ledere har avvist tilbudene. Palestinsk side har krav mot Israel som vil gjøre slutt på verdens eneste jødiske stat, men dette nevner ikke Sentrum med et ord.
Det var flere jødiske samfunn på Vestbredden før 1948, men ikke en eneste jøde kunne bo i området da det var under jordansk okkupasjon. Etter 1967 vendte noen jøder tilbake til sine eiendommer. Noen bosetninger ble etablert for å styrke Israels grenseforsvar. Andre ble befolket av jøder som var drevet av ønsket om å beholde mest mulig av Judea og Samaria, gamle jødiske kjerneområder. Noen påpeker, som riktig er, at også disse områdene var inkludert i området som Folkeforbundet ønsket å se skulle bli et jødisk nasjonalhjem. Etter de fleste israeleres syn har de full rett etter folkeretten til å fortsette å bygge i de områdene av Judea og Samaria som de har tenkt å beholde.
Var det fred og sikkerhet før Israels lovlige okkupasjon (ifølge folkeretten) av Vestbredden startet etter en forsvarskrig i 1967? Nei, det var terror og vold fra 1948 til 1967, og også før den tid.
Israels okkupasjon av Sør-Libanon og Gaza har opphørt. Ble det mer sikkerhet og mindre terror? Nei. Tvert imot. Resultatet av tilbaketrekkingen fra Sør-Libanon ble «Den andre Libanon-krigen» da den Iran-støttede terrorgruppen Hizbollah angrep Israel sommeren 2006, og resultatet av tilbaketrekkingen fra Gaza i 2005 ble et rakettregn fra Gazastripen mot sivile israelere i det sørlige Israel. Tre ganger i årene etter har Hamas-regimet og Israel utkjempet kriger eller større væpnede konflikter. De fant sted i desember 2008, november 2012 og juli 2014.
Israels kortvarige okkupasjon av Sinai opphørte for snart 40 år siden. Nå er terrorister i den såkalte Islamske stat (IS) aktive i Sinai, der de dreper egyptiske soldater og driver kristne på flukt. Av og til blir det skutt raketter fra Sinai og inn i Israel.
Palestinerne har fått tilbud om sin egen stat en rekke ganger helt tilbake til 1940-tallet. Har de tatt imot? Nei. Les om Israels tidligere statsminister Ehud Olmerts fredstilbud.
Dessuten er det et faktum at nesten alle palestinere styres av sine egne. “Okkupasjonen” er ikke problemet, mener den britisk-israelske historikeren Efraim Karsh. Han skriver at 99 prosent av den palestinske befolkningen på Vestbredden og Gaza lever under Hamas’ og PAs kontroll.
Partiet Sentrum bør begynne med å finne én palestinsk leder som aksepterer at Israel skal forbli det jødiske folkets nasjonale hjemland. Når de har funnet den personen, kan de fortelle oss det klart og tydelig.
I november 2016 etterlyste MIFF navn på palestinske politikere, samfunnsledere, journalister, partier etc. som offentlig har tatt til orde med anerkjennelse av Israel som et nasjonalt hjemland for det jødiske folk. Hittil har vi ikke fått ett eneste navn fra de som kaller seg palestinernes venner.
Inntil navnene kommer og den palestinske siden tydelig viser at de går inn for en ekte fred med to stater for to folk, vet israelere flest at en avslutning av den militære kontrollen og fjerning av sikkerhetsbarrieren bare vil gi mer terror, mer vold og ingen fred.
Partiet Sentrum mener at Norge skal fortsette engasjementet for en rettferdig fredsløsning gjennom å ha kontakt med begge parter i konflikten. Norge må bruke sin posisjon som leder av giverlandsgruppen for Palestina til bistå til bedre levevilkårene for den palestinske befolkningen, bygge opp demokratiske institusjoner, og bygge ut helsevesen og skoler.
Den dagen Norge måtte anerkjenne Palestina før det foreligger en fremforhandlet løsning vil Norges rolle i området bli betydelig svekket. Ledervervet i giverlandsgruppen vil sannsynligvis bli historie og det diplomatiske forholdet mellom Israel og Norge vil bli kraftig nedkjølt.
Partiet Sentrum har gode intensjoner for Norges rolle i giverlandsgruppen. De bør spørre seg selv hvilke resultater som er oppnådd etter alle milliardene av kroner, dollar og euro som er pumpet inn i systemet.
Sentrum tar avstand fra all form for antisemittisme, Holocaustbenektelse og sammenblanding av staten Israels handlinger med det jødiske folk og religion. For Sentrum er trosfrihet grunnleggende for alle mennesker, om det gjelder muslimer, jøder, kristne, eller andre livssyn og religioner.
Så bra. Fortell det til Hamas.
Sentrum vil:
● at Norge skal fortsette engasjementet for fred i Midtøsten gjennom samarbeid i FN og FNs sikkerhetsråd, i stat-til-stat-dialog og gjennom giverlandsgruppen for Palestina.
● ikke flytte Norges ambassade til Jerusalem før Jerusalems status er avklart og internasjonalt anerkjent.
● ikke handle israelske varer produsert i okkuperte områder.
● gjennom dialog arbeide for at palestinske skolebøker ikke formidler antisemittiske holdninger.
● styrke arbeidet med å gi alle barn og unge opplæring om folkemordet på jødene under 2. verdenskrig (Holocaust) og bekjempe antisemittisme og Holocaustbenektelse.
Det siste først. Her har partiet nettopp erklært at de tar avstand far sammenblanding av staten Israels handlinger med det jødiske folk. Så fortsetter de med å nevne opplæring om folkemordet på jødene under avsnittet om «Konflikten i Midtøsten» og hvor de har kritisert Israel. Hvor er logikken?
Noen vil hevde at «Israel ble opprettet på grunn av Europas dårlige samvittighet etter Holocaust.» Europeerne bør ha dårlig samvittighet for at Israel ikke ble opprettet tidligere. Europeerne (inkludert Partiet Sentrum) bør ha dårlig samvittighet fordi vi ikke gir en mer tydelig støtte til Israel som jødisk stat, når sterke krefter i Midtøsten, både på nasjonalistisk og religiøst grunnlag, er like innbitt på å utslette en jødisk stat som nazistene var på å utslette verdens jøder.
Det er uklart hvem Partiet Sentrum mener skal avklare Jerusalems status. Innenfor noen hundre meters omkrets vest i Jerusalem ligger Israels nasjonalforsamling, Israels høyesterett, kontoret til Israels statsminister og finansdepartementet. Unnlatelse av å anerkjenne Israels de facto hovedstad har ikke bidratt til å få palestinerne til forhandlingsbordet eller godta en løsning. Det er en dårlig basis for reelle forhandlinger å benekte faktum.
I Oslo II-avtalen har palestinerne godtatt at Israel kontrollerer hele Jerusalem. Inntil palestinsk side er villig til å inngå en sluttstatus-avtale, har Israel kontroll over byen og det er ingenting som hindrer andre land i å anerkjenne at Jerusalem er Israels hovedstad. Palestinernes vei til eventuelle rettigheter og suverenitet i Jerusalem går gjennom forhandlinger, ikke gjennom FN-resolusjoner og fordømmelser. Les mer i artikkelen: Norge må følge USA og flytte ambassaden til Jerusalem.
Vanlige praksis av vestlige land viser at det ikke er noe grunnlag i folkeretten for å forby økonomisk aktivitet i okkuperte områder. Avgjørelser ved flere europeiske domstoler bekrefter det samme. Det er dypt tragisk at Partiet Sentrum vil straffe jøder som bor i Judea og Samaria – jødenes historiske kjerneland.
Norge har forsøkt seg med dialog gjennom mange år, likevel har palestinske skolebøker bare blitt verre og verre. De palestinske skolebøkene som ble tatt i bruk skoleåret 2019-2020 var mye mer ekstreme enn tidligere. Vold, martyrdød og jihad er tema gjennom alle tolv år i palestinsk grunnskole, meldte MIFF 9. oktober 2019. Vi oversatte 44 eksempler til norsk som dokumenterte dette. Til tross for at Norge holdt bistand tilbake og forsøkte med «konstruktiv dialog», ble de palestinske skolebøkene for skoleåret 2020-2021 ikke noe bedre. Endringene i det problematiske innholdet var minimale, og ble dels til det verre.
