«Vi får gjennomslag for å utrede og innføre forbud mot handel og annen næringsvirksomhet med selskaper som bidrar til å opprettholde Israels ulovlige okkupasjon av palestinske områder,» meldte Sosialistisk Venstreparti. Dette er på linje med vedtaket som Arbeiderpartiets landsmøte gjorde i april, og en politikk som SV har gått inn for i mange år. En rekke fylker og kommuner med venstreorienterte flertall har de siste årene gjort lignende lokale vedtak.
Senterpartiet har i hele denne stortingsperioden vist seg uten vilje eller evne til effektivt å bremse den anti-israelske politikken til Arbeiderpartiet og venstresiden. Med dagens Storting er det dermed fri vei til å innføre et forbud, men valget i september kan forhåpentligvis stanse planene.
For det første er ikke okkupasjonen ulovlig. FNs spesialrapportøren skrev i 2017: «Den vanlige tilnærmingen i det internasjonale samfunnet har vært å anse Israel som en lovlig okkupant av palestinsk territorium» (vår understreking). Alle som nå forsøker å hevde at Israels militære kontroll av Judea og Samaria er ulovlig, gjør det på grunnlag av politisk motstand mot Israel, ikke på grunnlag av en objektiv folkerett.
Utenriksminister Espen Barth Eide har allerede løpt bort fra Oslo-avtalen, men kan ikke løpe unna Norges forpliktelser. I Oslo-avtalen skrev Norge under på vitne til en avtale som ga Israel avtalefestet kontroll over om lag 60 prosent av Vestbredden. De israelske bosetningene ligger i dette området. Kontrollen av området er lovlig og avtalefestet, inntil det foreligger en forhandlingsløsning.
De norske budsjettkameratene definerer ikke hva «palestinske områder» er. Fatah og Hamas, de to dominerende palestinske bevegelsene, ser på hele Israel som en del av «Palestina», og med denne definisjonen alene vil vedtaket bety full boikott av den jødiske staten Israel.
Men også om man definerer «palestinske områder» utelukkende som Vestbredden, Øst-Jerusalem og Gaza (noe altså palestinernes egne ledere ville protestere på!), vil et forbud kunne bety en alvorlig begrensning på mye handel og næringsvirksomhet med Israel.
For hva er det som bidrar til å opprettholde «okkupasjonen av palestinske områder»? En bedrift som betaler skatt til den israelske staten? Et medisinsk selskap som selger utstyr til jøder i Hebron? Et teknologiselskap som sørger for internett-tjenester til jødisk-eide selskaper i Øst-Jerusalem? En israelsk bank som har kunder i Ariel?
Etikkrådet for Oljefondet har hittil valgt å ha en høy terskel for utestengelser av selskaper involvert i israelske bosetninger, men med en aktivistisk minister i Utenriksdepartementet, med en anti-israelsk regjering som lar seg presse til skanse fra skanse av anti-israelske ekstremister, kan et forbud som budsjettforliket skisserer bety en tilnærmet total nedfrysning i importen fra Israel.
Et forbud vil ikke bare være dumt – en belønning til Iran, Hamas og alle som ønsker å skade Israel – det vil også bryte mot norsk lovverk mot diskriminering.
Likestillingsloven skal ivareta Norges forpliktelser etter FNs rasediskrimineringskonvensjon. Målet med konvensjonen er å sørge for at grupper som forskjellsbehandles på grunn av rase, hudfarge og/eller etnisk opprinnelse har de samme rettighetene som alle andre.
Dersom Norge skal innføre forbud mot handel fra landområder administrert av Israel, og ikke forbud mot handel med andre omstridte områder (som for eksempel landområder kontrollert av Tyrkia, Marokko, Armenia, India og Kina etc), vil dette være diskriminering mot Israel og israelere som utgjør brudd på kapittel 2 i Likestillingsloven.
En slik anvendelse vil også være et brudd på lovens § 24, som sier at «offentlige myndigheter skal arbeide aktivt, målrettet og planmessig for å oppfylle lovens formål».
Etter norsk lov skal alle offentlige anskaffelser over 100.000 kroner, og etter EU Directive 2014/24 alle innkjøp over 1,3 millioner kroner, bli basert på økonomiske og tekniske forhold, ikke politiske vurderinger. Men også under disse grenseverdiene vil grunnleggende prinsipper for EØS-lovgivning gjelde i tråd med EU-kommisjonens Interpretative Communication fra 1. august 2006.
Disse grunnleggende prinsippene inkluderer prinsippet om ikke-diskriminering nedfelt i artikkel 4 i EØS-avtalen. Diskriminering av israelsk næringsliv sammenlignet med for eksempel tyrkisk, marokkansk, indisk eller kinesisk næringsliv i lignende situasjoner vil være brudd på denne bestemmelsen. Les mer om dette i MIFFs brev til Oslo kommune.
Juristene i København kommune, juristene til Norske Tog og Statens innkjøpssenter har alle kommet fram til at boikott av israelske bosetninger vil være ulovlig. «Vår anskaffelsesjuridiske vurdering er at vi verken har rett eller plikt til å avvise Egencia fra konkurransen som følge av de omtalte forholdene,» skrev avdelingsdirektør Kjetil Østgård til magasinet Khrono da noen forsøkte å utestenge Egencia fordi deres morselskap hadde økonomisk aktivitet på Vestbredden.
Vanlig praksis av vestlige land viser at det ikke er noe grunnlag i folkeretten for å forby økonomisk aktivitet i okkuperte områder. Avgjørelser ved flere europeiske domstoler bekrefter det samme. Den type «folkerett» boikott-tilhengerne holder seg til, er en «folkerett» som bare rettes mot Israel og sionistiske jøder, og er dermed en urett.
