Onsdag 16. oktober går Espen Barth Eide (Ap) av sammen med resten av den rødgrønne regjeringen. Utenriksministeren har ledet to departementer under Jens Stoltenberg, forsvarsdepartementet fra november 2011 til september 2012 og utenriksdepartementet fra september 2012 til oktober 2013. Før han ble statsråd, hadde Espen Barth Eide vært statssekretær i Utenriksdepartementet to ganger og statssekretær i Forsvarsdepartementet fra 2005 til 2010.
Når det gjelder Norges forhold til Israel, står Børge Brende overfor en annerledes situasjon enn sine to forgjengere. Jonas Gahr Støre og Espen Barth Eide hadde et parti i sin regjering (SV) som ønsket boikott av Israel. Børge Brende har et parti i sin regjering (FrP) som ønsker økt samarbeid med Israel, og et støtteparti i Stortinget (KrF) som ønsker det samme. Også representanter fra Høyre har kritisert den rødgrønne regjeringen for deres ubalanse i forholdet til Israel, og vært i front for med å kritisere regjeringen for uklarhet når det gjelder utbetalinger til palestinske terrorister (se mer under).
Samarbeidsavtalen mellom de fire borgerlige partiene kan på mange måter være en drømmesituasjon for Israels sak i Norge. Hvilken kurs Brende vil velge i dette landskapet, gjenstår å se.
Kjølig forhold under Jonas
Da Jonas Gahr Støre gikk av som utenriksminister i september 2012, etterlot han seg en stor ryddejobb til Espen Barth Eide. I løpet av syv år klarte Gahr Støre å kjøle ned forholdet mellom Oslo og Jerusalem til et historisk bunn-nivå. Vi så aldri at han løftet pekefingeren til de palestinske selvstyremyndigheter, men løftet den til TV2 da de tok ham i å lyve om samtaler med Hamas. «Vi setter stor pris på den norske regjeringen,» sa Hamas-sjef Khaled Mashaal til TV2 27. januar 2011.
Opp og ned for Espen
Hva er det å si om Espen Barth Eides knapt 13 måneder som utenriksminister?
Det begynte svært bra. «Det er for tiden ingen humanitær nød i Gaza,» sa Barth Eide til VG 17. oktober. Dette var nye toner. Hans forgjenger hadde på sin side gitt legitimitet til Gazas mest høylytte norske gråtekoner, Mads Gilbert og Erik Fosse, da han skrev en kort tekst på bokomslaget i deres bok «Øyne i Gaza». Gahr Støre skrev at legenes stemmer var «ekstra sterke- og viktige».
Barth Eide advarte også norske provokatører fra å delta i forsøk på å bryte sjøblokaden av Gaza.
Noen dager senere gikk det dårligere. MIFF rykket ut med kraftig protest mot Barth Eide etter at han kritiserte bordingen av Gaza-skipet Estelle. – Utenriksministeren glemmer at sjøblokaden er lovlig, og at forsøket på å bryte blokaden er ulovlig, kommenterte MIFFs styreleder Morten Fjell Rasmussen. Utenriksministeren rotet det til for seg, istemte stortingsrepresentantene Jørund Rytman (FrP) og Hans Olav Syversen (KrF).
Det fortsatte i en negativ tone. 31. oktober 2012 sendte utenriksdepartementet ut en pressemelding hvor «de fortsatte blodsutgytelsene i Syria» og «utvidelsen av israelske bosettinger i de okkuperte områdene» kom i samme setning. Det blir alvorlig tåkelegging når bekymring for utbygging i bosetninger sidestilles (og likestilles?) med bekymring for en borgerkrig som i gjennomsnitt krever minst 150 menneskeliv daglig, skrev MIFF i en kommentar. Det hører med til historien at selve uttalelsen fra det nordiske utenriksministermøtet var noe mer nyansert.
Sa det riktige
I november 2012 blusset det opp en ny småkrig mellom Israel og Hamas-regimet på Gaza-stripen. Det var kanskje da, for første gang på lenge, at norske Israel-venner kunne være stolte over den behandling en norsk utenriksminister ga Israel.
Barth Eide slo tidlig fast at «rakettangrepene mot det sørlige Israel er helt uakseptable». Da Israel for alvor innledet sine militære operasjoner stod utenriksministeren krystallklart fast i sin støtte til Israels selvforsvar. «Israel har rett til å forsvare seg. Det er viktig at den gjør det. Det må ikke være noen tvil om at ethvert land som er angrepet på den måten som Israel er blitt, vil måtte reagere på det. (…) Angrep på rakettbatterier er utvilsomt legitimt,» sa Barth Eide til TV2. Og han fortsatte: «Det er viktig av og til og være litt tydelig på hvem som er aggressor og hvem som forsvarer seg, og i dette tilfellet er Israel i en forsvarsrolle.»
Disse klare uttalelsene var med å skape et helt annet klima i mediedekningen og omtalen av konflikten enn tidligere eskaleringer mellom Hamas og Israel. Da Tel Aviv ble rammet av et terrorangrep 21. november 2012 var utenriksministeren raskt ute med en fordømmelse. Barth Eide fikk ros da MIFF arrangerte en støttemarkering for Israel i Oslo 24. november.
Trosset Israel
I slutten av november 2012 var det igjen tid for å gå på tvers av Israels interesser. 28. november 2012 varslet Barth Eide at Norge vil gi sin støtte til at de palestinske selvstyremyndigheter får status som observatørstat i FN uten stemmerett eller medlemskap. Norge fulgte nesten alle de andre europeiske landene.
Bestod delvis prøven
I første halvår 2013 har PAs belønningssystem for dømte terrorister i israelske fangenskap vært den store prøvesteinen for Barth Eide. Saken kom til overflaten da NRK Dagsrevyen begynte å se nærmere på materialet i MIFFs bok Dobbeltspill, Sviket mot fredsprosessen.
I mars 2013 måtte Barth Eide vedgå at palestinske selvstyremyndigheter gir “større og mer omfattende” støtte til palestinske fanger enn det regjeringen tidligere har opplyst om til Stortinget. – Det er uheldig at informasjon (…) i ettertid er upresis, skrev Barth Eide. Senere gikk han enda lenger. Den utilstrekkelige informasjonen man først fikk, mener jeg er svært uheldig, sa utenriksministeren til NRK 21. mars 2013.
Dette må ha vært en ubehagelig sak for Barth Eide. Det ble en ryddejobb etter Gahr Støre, akkurat slik som MIFF hadde antydet da de to vekslet nøkler i utenriksdepartementet. Helseministeren pustet sannsynligvis lettet ut da Kontrollkomiteen på Stortinget valgte å ikke forfølge saken nærmere i et av sine siste møter før sommerferien. Med press fra NRK og opposisjonen ble det avslørt at Barth Eide var overlegen Gahr Støre i å presse opplysninger ut av selvstyremyndighetene. Noe press i saken var egentlig unødvendig. Fakta i saken var kjent senest i 2011 – det var bare norsk UD som ikke ville ta det inn over seg. Etterhvert måtte Barth Eide legge fram som fakta det som allerede var formidlet av Palestinian Media Watch og MIFF fra åpne palestinske kilder lang tid i forveien.
Spørsmålet som henger igjen var om Gahr Støre noen gang virkelig var interessert i å gi Stortinget full informasjon om belønningsordningen for palestinske terrorister? Det var ikke uten grunn da stortingsrepresentant Peter S. Gitmark sa til NRK at Høyre ikke stoler på UDs svar.
Men Barth Eide bestod prøven bare delvis. Da PAs løgner var avslørt, gikk han på PAs finte. Selvstyremyndighetene begynte å hevde at lønn til dømte terrorister blir gitt av palestinernes egne fond, ikke fra internasjonal bistand. Utenriksministeren formidlet til Stortinget «det palestinske perspektivet» på terroristenes belønning.
Vil historien kunne tilgi dersom Norge misbruker sin mulighet til å få en stans i palestinernes storstilte pengestrøm til menn og kvinner som drepte flest mulig sivile israelere? skrev MIFF i en kommentarartikkel i april 2013. Barth Eide misbrukte sin mulighet. Nå er det opp til Børge Brende å sørge for at han bruker sin.
Den viktige erkjennelsen
Espen Barth Eide avsluttet sin periode som utenriksminister med en viktig og dyp erkjennelse. I Midtøsten “er det to små landområder som er mest fredelige”, Israel og Vestbredden. Det sa utenriksministeren til Jerusalem Post i slutten av august. Dette bør Børge Brende huske på når han prioriterer hvilke «fredsprosesser» den blåblå-regjeringen skal blande seg inn i og hvem som skal kritiseres.
Hvordan kan vi konkludere? Barth Eide var betydelig bedre enn Gahr Støre, men klarte ikke å gjenopprette noe nært og varmt forhold til Israel i sin korte periode. Kan vi forvente mer av Børge Brende? Tiden vil vise. Vi håper at vi aldri blir fristet til å savne Barth Eides klare støtte til Israels forsvarsoperasjoner mot rakett-trusselen fra Hamas.
MIFF håper at den nye regjeringens holdning til Israel ikke minst vil vise seg i en positiv holdning til et omfattende samarbeid mellom våre to land innenfor olje og gass, høyteknologi, undervisning, forskning, kultur og andre naturlige felter.
