BOKOMTALE:
Tittel: Ingen er uskyldig – Antisemittisme på venstresiden
Forfatter: Torkel Brekke
Forlag: Cappelen Damm
Antall sider: 248, inkludert noter.
Med sin nye bok har professor Torkel Brekke gjort seg skyldig i å påpeke at antisemittisme har lange historiske røtter på venstresiden. For mange er dette å slå inn åpne dører, men fra venstresiden kommer det ikke uventet protester. Når man ser hvem som reagerer sterkt negativt på Brekkes bok, forstår man at han har tråkket på noen ømme tær. Noen forbeholder seg retten til å forakte sionister og israelere, påpeker professoren, men blir sinte hvis de blir anklaget for å hate jøder.
«For venstresiden har det vært enkelt å klistre jødehatet på de andre, altså nazister og andre høyreekstreme. Venstresiden har sluppet å seg selv i speilet og spørre hvordan man selv har omtalt og behandlet jøder. Det er sjelden at noen på venstresiden i politikken vil innse at antisemittismen i perioder har hatt gode kår i det politiske landskapet de selv tilhører. Tvert imot reagerer mange med irritasjon eller sinne hvis man påstår noe slikt,» innleder Brekke.
Dersom Brekke hadde lest mer i MIFFs arkiv fra de siste årene, kunne han informert sine lesere om en lang rekke nyere eksempler på antisemittisme fra venstresiden. Boken fokuserer dessverre mer på eldre eksempler fra Norge, og aller mest på internasjonale forhold. Professoren nevner at festivalen Feminine Tripper ble felt av Diskrimineringsnemnda for å ha utestengt israelere, men skriver ikke at det var MIFF som klaget dem inn. Den eneste gangen MIFF er nevnt med navn i boken, er når et foredrag om Israel og fagbevegelsen avholdt i MIFF i 1985 blir referert.
Lange antisemittiske røtter
For dem som ikke kjenner historien til de tradisjonelle konspirasjonsteoriene mot jøder, Sovjetunionens omfattende antisionistiske propaganda og arabernes anti-israelske agenda i FN-systemet er Brekkes bok gull verdt. Helt tilbake til sosialistiske tenkere som Karl Marx på 1800-tallet har jøder blitt fremstilt som «en destruktiv kraft i samfunnet» – jødene må assimileres, bli som andre europeere og oppgi sin egen identitet, oppsummerer professoren.
Brekke tar også et viktig oppgjør med Durban-konferansene, som har blitt svært lite akademisk belyst i Norge. Han siterer den franske filofosen Pierre-André Taguieff som oppsummerte slik i 2002: «I Durban [i 2001] fant det sted en symbolsk pogrom i antirasismens og toleransens navn.» Om Durban-konferansen i 2009 skriver Brekke selv: «Det er vanskelig å se Durban II som annet enn et teater, hvor poenget slett ikke var å snakke om rasisme, men å være enige om at det fantes én, og bare én, virkelig syndebukk blant verdens stater, nemlig Israel.»
«Den globale bevegelsen som krever boikott av Israel, har klare tendenser til å vippe over i klassisk antisemittisme,» skriver Brekke. Det vet vi jo godt, og det er temmelig anerkjent i mange vestlige demokratiske land. Men i Norge er det få akademikere som tør å si det samme. Heldigvis har Brekke mot til å si det.
«Ingen er uskyldig» har også et verdifullt kapittel om hvordan islamismen har bidratt til globalisering av antisemittismen. Stormufti Hajj Amin al-Husseinis jødehat og den destruktive antisionismen til de iranske ayatollahene er ikke nyheter for de fleste MIFF-medlemmer, men det er definitivt underkommuniserte tema i den norske Midtøsten-debatten. «Konspirasjonsteoriene om jøder og sionister er utbredt i mange araberland, og man bruker idéer fritt fra tradisjonelle islamske kilder, fra kristen antisemittisme og fra nazistisk propaganda. For mange i regionen er jøden selve grunnmetaforen for ondskap,» skriver Brekke.
Ensidige arkiver
Professoren har dukket ned i arkivmaterialet til Palestinakomiteen, Palestinafronten og tilsvarende grupper. Her har han funnet detaljbeskrivelser om palestinernes lidelser, men «et totalt fravær av framstillinger av israelere som mennesker». I Klassekampens fotoarkiv, blant flere hundre fotografier fra området, fant Brekke ingen bilder av sivile israelere og ingen bilder av israelske ofre for terror. «Bildematerialet som helhet er kjennetegnet av fravær av menneskeliggjøring av israelere.» Professoren gir det inn med teskje: «Det er naturligvis medienes oppgave å dokumentere palestinernes lidelser i en konflikt, men det er også medienes oppgave å dokumentere israelernes lidelse.»
Først i det siste kapittelet fokuserer Brekke inn på den norske fagbevegelsen. Han gir en god forklaring på hvordan Israel-vennskapet på venstresiden ble systematisk undergravd, gjennom AUF og LO. Allerede i 2001 kom LO-kongressen med en uttalelse «som framstiller Israel utelukkende som overgriper og palestinerne utelukkende som ofre». Og siden har det som kjent blitt bare verre. «Ingen i fagbevegelsen viser tegn til å skjønne at i hvert fall én av årsakene til palestinernes lidelser er at de lever under et autoritært palestinsk styre helt uten grunnleggende friheter,» skriver Brekke.
Boken inneholder også et viktig oppgjør med organisasjoner som kjemper for boikott av israelske bosetninger og internasjonale selskaper som opererer i bosetningene. Disse kampanjene, til for eksempel Fagforbundet og Norsk Folkehjelp, «følger ingen overordnede og rimelige prinsipper», skriver Brekke. «Deres uproporsjonale vektlegging av Israel som den store overgriperen, og av palestinere som symbolet på verdens undertrykte og lidende folk, og deres manglende interesse for å begrunne boikott med skikkelige prinsipper, forteller oss noe viktig om verdensbildet til fagbevegelsen.»
For det er ikke palestinerne som opptar fagbevegelsen, det er svertingen av den jødiske staten som er det overordnede mål. Brekke har gått gjennom LOs magasiner og norske aviser på venstresiden «uten å finne en eneste debatt etter et opprop om rettighetene til de 300 000 palestinske flyktningene som ble kastet ut av Kuwait i 1990 og 1991 og mistet arbeid, hjem og eiendeler». Her blir kritikken bitende: «Det er derfor ikke lett å ta LO på alvor når organisasjonens talspersoner hevder at de vil bedre palestinernes levekår ved å be om boikott av «apartheidstaten» Israel. Mer nærliggende er det å mistenke hele LOs retoriske krig for å være en resirkulering av antisionistiske og antisemittiske holdninger som ligger innebygget i begrepsapparatet og verdensbildet til de mer radikale delene av arbeiderbevegelsen,» skriver forfatteren.
Også om LOs krav om rett til å vende tilbake for palestinske flyktninger trekker Brekke korrekt konklusjon: «LO har inntatt en politisk posisjon hvor den eneste løsningen er at Israel fjernes som jødisk stat.» Det er det samme som MIFF har påpekt i årevis.
—
Høyer bokhandel i Arendal tilbyr å sende boken Ingen er uskyldig fraktfritt til MIFF-medlemmer. Bestill på tlf. 37 00 46 60.
