– En levedyktig palestinsk stat er helt nødvendig for å realisere en tostatsløsning. Denne uken samlet vi derfor verdens ledere for å diskutere hvordan vi kan støtte palestinske myndigheter, styrke palestinske institusjoner og implementere en tostatsløsning, sier utenriksminister Espen Barth Eide i en pressemelding 27. september.
Palestinerne er ikke interessert
Siden utenriksministeren stadig gjentar seg selv, er det også nødvendig for MIFF å gjenta oss selv: Palestinerne er ikke interessert i en «tostatsløsning».
Milliarder av kroner, euro og dollar er investert i «tostatsløsningen», men et stort flertall av palestinerne er ganske enkelt ikke interessert (folkemeningen er til og med reflektert i partilogoene!). Palestinerne tror de har tiden på sin side. I en måling fra 2015 sa bare 23 prosent at de tror Israel kommer til å eksistere som en jødisk stat om 30 eller 40 år. 22 prosent tror det vil ha blitt en énstatsløsning, 20 prosent tror Israel vil gå til grunne i interne konflikter og 24 prosent tror Israel ikke vil eksistere fordi «arabisk eller muslimsk motstand vil ødelegge det». Ingen norske Palestina-venner kjenner en palestinsk leder som støtter to stater for to folk.
En god del av den pro-palestinske bevegelsen i Norge støtter helt åpent en politikk der verdens eneste jødiske stat blir borte. De heier fram palestinsk stat nummer 2 (Jordan har allerede et stort palestinsk flertall), arabisk stat nummer 23 og muslimsk stat nummer 58, men staten Israel skal presses til å åpne grensene for millioner av palestinere slik at statens jødiske karakter blir utslettet. Dessverre blir norsk bistand til palestinerne kanalisert også gjennom slike organisasjoner.
Fatah avviser jødisk stat
PLO- og Fatah-ledere har til tider sagt fine ord om en tostatsløsning på engelsk, men Fatah har aldri anerkjent Israel, slo nåværende palestinsk statsminister Mohammed Shtayyeh fast i 2017. PLO- og Fatah har akseptert opprettelse av palestinske myndigheter for å få et fotfeste nærmere Israel, og for å fortsette sin faseplan fra 1974 om å vinne hele landområdet.
Og hva vil skje videre dersom en palestinsk stat blir opprettet nå? Israelerne har negative erfaringer i nær historie om hva som skjer når landet trekker seg ut av landområder.
- Etter tilbaketrekningen fra Sør-Libanon i 2000 kom Den andre Libanon-krigen i 2006. Etter den krigen ble det vedtatt en FN-resolusjon som krevde at Hizbollah ikke skulle bygge seg opp igjen langs grensen. FN-styrken har ikke gjort noe for å forhindre det, og Hizbollah er i dag en større trussel enn noen gang.
- Etter tilbaketrekningene på Vestbredden på 1990-tallet brukte terrorgruppene de palestinske selvstyreområdene til å bygge seg opp militært, ikke minst ble bombeproduksjon en dødelig trussel for Israel under den andre intifadaen fra høsten 2000.
- Etter Israels fulle tilbaketrekning fra Gaza-stripen i 2005 har det blitt en lang rekke angrep mot Israel som kulminerte i 7. oktober-massakren. Hamas sier de vil gjøre tilvarende angrep igjen og igjen.
Hvilke garantier har Israel for at disse historien ikke vil gjenta seg? Hvis Israel har naboer som ikke er fornøyd før de har erstattet Israel med en arabisk og muslimsk stat, er Israel da tjent med å gi fienden friere spillerom til å bygge seg opp og angripe?
Palestina og terror
Israelerne har med forferdelse merket seg at et stort flertall av palestinerne på Vestbredden gir 7. oktober-massakren sterk støtte. I en meningsmåling fra 2022 var det bare 10 prosent av palestinerne som mente at terrorister som fører krig mot Israel skal arresteres. Et stort flertall har støttet vold fremfor forhandlinger.
Men hva om en palestinsk stat blir opprettet som demilitarisert og med alle mulige garantier om ikke å være en trussel mot den jødiske staten?
Israelerne har problemer med å ta det seriøst når slike løfter kommer fra Norge. Skiftende norske regjeringer har ikke bare godtatt at palestinske selvstyremyndigheter har indoktrinert nye generasjoner til jihad og jødehat, Norge har finansiert hatundervisningen. Skiftende norske regjeringer har ikke bare sett på i stillhet mens Hamas har bygd seg opp militært stikk i strid med Oslo-avtalen som Norge undertegnet, vi har også pøst milliarder av kroner inn i Gaza, som indirekte har støttet opp under Hamas-regimet. Norge støttet FN-resolusjonen om å holde Hizbollah borte fra Sør-Libanon etter krigen i 2006, men har ikke gjort eller sagt noe meningsfullt for å forhindre gjenoppbyggingen.
Så snart palestinerne får sin egen stat, vil de ha mange muligheter for å undergrave en eventuell forpliktelse til demilitarisering, påpeker den fransk-jødiske jusprofessoren Louis René Beres.
Utålmodig Barth Eide
I dagens pressemelding fortsetter Espen Barth Eide å erklære at «vi må alle være mer utålmodige på vegne av palestinerne».
– Flere generasjoner har vokst opp under okkupasjon. Som andre nasjoner har palestinerne rett til selvbestemmelse. Dette er slått fast i mange FN-resolusjoner, og også nylig i FN-domstolens rådgivende uttalelse fra 19. juli. Vi ønsker en framforhandlet løsning for at konflikten skal ta slutt en gang for alle. Men det har aldri vært meningen at palestinerne skulle måtte forhandle for å få grunnleggende rettigheter, sier utenriksministeren.
Jo, det er akkurat det som har vært meningen – at palestinerne skulle forhandle. Det er akkurat det som Oslo-avtalen la opp til. «Det er forstått at disse forhandlinger skal dekke gjenstående spørsmål, inkludert Jerusalem, flyktninger, bosettinger, sikkerhetsordninger, grenser, forhold til og samarbeide med andre naboer og andre spørsmål av felles interesse,» heter det i artikkel 5.
18. september stemte Norge for en resolusjon som krever at evakuerer «alle bosettere» fra «okkupert palestinsk territorium». Også dette var et brudd på Oslo-avtalen, som tok til orde for forhandlinger.
MIFF har i dag gitt utenriksministeren to utfordringer på X.
